Fra svartmetall til vestkystpop på jazzklubb i Japan: Ole Børud har like stort spenn i musikken som i stemmen. – Jeg tror musikk er en gave, og den kan du gjøre akkurat som du vil med, sier artisten.

Ole Børud, © Foto: Johnny Vaet Nordskog

Første gang jeg møtte Ole Børud var tidlig på 80-tallet. Han hadde lyst kort hår, hvite klær og gliste mot meg fra coveret til Børud-gjengens første kassett, hvor han sang ”Sola er god, sola er toppen” over ompa-takt med klar barnestemme.

– Det er ingen tvil om at barndommen har ført meg dit jeg er nå. Det å ha muligheten til å jobbe med musikk, at jeg kan leve av det, er helt fantastisk, sier Børud, som i dag har mørkt halvlangt hår, svarte klær, og ser alvorlig ut på platecoverne sine.

Kaffen på kafébordet foran ham er også svart, men smilet sitter løst i virkeligheten. I alle fall etter hvert – umiddelbart fremstår han noe tankefull. Han kommer direkte fra Øvingshotellet og øvelse til konserten han spiller på Parkteatret i dag, kanskje er det denne økten han fortsatt fordøyer.

– Vi skal nok ha en øving til, vi har med noen låter vi ikke har spilt på en stund.

Oppvokst på scenen
Ole er yngste medlem av den syngende familien Børud fra Hamar, en musikalsk institusjon på 80- og 90-tallet her til lands. De startet som Børud-gjengen, fortsatte som Arnold B. Family, ga ut en rekke plater, og deltok i Melodi Grand Prix opptil flere ganger.

– Jeg vokste opp på Hedmarken, der har de ikke for vane å gå crazy over folk som er kjente, mimrer Børud når jeg lurer på hva han tenker om at foreldrene lot ham vokse opp på scenen.

Han gikk på skolen i ukedagene, og hadde en nokså normal oppvekst, ifølge ham selv. Med vekt på ”nokså”, kanskje: Rampelyset og alt det innebærer ventet når han i helger og ferier reiste rundt sammen med far Arnold, mor Anne-Marie og søsknene Thomas og Linda for å opptre.

– Vi kunne stå i én til to timer etter konserter og skrive autografer, noen ganger var det helt ellevilt.

Med fokus på musikken
Børud-familien er kjent for sine popete, gospelinfluerte låter med kristent budskap. Tro er fortsatt viktig for Børud, men som musiker og artist er han også opptatt av at musikken han lager skal kunne stå for seg selv. Det kom likevel reaksjoner da han entret metall-scenen på 90-tallet, først gjennom det kortlevde prosjektet Schaliach og deretter som bassist og etter hvert gitarist i det kristne death metal-bandet Extol. I dokumentaren ”Extol: Of Light and Shade” (2014) om innspillingen av bandets selvtitulerte femteplate fra 2013, forteller vokalist Peter Espevoll om hvordan de i sin spede begynnelse satt på Elm Street i Oslo og ble spyttet på av metallere som mente kristendom ikke hadde noe i metallmusikken å gjøre. Og ved å spille musikk assosiert med kirkebranner og drap, opplevde bandet også motstand fra enkelte kristne menigheter, som oppfordret til brenning av bandets CD-plater.

Extol – Of Light and Shade (The Documentary) from Indie Recordings on Vimeo.

Børud synes oppstusset er absurd å tenke på. Som han vender tilbake til flere ganger i løpet av samtalen, det er musikken han er opptatt av, alt annet rundt blir fort forstyrrende, masete.

– Men hos de musikkinteresserte fikk vi gjennomslag. Det er nok i USA Extol har hatt mest å si, der var vi på turné flere ganger.

Fra metall til vestkystpop
Børud får ofte spørsmål om metallen representerer et ungdomsopprør, en reaksjon på familieidyllen og alle de glade sangene fra oppveksten. Men ”opprør” er ikke et ord han kjenner seg igjen i. Det handlet mer om en løsrivelse, et behov for å skape sin egen identitet. Pluss at han digget musikken. Amerikanske Death var på høy rotasjon, og er det fortsatt. Samtidig var Steely Dan og Donald Fagen aldri langt unna. Og da Børud på 2000-tallet bestemte seg for å satse solo, var det den amerikanske vestkystpopen som lokket.

– Jeg er glad i mye forskjellig musikk, men etter hvert turte jeg å lande på det westcoast-aktige segmentet. Og når jeg sier turte, så mener jeg overfor meg selv. Jeg har alltid ansett den musikken som en feinschmecker-greie med veldig bra musikere og gjennomtenkte arrangementer. Mange av albumene jeg vokste opp med står seg fremdeles. Donald Fagens ”The Nightfly”, for eksempel. Det fenget meg.

