Historisk fremover

Da Camille Norment fremførte det soniske lyd- og kunstverket Rapture på årets 56. Veneziabiennale var det flere som gråt.
– Kanskje var det intensiteten og gleden over hendelsen. Jeg ville ikke turt å si at det bare var musikken, sier kunstneren.
– Men musikk kan ha en dyptgående effekt på mennesker. Åpningen til paviljongen var en veldig intens sosial samling. Det er ikke overraskende at musikken opplevedes sterk og følelsesmessig.
På urfremføringen i begynnelsen av mai spilte hun sammen med Camille Norment trio. Foruten hovedpersonen selv – på det sjeldne og egenartete instrumentet glassharmonika – består trioen av Vegar Vårdal på hardingfele og Håvard Skaset på elektrisk gitar.
– I møtepunktet mellom disse instrumentene lå en underliggende kraft. Hvert av dem var forbudt på et tidspunkt, og det ble en måte å dra fokus mot det som er tilstede i alle musikkformer: Nemlig hvordan lyd har vært en måte å manipulere kroppen på, og å bygge samfunn, adressere uforklarlige følelser og spiritualitet, eller å vedkjenne og arbeide gjennom det uforklarlige, forteller Norment.
Kunstskiller
Kunstneren, som opprinnelig er amerikansk, flyttet til Oslo i 2005. Hun har et velkjent navn og har vært stilt ut på Museum of Modern Art så vel som vårt eget Samtidsmuseet. Henie Onstad har et permanent verk av henne montert på utsiden av inngangspartiet. I tillegg virker hun som musiker.
Hennes arbeid vekker spørsmål om skillene mellom kunst og musikk. Er det slik at ved å benytte seg av elementer og strategier fra både musikk og kunst, blir uttrykket hennes styrket: Mer sanselig og kraftfullt? Og hva tilfører det et virke å operere både innenfor og utenfor et felts grenser?
– Noen vil si at det ikke spiller noen rolle om et arbeid kalles kunst eller musikk. Og avhengig av konteksten kan det stemme. Faktum er at det jeg lager veldig lett kan befinne seg i begge disse historiske forløp, sier Norment.
– Hvordan vedkjenner du da disse skillene i ditt eget virke?
– Å si at grensene ikke finnes er å slette historiske forløp som er viktige å ha på plass når man referer til kunst og musikk. Det er viktig å anerkjenne hva det både historisk og i samtiden betyr når du kaller noe for musikk eller kunst. Når du lager noe i dag, så hører det til samtiden. Men hvordan svarer det til sine forgjengere? Er det et totalt brudd? Og om så, fra hva? Fra musikkdisiplinene? Fra kunstdisiplinen?
– Det viktigeste er å være klar over hva som er der, hva vil du utfordre og arbeide med – og spørre hvor man går videre derfra.

Glassharmonika
I et kunstnerisk landskap som flyter mellom kunst og musikk bruker Norment til tider rommet som fremtredende element, og kroppen i henhold til det. I arbeidet med installasjonen i Venezia forteller hun at rommet i stor grad dikterte arbeidet. Det er også den psykologiske påvirkningskraften til musikk som trer frem i denne konversasjon mellom rommet og kroppen.
Flere av interessene til Norment kom sammen da hun oppdaget det uvanlige instrumentet glassharmonika.
– Det hadde ikke bare lyden jeg lette etter og hadde flørtet med i flere år. I instrumentet lå også historiene til lyd, kropp og psykologi, sier hun entusiastisk.

Når du lager noe i dag, så hører det til samtiden. Men hvordan svarer det til sine forgjengere? Er det et totalt brudd? Og om så, fra hva? Fra musikkdisiplinene? Fra kunstdisiplinen?

