Det er en forenkling å tro at økt mediebruk hos barn har ført til større krav om deltagelse i barnekunsten, mener førsteamanuensis Kari Holdhus.
Dette er den fjerde artikkelen i en serie om hvordan teknologi påvirker barns kunstopplevelser. Les de andre artiklene her.
– Bildet er mye større enn det. Informasjons- og kommunikasjonssamfunnet har etter hvert også blitt statistsamfunnet, der alle er vant til å medvirke og delta og gi uttrykk for seg selv. Når man snakker om en deltagelsestrend i barnekulturen, så kommer ikke den bare teknologien som har vokst frem, men utløses av den relasjonelle utviklinga innen samtidig estetikk og didaktikk og i samfunnet for øvrig, sier førsteamanuensis ved Høgskolen i Stord/Haugesund, Kari Holdhus.
Ballade/Periskop har i vår rettet oppmerksomhet mot hvordan teknologi påvirker barns kunsterfaringer, og flere har snakket om hvordan ulike former for digital teknologi kan svare på barns behov om deltagelse i kunsten.
Holdhus har skrevet doktorgrad om kvalitetsoppfatninger rundt skolekonserter. Hun mener det blir for snevert å tro at den digitale teknologien er hovedpådriveren bak deltagelsestrenden i barnekunsten.
– Jeg mener at en ikke kan se teknologien som en entydig årsak til noe Ballade og Periskop kaller deltakertrenden i kunstformidling for barn. Jeg tror teknologi fungerer mer som et medium og et uttrykk for barnas naturlige behov for å uttrykke seg, sier hun.
– Barn i dag er oppdratt i en mye mer demokratisk kontekst enn tidligere generasjoner. De vokser opp i en situasjon der deres kompetanse anerkjennes, de har rett til å uttrykke seg. Sammenhengene er komplekse – utviklingen skjer i sammenheng med, men ikke dermed sagt på grunn av, økt globalisering og teknologisering.
Læring versus kunstopplevelse
Blant eksemplene Periskop/Ballade har skrevet om er Rikskonsertenes deltagende gamingsatsing Lyderia, og konsertarrangører som ønsker å dyrke den «rene lydopplevelsen», der digitale virkemidler ikke er en naturlig vei å gå.
Holdhus mener imidlertid man må ta høyde for hvordan barn lærer for å lage en god konsertsituasjon.
– Jeg setter likhetstegn mellom læring og opplevelse for barn, og jeg vet at det er det ikke alle som gjør. Men jeg mener at det vi vet om hvordan barn lærer, burde ligge i bunnen. Barn er holistiske, de opplever ting i sammenheng. De trenger å få gi uttrykk for hvordan de opplever ting for å ha en god læringsopplevelse. Dette er forskning og læringsteori. Det betyr at det verkorienterte paradigmet, der sender-mottaker-prinsippet står sterkt, ikke nødvendigvis er det som skaper de beste kunstopplevelsene for barn, sier hun.
Alt behøver ikke å skje på barnas premisser, mener Holdhus, men kunst for barn må gjøre plass til barnas livssituasjon, kontekst og verdensanskuelse.
– Problemet er at nå som vi har forstått at vi må formidle kunst til barn, har vi lett for å overformidle, og styre for mye. Da mister barna rettighetene de har som individuelle deltagere, og det er mye vanskeligere å la barna gjøre erfaringen til sin egen. Kunstnerne må erkjenne at barnepublikumet er kompetente på sin måte, og lever i en annen situasjon som vi er nødt til å forsiktig lytte oss frem til, sier hun.
I forestillingen Selfie gjør Andreas Bratlie teknologien til tema for kunsten. Foto: Foto: Lars Opstad. (Foto: )
– Teknologien og kunsten må spille på lag
Nettopp det forsøker Andreas Bratlie å gjøre med sin ungdomsforestilling Selfie. I stedet for å bruke digitalteknologien som virkemiddel for deltagelse, gjør han den til tema for kunsten.
– Forestillingen handler egentlig om respekt og mobbing. Inngangen er sosiale medier, fordi det er der mye av dagens mobbing skjer, sier trommeslageren og multi-instrumentalisten Bratlie.
Forestillingen er laget i samarbeid med Rikskonsertene, og har vært vist for ungdomstrinnet det siste året. Tre kortfilmer til forestillingen er laget av Friksjon Film. Neste år venter nye turneer.
– Selfie tar for seg scenarier som kunne utspunnet seg på sosiale medier. Vi ville gjerne lage noe som kunne forbinde musikk og visuelle virkemidler, og har laget tre korte filmer som er en del av forestillingen. Det er først og fremst konsert, men med noe nytt i formen, sier Bratlie.
Teknologien trigger følelser
– Hvorfor sosiale medier?
– Mobbing har utviklet seg veldig i den retningen, det foregår mer på nettet enn live. Mitt inntrykk er at der blir det også kraftigere og styggere – det gjøres fra bak en profil, man konfronterer ikke direkte. Vi ville dessuten ha med et element av visualisering, og da er bildene fra sosiale medier en fin plattform å gå ut fra, sier Bratlie.
– Men hvordan får dere musikken til å handle om denne teknologien?
– Den gjør på sett og vis ikke det – vi har i stedet prøvd å sette musikkuttrykket i forbindelse med følelsene rundt mobbing og noe av livet på sosiale medier generelt: Følelser av adrenalin, kick, aggresjon, sorg, ensomhet. Musikken gjenspeiler disse følelsene, som trigges i det teknologiske miljøet.
Bratlie mener det er viktig at teknologien også blir behandlet kunstnerisk. Den snakker på en annen måte enn direkte tale og unngår å virke som et forsøk på å «oppdra» de unge. Tanken er at forestillingen skal gjøre et sterkere inntrykk enn personen bak.
– Jeg vil ikke være han musikeren på førti som prøver å være «kul» ved å snakke om det ungdommen driver med. Vi har med vilje tatt mye av fokuset vekk fra meg som person, og satt det på musikken og filmene, nettopp fordi vi tror det er lurt å unngå rollen som «voksenfyren» som prøver å advare mot noe.
Lagspill
Selv om Selfie er en multimedial forestilling med både video og musikk, bygget på et så konkret tema som mobbing i sosiale medier, er Bratlie opptatt av at man har plass til også de «rene musikkopplevelsene»
–Det er mulig unge i dag forventer større grad av visualisering, men jeg tenker at både de og vi burde si ja takk, begge deler. Det handler om balanse – i Selfie er det noen steder hvor jeg rett og slett bare står og synger. Andre steder er det fjongere ting, med loops, tracks eller video. Det handler om at ting ikke må gå i veien for hverandre, sier han og legger til:
– Teknologien og kunsten må spille på samme lag.
Foto: Rikskonsertene (Foto: )
Utgangspunkt i barna
Holdhus tror det er nyttig å sette seg inn i hvordan barn opplever verden rundt seg når man lager kunst for barn.
– Noe av problemet med skolekonserter er at de kommer til skolen én gang i tre kvarter, uten at relasjonene mellom elevene, musikerne og musikken kvalitetssikres godt nok. Med tanke på hva vi vet om hva barn trenger for å skape mening i en kunstopplevelse er nok ikke det så lurt, sier hun.
– Mange snakker om kunst for barn, men ikke så mange snakker om kunst med barn. Det betyr ikke at barna skal bestemme alt – kunstneren må være kunstner, og lærer må være lærer, ellers tilføres det ikke noe nytt. Men ved å ta utgangspunkt i hva som er barnas egen livssituasjon, deres kontekst, hva gjør dem glade, sinte, hvordan de reagerer, kan man hjelpe dem til å finne mening i kunstopplevelser som tar hensyn til barns musikalske væremåte – der uttrykket står sentralt. Dessuten kan man skape masse flott kunst med utgangspunkt i barns og elevers livsverden. Men da må man altså bry seg med å lytte til hva de er opptatt av, sier Holdhus.
Selfie er en Rikskonsertproduksjon med Andreas Bratlie, Jan Martin Vågen og Anders Svinndal, med film av Friksjon Film.
Kari Holdhus er førsteamanuensis ved Høgskolen i Stord/Haugesund, og har skrevet doktorgrad om kvalitetsoppfatninger i skolekonserter.
Denne teksten er en del av serien «Hvordan påvirker teknologien barns musikkerfaring?» og er utviklet i samarbeid mellom Ballade og Periskop.no
