Gassiske toner fra Oslo
Kjærligheten førte Dozzy fra Madagaskar til Oslo. Nå er hans gruppe N’java klar med sitt andre album, men Dozzy har allerede rukket å spille inn soloplate med hjelp fra Paolo Vinaccia, Bugge Wesseltoft, Audun Erlien og Bugge Wesseltoft.
N’java består av tre brødre og to søstre fra Madagaskar, som på hele 90-tallet har holdt hus i Europa. I 1992 gjorde N’java sin første europeiske konsert, men først i fjor albumdebuterte gruppa med «Vetse».
Årets oppfølger «Source» viser en langt mer moderne utgave av gruppa. Der debuten var tydelig rotfestet i et mer tradisjonelt lydbilde, minner «Source» om europeisk klubbkultur – der hip hop-rytmer, fete hammond-riff og samplinger akkompagnerer Dozzys gnistrende gitarspill og hans to søstre imponerende sangstil.
Theogene Randriamanpionona, med det noe enklere kjælenavnet Dozzy, er låtskriver og gitarist i N’java. Når han ikke er ute på turné bor han i Oslo, av den enkle grunn av at hans kjæreste er norsk. Akkurat nå er han ute på en omfattende europaturné i Tyskland, Spania og Frankrike, men han tok seg tid til en prat med Ballade før han la ut på landeveien.
— Da jeg spilte i Paris i 1992, ble jeg overrasket over hvor få svarte det var blant publikum. Vi var vant til at alle i publikum var svarte. På den tiden var Paris viktigst i Europa for afrikansk musikk, men nå er det London som er hovedstaden for «world music». Franskmennene er litt konservative, og synger du ikke på fransk er det vanskelig å slå gjennom. London er mer kosmopolitisk – og kulturlivet er sterkt påvirket av kreativiteten fra indere og jamaicanerne i byen. I det krysningspunktet har det oppstått noe svært spennende, der musikere bryter grenser og mikser det moderne og det tradisjonelle.
Kanskje derfor ligger «Source» nærmere det engelskmenn som Nitin Sawhney og Talvin Singh gjør i krysningen mellom indisk musikk og engelsk klubbkultur, enn det afrikanere som Youssou N’Dour og Angelique Kidjo gjorde med fransk studiohjelp på 90-tallet.
«Source» er da også blitt sammenlignet med alt fra Massive Attack, The Charlatans, Jefferson Airplane, Femi Kuti og Moby. Musikkmagasinet Mojo kåret albumet til «world album of the month» nylig, og spekulerte blant annet i om Dozzy kjøpte The Rolling Stones’ «Let It Bleed» i det han steg i land i Europa.
— Jeg oppdaget helt klart mye ny musikk da jeg kom til Europa. Både på godt og vondt, blant annet synes jeg nederlandsk country er noe av det verste jeg noensinne har hørt. Men i Norge ble jeg positivt overrasket over hardingfelemusikk – dette lignet på tradisjonell musikk fra Madagaskar. Men i vår familie hørte vi mye på vestlig musikk; James Brown, Creedence Clearwater Revival og Wilson Pickett for eksempel.
Dozzy går likevel ikke umiddelbart med på at «Source» i større grad enn tidligere er påvirket av vestlig musikk.
— N’java er et band, og selv om det er jeg som skriver musikken må jeg tenke på alle medlemmene og våre røtter når jeg skriver musikk. Når du bor i et annet land hører du på mye forskjellig musikk, og jeg bruker nå både samplinger og loops – men vi er fortsatt forankret i gassiske tradisjoner. Vi har ikke forandret oss, men vi har lagt til mange flere elementer enn tidligere.
Dragningen mot klubbkulturen førte også Dozzy inn i favnen til regissørene bak jazzbølgen «the Oslo sound». Under en jam på osloklubben The Nomad støtte Dozzy tilfeldigvis på perkusjonist Paolo Vinaccia. Det musikalske møtet viste seg å bli svært fruktbart, for nå har Dozzy nettopp avsluttet innspillingen av sitt soloalbum i Bugge Wesseltofts studio – der han fikk hjelp av Vinaccia, Wesseltoft, Audun Erlien, Nils Petter Molvær, Bendik Hofseth og DJ Strangefruit. Albumet mikses nå i oktober, og så skal det avgjøres hvilket selskap som skal gi det ut.
Ledige stillinger
— Jeg hadde lenge planlagt en soloplate, men visste ikke helt hvordan jeg skulle gjøre det. Så møtet med Paolo var helt klart et lykketreff. Gitaren min og røttene mine er fortsatt hørbare, men dette grenser mer mot jazz og klubbmusikk. Franske St. Germain har vært et stort forbilde – og dette er noe helt nytt for meg. Flere selskap er alt interessert, og vi planlegger en turné neste år.
Foruten det klassiske instrumentet marovany, en slags harpe, er gitaren nærmest nasjonalinstrument på Madagaskar. Dozzys gitarstil oppsto som følge av hans forsøk på å forene spillestilen fra marovany med den tekniske briljansen til gitarister som Jimi Hendrix og Jeff Beck – to store forbilder. Afrikansk musikk har alltid hentet inspirasjon fra Vesten, noe som fortsatt er tilfelle.
— I Europa må Youssou N’Dour synge med vestlige stjerner for å oppnå virkelig suksess; det er synd. Men Fela Kutis sønn, Femi Kuti, gjør noe virkelig interessant – det er ikke så blandet ut med europeisk inspirasjon, mener Dozzy.
Nå kan jo ingen nekte for at Fela Kutis «afrobeat» neppe hadde vært mulig uten inspirasjon fra funkgiganter som James Brown. Også Bob Marley har gjort et uutslettelig inntrykk på afrikansk musikk, men nå er det hip hop som gjelder over store deler av verdensdelen.
— Ungdommen i dag foretrekker helt klart hip hop; selv fransk hip hop ledes jo an av folk med afrikanske røtter. Med hip hop kan afrikanerne snakke om seg selv og sine problemer på en måte som folk forstår. Det er bra.
