Av Leif Gjerstad
Sammen med Huntsville skapte de nevnte tre en norsk ramme rundt fredagen på Roskilde. Selvsagt var de norske artistene ikke enerådende på Roskilde. De var tross alt ”bare fire”, mens fredagsprogrammet forøvrig bød på førti andre artister, med et spenn fra nye stjerner som Glasvegas og Fleet Foxes til veteraner som Nick Cave, Oasis og Grace Jones. Men med Satyricon som frste store navn ut rundt lunsjtider og Røyksopp som siste stopp før soloppgang, fikk Norge på en måte, om ikke bukta, så i hvert fall begge endene denne dagen.
Sist Røyksopp spilte på Roskilde-festivalen var da de i 2005 var aktuelle med albumet ”The Understanding” og skapte kaos i det lille teltet Metropol. De var altfor store for det lille teltet, og derfor hadde de denne gang fått festivalens nest største scene, da de natt til lørdag kom tilbake til Roskilde. Men jammen kunne det virke som om også Arena-teltet, med plass til 20.000 tilskuere, er i minste laget for Torbjørn Brundtland og Svein Berge i dag. I hvert fall ble det klaustrofobisk trangt i teltet, og om lag 10.000 fans måtte nøye seg med en plass utenfor og med den skyfrie nattehimmelen som tak, da Røyksopp startet dansefesten.
Kanskje lå det litt i kortene at duoen ønsket å gjøre noe spesielt ut av Roskilde-konserten, og at de fikk med svenske Robyn til å synge ”The Girl And The Robot” (med Berge i rollen som roboten) kom derfor ikke som noen større overraskelse. Litt mer uventet var det imidlertid at de inviterte med Anneli Drecker på moroa, selv om hun riktignok også medvirker på ørets album ”Junior”. Resultatet ble uansett at musikken ble tilført mer menneskelig varme, mens det gyngende folkehavet fikk mer enn bare to menn bak sine maskiner å hvile øynene på.
Mørkets kamp mot lyset
Stemningen i Arena-teltet natt til lørdag var av en helt annen støpning enn da Sigurd Vongraven og hans Satyricon spilte der samme sted, tretten timer tidligere. For mens hele teltet ble forvandlet til et dansegulv da Røyksopp spilte, var det mye daffere under Satyricon. Bare hardcorefansen aller lengst fram ble med i bandets mange invitter til headbanging, mens folkene bakover i rekkene helst nøyde seg med forsiktige og siviliserte hodebevegelser.
Noe av dette hadde åpenbart sammenheng med den ytre rammen. For Satyricon gjorde det meste riktig, men måtte akseptere at de spilte på rett sted til feil tid. Sommervarmen og den stekende sola på utsiden av teltet er ikke akkurat den settingen som passer Satyricons mørke og tunge musikk best. Og selv om Sigurd Vongraven i superautoritær og utadvendt stil ledet bandet gjennom like mørke som brutalt tette lydkaskader, var det nok både for lyst, varmt og ikke minst tidlig på dagen for å fange massene i metallens sorte nett.
Det fascinerende med Roskilde-festivalen er kombinasjonen stort omfang og stor spennvidde. Noen minutters gange over den digre sletta Dyrskuepladsen fra Satyricons Arena-telt ligger det langt mindre teltet Astoria, hvor trioen Huntsville regjerte en times tid fredag ettermiddag. Men selv om det bare tar drøye fem minutter å bevege seg fra Satyricons til Huntsvilles tumleplass, opererer bandene i ulike musikalske univers.
Lekne Huntsville
Der Satyricon er gjennomarrangert med stor presisjon ned i minste detalj, tilhører Huntsville-trioen den mer lekne type band som lar eksperimentene bestemme retningen. Med utgangspunkt i en tilsynelatende uendelig lang sang av det monotonsuggestive slaget, brukte de sine gitarer, bass, trommer, laptop og andre digitale maskiner til å lete seg fram til nyanser og virkemidler som sakte og gradvis gir melodien både en annen retning og klang.
Slik som Satyricon, måtte også Huntsville akseptere at det var god plass nedenfor scenekanten da de spilte. Det slapp Skambankt å gjøre, for i deres mellomstore Odeon-telt gjallet ”Skambankt”-ropene fra norske og danske struper allerede før bandet kom på.
Den store festen
Og Terje Winterstø Røthing og hans to Skambankt-kumpaner kvitterte med å levere den mest medrivende og energiske folkefesten vi så langt har opplevd på Roskilde i år! Ved et par tilfeller måtte han roe publikums Skambankt-rop for å kunne telle i gang en ny sang, og ved et tredje fikk han uten trøbbel de om lag 5000 tilskuerne til å telle samstemt til 25, før bandet langet ut i en ny eksplosiv låt.
Røthing – som fredag spilte på Roskilde for femte gang! – ble selv så grepet av den voldsomme entusiasmen bandet ble møtt med, at han kalte publikum det beste han noensinne har opplevd. Kan være at Kaizers-gitaristen, når roen igjen har senket seg, får trøbbel med å rangere Skambankt-seansen opp mot Kaizers legendariske Roskilde-konsert på store Orange scene for et par år siden, men at Skambankt og dets publikum i fellesskap skapte en vanvittig fest fredag står uansett fast.
Kjære konsertarrangører, ikke svikt oss nå!
INNLEGG: Kjære arrangører – vern om menneskelaget musikk, håndverket, det levende musikklivet. Ta et standpunkt, ber artist og låtskriver Ylva Sofie Lærum.
– Det har vært en ære å jobbe med legendariske Jo Nesbø
Nick Cave og Warren Ellis står bak musikken til Netflix’ norske storsatsing Jo Nesbøs Harry Hole.
KI-assistert musikk har opphavsrett, KI-generert ikke
INNLEGG: Hvor mye menneskelig skapende innsats må til før musikk skapt med hjelp av kunstig intelligens får opphavsrett? TONOs Willy Martinsen svarer på Anders Oddens spørsmål til forvaltningsorganisasjonen.
Linda Melsom er ny festivalsjef i Moldejazz
– Jeg gleder meg til å bli bedre kjent med menneskene, musikken og kraften som ligger i Moldejazz, og til å se hvordan vi sammen kan skape veien videre.
– Vi er to introverte typer som lager en introvert skive
Har Norge plass til en moden og godt voksen hiphop-plate? Fredag 30. januar slipper rapper Kjartan Gaulfossen og produsent Fred Russel albumet "Etter alt", en utgivelse som verken lener seg på boom bap, trap eller kommersielle grep.
Musikkforleggerne: – Her er de nominerte til årets gjeveste
Fra store, historiske verk og hits, til profilert filmmusikk: Disse er nominerte til Musikkforleggerprisen 2026.
