Hvordan kan kilder berike formidling av historisk musikk, spør Ruth Solveig Steinsland.

Barokkanerne i Gamle Aker kirke. Foto: Julie Krol

-Å for en fantastisk konsert!
-Ja, det er så nydelig her i denne stemningsfulle gamle kirken. Jeg kommer skikkelig i julestemning.
-Også så flott musikk!
-Ja, en fantastisk klangverden. Men du: Hva var det med de håndbevegelsene til sangerne. Hva var meningen med dem. Skjønte DU det?

I desember 2015 var jeg på en julekonsert i Gamle Aker kirke i Oslo; en framføring av et sammensatt Magnificat av Schütz-satser, med noen få innslag med musikk av Gabrieli og Monteverdi.

Det var en begivenhet av en konsert med mange av de beste norske tidligmusikerne på scenen og en fullsatt kirke. Det er ikke så ofte at musikk av Schütz, Gabrieli og Monteverdi blir framført med stort ensemble på konsert i Oslo. Konserten ble ledet av den internasjonale tidligmusikklegenden Andrew Laurence King, som også spilte harpe.

Det var mange ulike musikalske og visuelle elementer å glede seg over. Men da jeg lyttet og så, var det en ting som fikk meg til å undre meg og filosofere over kildene og kildestudienes plass i en konsertsituasjon: Det var nemlig slik at alle på scenen som ikke hadde et instrument mellom hendene (dvs. sangerne), dirigerte. De markerte pulsen, eller tactussom det gjerne heter i 1500- og 1600-talls musikk, med større eller mindre hånd- og armbevegelser, samtidig. Dette tilsynelatende høyst bevisste grepet fra den musikalske lederen var for meg noe utenom det vanlige – og for å være helt ærlig – jeg synes det så litt rart ut. Hva var poenget?

Barokkanerne i Gamle Aker kirke Foto:  Julie Krol
Barokkanerne i Gamle Aker kirke Foto: Julie Krol


Historisk riktig — praktisk viktig

Jeg vil dvele litt ved denne samtidig-dirigeringen som et konkret eksempel på hvordan kilder kan brukes i musikalsk formidling av historisk musikk. For dette festlige eksemplet gir mulighet til å filosofere litt over musikalsk kildebruk.

Poenget, eller i alle fall et av poengene med Kings valg, er at det å ha flere «dirigenter» i framførelse av 1600-talls musikk er i tråd med historiske kilder. I programheftet kunne vi lese at det i flerkorig (eldre) musikk var vanlig å ha flere dirigenter samtidig, en for hvert kor, for at taktus skulle være tydelig rundt om i bygningen. Dette synspunktet ble også framført muntlig av den musikalske lederen, et stykke ut i konserten. I tillegg stod det i programheftet: “Generelt ble 1600-tallsmusikk ikke dirigert; en stor ironi med vår tids Tidligmusikk er å se ensembler med historiske instrumenter eller renessansesangere, dirigert i 18/19-hundretalls stil med en dirigent foran!»

Det var nok også praktisk-musikalske behov som var bakgrunnen til tactus-markeringen; behov ikke ulike dem som også var aktuelle på 1600-tallet. Det var for eksempel slik at den musikalske lederen nok trengte noen til å markere pulsen når han ikke kunne gjøre det selv (siden han spilte harpe). Og, ettersom både koret, kirkens inngangsparti, prekestolen og de bakre sakristiene ble benyttet av ulike musikere, ble det spesielt viktig at alle utøverne til enhver tid kunne ha kontakt med pulsen, visuelt. Kanskje handlet den kollektive tactus-markeringen også om en slags musikkpedagogisk tilnærming til et notemateriale uten moderne taktstreker, kanskje hadde den en mening i innøvingen av musikken? Eller kanskje var tanken at for å kunne improvisere kollektivt i stilen og i tempus, var det viktig at alle musikere til enhver tid så en som slo pulsen.

Hvordan virket så dette grepet på publikum? Å svare på det blir ren spekulasjon, ikke minst fordi det finnes så mange ulike måter å lytte og oppleve musikk på. Men med den lille tenkte dialogen innledningsvis, har jeg antydet at det muligens kunne være litt vanskelig å få tak i meningen med den kollektive dirigeringen, helt til det ble forklart et stykke uti konserten.