Instrumentet som var designet av Benjamin Franklin i 1761 forsvant på begynnelsen av 1800-tallet, blant annet på grunn av rykter om at det kunne gjøre folk gale. Det er bygd opp av sirkulære, roterende glassplater som man spiller på ved å dyppe hendene i vann for så å forsiktig røre platene.
Legen Franz Mesmer, som la grunnlaget for hypnose, var en flittig bruker. Han spilte glassharmonika blant annet for såkalte hysteriske kvinner.
– Mesmer mente instrumentet hadde helbredende egenskaper. Det sies at han hadde på seg lang kappe og spilte i parisiske salonger, omgitt av menn i høye hatter. Midt i rommet satt den hysteriske kvinnen som ble kurert, forteller Norment.
– Jeg føler virkelig at dette historiske faktumet er vesentlig når jeg spiller på glassharmonikaet. Både i forhold til at jeg er kvinne, og at jeg spiller musikk på det.
På grunn av den historiske tomperioden til instrumentet mener Norment at instrumentet blir mer konsentrert i sin historiske fremtreden.
– Glassharmonikaet er veldig sterkt knyttet til en situasjon hvor vitenskap og kultur var i en omformingsprosess, dratt mellom overtro og det nye feltet, vitenskap.
Norment trekker paralleller til vår egen tid, og møter mellom teknologi og historie. Men hun peker også på personlige paralleller.
– Hadde jeg levd i Europa eller Amerika på det tidspunktet — som svart kvinne — så hadde jeg ikke hatt mange valgmuligheter i livet mitt. Fordi jeg også er en post-kolonial, svart kvinne, kompliserer dette videre forholdet mellom fortiden og samtiden . Det er også noe jeg vedkjenner i min bruk av instrumentet og min tilknytning til det.
Akustikken
Å lage egne begreper, eller å referere til begreper som allerede finnes – der hun gir dem nye navn, er et verktøy for å skape andre perspektiver, forteller Norment. I arbeidet med historien og med kroppen har hun laget begrepet Cultural psychoacoustics. Det mener hun samler mye av arbeidet med rom og sted. Psykoakustikk søker å forklare effekten av akustikken på sinnet og kroppen – «en psykologisk og sanselig utforskning», forteller Norment.
– Jeg blandet dette begrepet med ideen om kultur og samfunn i et veldig spesifikt øyeblikk eller i en mikroskopisk situasjon. Hvilke forløp eller tråder har vært tydelige gjennom historien? I forhold til for eksempel spesifikke lyder som blir brukt på forskjellige måter, spør kunstneren.
Deltagende arbeid
I den nordiske paviljongen i Venezia spilles verket Rapture frem til november. Et kor på 12 personer synger tritonusintervallet, som på et tidspunkt ble forbudt av kirken fordi man oppfattet det som djevelsk.
– Rommet dikterer koret. Og koret var det sentrale elementet som de andre soniske elementene ville utgå fra.

Sverre Fehns byggverk er fylt av knuste glassflater som bryter rommet. De innrammede glassflatene repeterer og river opp den stille harmonien som dominerer det modernistiske bygget. Det er ideen om ekstase, og om ekstasen som blir brutt.
Videre spilles det på instrumenter som på et tidspunkt har vært bannlyst. Glassharmonikaen ble bannlyst fordi, slik Norment sier det:
– Dersom den kunne helbrede, så tenkte man: da kan den vel også skade?
I tillegg kommer den elektrisk gitaren og den norske hardingfela, som i en periode var bannlyst av kirken.
– Det som først tiltrakk meg ved hardingfela var lyden av den. Bare å lytte til den ga med frysninger. Jeg opplever at overtonene fra understrengene er nøkkelen til å forstå hvorfor hardingfela skapte frykt og kontrovers. Lyden er veldig mektig, nesten utenomjordisk. Den er en kilde til både glede og ekstase.
Treet som faller
Men for at en installasjon skal kunne vekke slike følelser må det beskuere til. Det finnes et potensial for opplevelse når paviljongen er tom, men den blir ikke aktivert før noen trer inn i installasjonen, mener Norment.
– Jeg tenker ofte på den gåten om treet som faller i skogen. Jeg ser mitt arbeid litt på samme måte: Dersom verket er der, men ingen opplever det, eksisterer da verket?
For mye av arbeidet handler om opplevelse for Norment. Samt kroppen og sinnets reaksjon i møte med verket.

– Jeg tenker ofte på den gåten om treet som faller i skogen. Jeg ser mitt arbeid litt på samme måte: Dersom verket er der, men ingen opplever det, eksisterer da verket?

– Det interesserer meg hvordan lyd og musikk fungerer i samfunnet, og hvordan det fungerer i kroppen og i hjernen. Det må være en kropp til stede for at samspillet skal finne sted. Slik blir verket sin egen enhet, fordi hver person vil ha individuelle reaksjoner på det.
Ultimat Rapture
Til helgen kan man oppleve Camille Norment Trio i samspill med den britiske musikeren David Toop, svenske Sofia Jernberg og vokalensemble Oslo 14. Da videreutvikles Rapture, men Norment understreker at det ikke er Venezia-fremføringen som er tatt med til Oslo.
– Det er ikke mulig å gjenskape den her. Uten paviljongen som instrument blir det et annet verk. I Oslo vil jeg dra ut noen nøkkelelement fra fremføringen og gjøre dem om til en ny form som fremføres her, forteller Norment.
Sammen med Toop er hun også ved avslutningen av en residency ved Cafe Oto.
– David er veldig interessert i improvisasjon, og med trioen er mye av komposisjonene en slags komposisjon-impro hybrid som står i en tradisjonell jazztradisjon, sier Norment.
­– David og jeg deler mange konseptuelle interesser som tillater oss å utforske sammen. Jeg ser på det som en fremføring, men det er også undersøkelse og eksperimentering, forteller hun og legger til:
– Vi har spennende ideer for fremtiden.
Denne helgen skal de sammen utforske havdypets legender, historier og mysterier gjennom lyd. Med andre ord ser Norment igjen til historien, men i arbeidet hennes er det også et fokus rettet fremover.
– Når man ikke føler seg begrenset av samtidens regler, ser man mot fremtiden. Jeg ville ikke våget å si at jeg lager fremtiden, men jeg håper at ved å ikke føle meg begrenset av tiden vi lever i, ved å føle meg fri til å dytte grensene, så bidrar jeg til å se fremover.