Avstanden mellom death metal og ”flinkispop” fremstår kanskje milelang, men for Børud representerer sjangerne kun ulike sider av det som for ham er god musikk. Kanskje er det heller ikke tilfeldig at han har landet på to uttrykk hvor kontroll spiller en viktig rolle. Teknikken skal sitte enten du spiller dobbel stortromme eller jazzpopsolo på gitaren, og tungen skal være beint i munnen mellom taktskifter og synkoper enten du er kledd i nagler eller Hawaii-skjorte. Det skal låte ”tight”, et ord Børud ofte kobles opp mot i anmeldelser og omtaler. Og det med rette. Du hører det i Extol, du hører det på soloplatene. Det er godt planlagt musikk med stram, kjølig produksjon. Et klikk på hvilken som helst YouTube-video som viser soloartisten Børud i aksjon med band, vitner om en ekstremt samspilt gjeng hvor bandlederen står i fronten og utøver vokalgymnastikk og virtuose gitarsoloer med stor enkelhet. Falske toner eller musikalske glipper skal du lete lenge etter. Børud har stålkontroll.

– Orden, hvor viktig er det for deg i musikken?

– Extol er et demokrati. Hvis én i bandet ikke liker noe så blir det ikke noe av, det handler om at alle skal være fornøyde. Men som soloartist er jeg nok litt kontrollfreak. Det handler om at for hver plate så har retningen blitt tydeligere. Men selv om musikerne jeg har med meg der er innleide, så føler jeg at vi spiller på lag. Og det er viktig, selv om det er jeg som har siste ordet i akkurat den settingen.

Full kreativ kontroll

Etter en soloplate med coverlåter (”Chi-rho”, 2002) var Børud klar for å teste ut eget materiale. ”Shakin’ the Ground” ble sluppet på eget selskap i 2008, etter at de store plateselskapene hadde ”takket høflig nei”.

– Jeg var på en måte forberedt på det. Jeg visste at jeg hadde lagt meg ut på en musikalsk reise som ikke var A4, jeg hadde bevisst valgt løsninger som sikkert ikke var de mest umiddelbare. Men det er viktig for meg å være tro mot mitt eget hjerte, og jeg skjønte at her må jeg bare gønne på selv.

Og mens Norge slumret, våknet Japan. Børud har solgt tusenvis av plater til japanske fans, og har spilt flere konserter på jazzklubben Cotton Club i Tokyo. Musikken har også spredt seg til Sør-Amerika, hvor han kunne tenke seg å ta en tur i nær fremtid, og han ser potensialet i Europa hvor han hittil ”har vært pent lite”.

Han forteller at han bruker god tid på å lytte til egen musikk før noe slipper gjennom nåløyet. Testen er bestått hvis han fortsatt er interessert i sine egne ideer etter gjentatte runder på øret. Soloplatene er utgitt på eget selskap og lisensiert via Naxos, og dermed er han sikret både distribusjon og kreativ kontroll.

– Men hos de musikkinteresserte fikk vi gjennomslag

– I dag er det helt utenkelig at noen skal være med å mene noe om min musikk underveis i skriveprosessen.

– Selv hvis et stort plateselskap skulle ringe?

– Jeg kan ikke se for meg at noen skulle være interessert, ikke under dagens omstendigheter. Labeler har sluttet å selge CD-er, nå er det singler fra dunk-dunk-artister som gjelder. Jeg er ikke så veldig interessert i å please eller se om det er noe å hente der.

– Ved å gi ut musikken selv har du også ansvaret for promoteringen. Hvordan sprer du musikken?

– I forkant av en utgivelse hooker jeg opp med et PR-byrå som får en hyre for å pushe plata – sende til radiostasjoner, den vanlige tralten. Utover det så har jeg lagt merke til at munn-til-munn har mye større gjennomslag for min del. Jeg er kanskje litt heldig der.

Mer solo, mer metall

Børud har gått inn og ut av Extol mens han har jobbet med eget materiale opp gjennom årene. Vekslingen mellom metall og pop går ofte i tre års-intervaller, forklarer han. Etter noen år med vestkystpop i kjølvann av soloplaten ”Stepping Up” (2014), blir neste fase sannsynligvis viet et nytt metallprosjekt. Solo, denne gangen.

– Jeg begynte å jobbe med ideen om å gjøre noe på egen hånd innenfor metall allerede på midten av 2000-tallet, så det har ligget og lusket.

– Blir det nå vi får høre Ole Børud growle?

– Nei, det gjør det ikke! Det kommer ikke jeg til å ta meg av.

Han gliser. Enda bredere av spørsmålet om det blir aktuelt å ta opp rappingen etter en kortlevde karriere som Flava to da Bone-inspirert rytmespytter, foreviget på Arnold B. Familys plate ”Livslyst” (1995).

– Vi skulle ha noe rap der, så kikket alle på meg! Jeg må innrømme at jeg ikke er spesielt glad i hiphop, men ideen om å ikke ta ting så høytidelig, være åpen, det blir jeg mer og mer fan av. Gjør jeg metall, gjør jeg det med fullt overlegg akkurat som jeg vil ha det. Og gjør jeg westcoast, gjør jeg det med fullt overlegg akkurat slik jeg vil ha det. Hvorfor ikke? Tilbake til tro igjen: Jeg tror at musikk er en gave, og den kan du gjøre akkurat som du vil med. Det er en viktig innfallsvinkel for meg.

Publisert:

Del: