Ensemble Ernst viser samtidsmusikken fra sin festligste side.

Ensemble Ernst Foto: Siri Hempel Lindøe

Det hele virker nesten ironisk. Og hvem vet, kanskje er det det?

Ensemble Ernst henter navnet sitt fra Tyskland, der ernst betyr nettopp seriøs. Det passer fint for et ensemble som gjennom 20 år har gjort solide fremføringer av samtidsmusikken – den såkalt seriøse musikken – til sitt varemerke.

Når de sist helg inviterte til jubileumskonsert for å markere disse 20 årene (eller var det 21? Ingen vet), var det dessuten med et ordentlig seriøst program:

Rolf Wallin, en av Norges mest seriøse samtidskomponister, prisbelønnet for sin bruk av seriøse matematiske formler og komplekse teksturer. Carola Bauckholdt, elev av den seriøst banebrytende Mauricio Kagel, med sin tankevekkende tilnærming til kommunikasjon, persepsjon og forståelse. Salvatore Sciarrino, den autodidakte italieneren som er blant verdens mest berømte, nålevende, seriøse komponister.

Ja, også Jon Øivind Ness, som ikke alltid er så fryktelig seriøs, og som denne gangen stilte med egne arrangementer av seks David Bowie-låter. Bowie er riktignok popmusikk, og dermed kanskje useriøs, men de fleste er vel enige om nylig avdøde Bowies enorme musikalske talent. Og i samtidsmusikkarrangement blir det jo litt mer seriøst. Så det er vel innafor.

Bowie er riktignok popmusikk, og dermed kanskje useriøs, men de fleste er vel enige om nylig avdøde Bowies enorme musikalske talent.

Eksplosiv alkymi
Men det som preger Ensemble Ernst er nettopp en påtagelig useriøs holdning til musikken.

Rolf Wallins «Boyl» (1995) har riktignok et passe seriøst opphav, knyttet til den kompliserte kokemetoden som skulle gjøre det uraffinerte steinstoffet «massa confusa» om til det langt mer brukervennlige «prima materia» – utgangspunktet for å kunne lage gull. Ifølge Wallin selv består det musikalske materialet i Boyl av et «massa confusa» generert gjennom matematiske funksjoner bygget på egenskapene til kvikksølv og svovel.

Det er selvfølgelig ikke så lett å høre. Det som derimot er lett å høre, er ensemblets utforskende innfallsvinkel. Lydene og motivene gjentas med forskjellige klanger, og de ville utbruddene – som kanskje er kvikksølvet som reagerer med svovelet – får ensemblet til å eksplodere. Det låter ekstremt samspilt og imponerende innøvd, men aldri påtatt. Jeg skvetter og ler hver gang.

Ensemble Ernst Foto: Siri Hempel Lindøe
Ensemble Ernst Foto: Siri Hempel Lindøe

Hallo?
Også Sciarrinos «Archeologia del Telefono» (2005) henter materialet sitt fra den fysiske verden. Litt arkeologisk virksomhet i telefonens opphav tar oss ned i havdypet, til hvalsang som klinger dypt ut fra bunnen av en kontrabass, via klassiske, bjelleaktige ringelyder og flate summetoner, til en viss Granados-vals som en periode kunne høres oftere enn man likte å høre.

Sciarrinos arkeologiske reise er jo ikke egentlig ferdig – mye har skjedd med kommunikasjonsteknologien siden 2005. Men stykket er en morsom meditasjon over de lydene vi både velger og har fått utdelt til å kommunisere med. Og også her spiller ensemblet med en ungdommelig nysgjerrighet – dirigent Thomas Rimul holder dem i sin hule hånd der han setter inn lydene med militær presisjon.

Kontrasten mellom dette konkrete materialet og den klingende helheten er påfallende. Vi både vet og hører at hver enkelt lyd og tone kan være hentet fra en ekstern idé som vi kanskje kunne kjent igjen hadde vi hørt den alene. Men sammen låter det hele som en ukjent verden. I det som høres ut som total kakofoni blir dette paradokset forsterket av at Rimul står og dirigerer fire flate. Det kjente er for lengst oppløst og satt sammen på nytt, og ikke en gang en enkel fire-fjerdedelstakt er å finne igjen i den klingende musikken.

Det er fornøyelig forvirrende.

Er vi ikke allerede befridde?
I en slik lydmalende sammenheng glir Carola Bauckholt lett inn med sin «Schlammflocke» («slamfnugg») fra 2012.

Også her må instrumentene etterligne andre lydproduserende enheter – i dette tilfellet dyr, mennesker og andre naturvesener. Stykket kunne fungert som et slags Young Person’s Guide to the Sinfonietta, med alle de snodige lydene som musikerne får til å lage – ofte fra eget instrument, men også med andre effekter og stemmen. Her er ulende frosker og fugler, gapende hvalrosser, hvesende vind, hylende apekatter og knitrende insekter. Det er festlig, og vekker latter i salen.

Det er heller ingen tvil om at «denne dyrehagen av et stykke er befriende upretensiøst», som det heter i programmet. Saken er bare at vi egentlig er befridd fra før. Jeg kan tenke meg at «Schlammflocke» fungerer godt i en setting der befrielsen er nødvendig, og behovet for å ta et steg tilbake og oppleve lyd i seg selv er større. Men etter Wallin – og særlig etter Sciarrino – er nok de fleste av ørene i salen allerede innstilt på å forsøke å sette sammen mening i rare lyder.

For meg blir dermed Bauckholt et offer for opplevelsen. Jeg finner ikke noe mer mening i Sciarrino enn i Bauckholt, men fordi Bauckholt kommer etterpå blir jeg på et vis skuffet. For meg er de to verkene for konseptuelt like til å fungere veldig godt sammen på konsert.

Ensemble Ernst Foto: Siri Hempel Lindøe
Ensemble Ernst Foto: Siri Hempel Lindøe

Bowie The Musical
Så er det likevel lov til å glede seg over det som skiller seg mest ut i dette åpenbart seriøse, men likevel deilig useriøse programmet.

Jon Øyvind Ness har tatt seks låter av David Bowie og gitt dem nye arrangementer for Ensemble Ernst. Vokalen har han imidlertid ikke gjort stort med, og Bård Bratlie er hentet inn som dramatisk solist.

På slutten av et ellers seriøst kunstmusikkprogram fungerer denne noe mer kommersielle avdelingen veldig godt. Etter alt vi har vært igjennom av lydmaleri med Bauckholt og Sciarrino føles besetningen velkjent og vennlig, og selv om Ness gir ensemblet en langt mer utagerende sound enn man er vant til å høre på Bowies innspillinger, føles det på et vis riktig. Rene tre- og firklanger er «skitnet til» med akkordfremmede toner, og orkestreringen er fyldig og teksturert, oftest med mange instrumentgrupper på en gang.

Jeg liker best Ashes to Ashes, Sons of the Silent Age og Life on Mars? som alle får frem den dramatiske utviklingen i historien. De ligger dessuten ekstra godt for fantastiske Bård Bratlies stemme. Med stålkontroll i høyden og vakker vibrato setter han et herlig musikalpreg på det hele. Det høres kanskje nedlatende ut, men er ment med full begeistring. Friksjonen mellom Bratlies glamorøse klang og det litt garasjeband-aktige uttrykket i orkesteret gir brodden som skal til for at arrangementene ikke sklir over i motstandsløs tribute.

Men faktum er at alle som er redde for at samtidsmusikk er for alvorlig til å være moro, bør gå på konsert med Ensemble Ernst.

Leken uhøytidelighet
Da Ensemble Ernst ble etablert den gangen for omtrent 20 år siden, av en gruppe nyutdannede musikere fra Norges musikkhøgskole (NMH), fantes det ikke mange permanente sinfoniettaer som spesialiserte seg på samtidsmusikk i landet. Siden den gang har det heldigvis – og sikkert delvis takket være dem – kommet flere til, blant andre Trondheim Sinfonietta, Bodø Sinfonietta, og «småsøknene» som også har sitt utspring i NMH: Ensemble Neon og Ensemble Aksiom.

På tross av dette økende tilfanget av ensembler, sliter samtidsmusikkfeltet fortsatt med en viss oppfatning om at den er fryktelig seriøs – og i forlengelsen av det, også kjedelig. Og noen ganger, for ikke å si ofte, er den nettopp det.

Men faktum er at alle som er redde for at samtidsmusikk er for alvorlig til å være moro, bør gå på konsert med Ensemble Ernst. For selv om de selv er blitt 20 år eldre, har de en ungdommelig nysgjerrighet, lekenhet og uhøytidelighet som gjør at de skiller seg ut.

Faktisk, jo mer jeg tenker på det, jo mer overbevist blir jeg. Ensemble seriøs, du liksom. Ensemble Ernst bare tuller med oss. Og vi bør la oss tulle med.

Seriøst.

Publisert:

Del: