George Harrison (født i 1943) vokste opp i Liverpools arbeiderstrøk, og kom på skolen i kontakt med den ett år eldre Paul McCartney. Da han var 16 år fikk han plass som gitarist i John Lennons skoleband «The Quarrymen». Etter to turneer i Hamburg, samt bytte av navn og trommeslager, slo gruppen gjennom med «Love me do» i 1962. Resten er musikkhistorie.
Harrison sto alltid litt i skyggen av Lennon og McCartney. Men, inspirert av disse epokegjørende populærkomponistene, utviklet Harrison en egen stemme. Hans beste sanger ble utgitt de siste årene Beatles var aktive. Det er liten tvil om at «Something» og «Here comes the sun» vil bli stående i musikkhistorien.
Da Beatles i 1966 reiste til India for å lære meditasjon av Maharishi Mahesh Yogi, var Harrison den som tok dette mest alvorlig. Han engasjerte seg i østens filosofi og musikk, og tok sitartimer hos den indiske musikeren Ravi Shankar. Bruken av sitar i popmusikken og Harrisons spirituelle tekster åpnet en hel verden for indisk filosofi og meditasjon.
I årene etter Beatles hadde han skiftende suksess. Blant høydepunktene vil jeg trekke frem «Concert for Bangla Desh», «All things must pass» og prosjektet «Travelling Wilburys». Som gitarist har han inspirert og påvirket to generasjoner utøvere, og hans melodiske stil og virtuose slidegitar har utvilsomt skapt skole. Han har også en vellykket karriere som filmprodusent bak seg (blant annet «Life of Brian» og «Time bandits»).
For oss som vokste opp på 60-tallet ble han et forbilde. Harrison var den som ikke sa så mye, men sto taus og spilte sine velplasserte riff. Mange av de klassiske Beatles-låtene hviler trygt på en gitarlinje fra hans fingre; en linje som i grunnen rommer hele sangens budskap. Åpningsriffet av «In my life», gitarintroen på «I feel fine».
Hvis noen ber meg definere 60-tallet, spiller jeg bare den majestetiske åpningsakkorden fra «A hard days night». For meg er den akkorden hele 60-tallet i én mesterlig klang.
Familien Harrisons kommentar lyder: «Han forlot denne verden som han levde i den, i bevissthet om Gud, uten frykt for døden, omgitt av familie og venner.»
Harrison er gått bort.
Alle gitarer gråter stille.
Mitt hittil ærligste forsøk på å være et ansvarsbevisst menneske
I en tid der demokratiet står på spill får begrepet skyldfølelse renessanse.
Ballade jazz: Å bryte og bygge vaner
Dette er platene du pakkar med deg i lag med krimromanen, kvikklunsjen og appelsina.
Nyhet! Ballades festivalguide
Vi lanserer Ballades festivalguide, som vil samle musikkfestivaler over hele landet, gjennom hele året.
Oppspark til årets Inferno: Gjenhør med debatt om hatytringer i black metal
Ballade radio: Varm opp til metalfestivalen med den heite debatten om hatytringer i black metal fra fjorårets festival, med et sterkt internasjonalt panel.
POSTKORT FRA JAPAN: – Individet er ikke verdt en jævla dritt. Og dét har japanerne skjønt.
Spellemannsnominerte Why Kai dro på turné til Japan, og fikk både nye fans og eksistensiell angst.
Mørk kveldssang med Michael Krohn
Nylig ble det kjent at Michael Krohn legger opp som vokalist på grunn av sykdom. Her er hans siste nachspiel som sanger.