Selv om dette grepet helt tydelig var et stilistisk grep i tråd med historiske kilder OG et praktisk grep som var viktig for at musikerne kunne utfolde seg i konsertrommet og samtidig være samspilte, kommer jeg ikke forbi at når en innfører noe på scenen som er noe litt utenom det vanlige, fungerer det også som et visuelt grep. Det blir derfor viktig å gi dette «noe» en mening som fungerer også visuelt.

Barokkanerne i Gamle Aker kirke Foto: Julie Krol
Barokkanerne i Gamle Aker kirke Foto: Julie Krol

Kilder på konsert
Det er veldig lett å skrive om hvordan man kan og bør løse formidlingsutfordringer, men det er jammen ikke lett å få alt til å fungere perfekt på konsert alltid. I alle fall ikke slik at det fungerer for alle samtidig. Men for meg er disse betraktningene viktige, ikke minst fordi det opptar meg hva som er meningsfulle kildereferanser i en musikalsk framførelse.

Det er kanskje slik at etter at musikere gjennom noen generasjoner er blitt skolert i historisk oppføringspraksis har det estetiske behovet rundt kilder endret seg litt. Mens det tidligere var mer vanlig å være opptatt av å gjenskape en kopi av en praksis som ligger flere hundre år tilbake i tid, er i alle fall jeg etterhvert blitt mer opptatt av hva som er den estetiske kjernen i musikken. Da blir ikke det å være kildetro så viktig i seg selv. Men det blir i større grad viktig å bruke kildenes informasjon som utgangspunkt for en kreativ utfoldelse der kildene ikke styrer, men inspirerer til musikalsk tolkning. Kanskje er det slik at den puristiske ad fontes-praksisen som har vært viktig i forhold til framføring av historisk musikk i siste halvdel av 1900-tallet, avløses av en mer sanselig tilnærming til kildene?

Hvis kildene som har fascinert, inspirert og informert musikeren i prosessen mot musikalsk framførelse skal være med inn i selve framførelsen, bør det kanskje først og fremst være, tror jeg, for å gi en forsterket opplevelse.

Hvis kildene som har fascinert, inspirert og informert musikeren i prosessen mot musikalsk framførelse skal være med inn i selve framførelsen, bør det kanskje først og fremst være, tror jeg, for å gi en forsterket opplevelse. Heller enn (dogmatisk) informasjon i forhold til en 300-400 år gammel praksis. Selvsagt kan fortellinger om den 400 år gamle praksisen gi sansene opplevelser som utfyller det musikalske her og nå. Men hovedsaken på konsert er ikke å informere, men å spille og synge musikk, framføre, gi musikalske opplevelser. Ikke å bedrive folkeopplysning eller gi informasjon, med mindre det bidrar til å heve den musikalske opplevelsen.

Kildene kan inspirere og underbygge en musikalsk tolkning. Men ikke forklare den. Tolkningen er fri. Tolkningen kan ikke anklages eller rettferdiggjøres gjennom kilder.

Seks teser for musikalsk kildebruk
Jeg tenker at kildebruk for musikere kan formuleres gjennom følgende seks påstander:

1) Kildestudier er et forarbeid, nesten litt som å spille skalaer. Det er ikke nødvendig å fortelle på konserten at man har gjort det. Men det blir en stor forskjell på kvaliteten om musikerne har spilt skalaene eller ikke.

2) Den musikalske meningen ligger i selve frasen eller gesten. Det du trenger å forklare for publikum for at det skal gi mening, gir derfor ikke nødvendigvis mening.

3) Når man studerer kilder, er det viktig å løfte hodet i blant og synge og spille litt. Man får ikke utviklet det musikalske av å studere kilder for lenge om gangen.

4) Kilder sett i sammenheng med hverandre er bra for stilforståelsen.

5) Kilder fungerer dårlig som musikalsk lederskap.

6) Kilder fungerer godt som inspirasjon til all musikalsk praksis.

Publisert:

Del: