All Ears: En improvisert anmeldelse

Ballades Jon Øystein Flink serverer her en rapport fra den pågående All Ears-festivalen, som i sine to første dager har vartet opp med norsk og svensk improvisasjonsmusikk av beste merke. Han melder at gårsdagens felleskonsert med Lasse Marhaug og Frode Gjerstad fungerte hårreisende godt, applauderer Sir Duperman som en av Norges fremste elektronikamestre, og griper ellers seg selv i å drømme seg tilbake til Kalmar-unionens dager, takket være gnistrende opptredener av bl.a. Sten Sandell og Raymond Strid.

Av Jon Øystein Flink

Hensikten med denne artikkelen er ikke å anmelde på klassisk journalistisk vis noen av de to konsertene vi til nå har opplevd på fri-improvisasjonsfestivalen «All Ears» som varer fram til søndag. For etter å ha vært publikummere under onsdag- og torsdagskonserten på Blå går tankene hen helt andre steder, langt tilbake i historien, enn hva vår samtidige kritikerrolle egentlig krever. Man kan sjølsagt føre tankene helt tilbake til det ukjente punkt i historien hvor musikk oppsto for første gang idet en eller annen huleboer ved tilfeldighet fikk en åndelig opplevelse da en kamerat satt og sulla og improviserte rundt leirbålet. Den gang musikken og fri-improvisasjonen visstnok blei til. Tankene kan forsåvidt like gjerne gå langt inn i framtida, når evolusjonen har blitt gjennomteknologifisert og all musikk genereres av globaldigitale antiinstrumenter.

For vår egen del går tankene snarere tilbake til 1389 da dronning Margrete av Danmark og Norge blei valgt til regent i Sverige. Åtte år seinere, i 1397, blei Erik av Pommern (Margretes søsterdattersønn) krona i Kalmar, og var derfor å anse som Kalmarunionens første konge. Sjøl om de fleste historikere mener at det dokumentet som bekrefta unionsakten egentlig ikke kan ha vært rettsgyldig, så varte Kalmarunionen, med visse avbrytelser, fram til 1521. Da var det slutt, etter 112 år med union. Men hvis den hadde bestått den dag i dag trur jeg vi hadde sett oss såre fornøyd med å kunne kalle oss landssøstre og -brødre med våre svenske gjester på «All Ears»-festivalen, trommeslageren Raymond Strid og pianisten Sten Sandell.

I sin duokonsert på onsdag demonstrerte de hvor landet ligger, for å si det sånn. Men enda mer djuptpløyende var opplevelsen av Sten Sandells solonummer i går, torsdag. Med klassisk trente klaverfingre improviserte han på et klaver med diverse preparater, stemme og hemmelige elektronikkbokser gjømt i flygelet. Hans presise improvisering av en performance kan sies å være et høydepunkt i «All Ears»-festivalen til nå, noe som ga oss lyst til å rope Kalmar! Kalmar! under applausen. Denne alt for begeistra omtalen skal likevel ikke skygge for kvalitetene ved våre andre svenske gjester, den storbymelankolske trioen Tape som ga oss en musikalsk Jim Jarmusch-avslutning på den svært vellyka konserten i går.

Norge
Åpninga av konserten var forøvrig argument nok for at Norge som sjølstendig nasjon ikke trenger å ha dårlig samvittighet for drapet på Carl XII. Møtet mellom saksofonguru Frode Gjerstad og støy/komponist/elektronika-profilen Lasse Marhaug rydda plass for en eiendommelig blanding av elektronisk og akustisk framføring. På det reint metaforiske planet var det et møte mellom to helt forskjellige lydlandskaper. Lasse Marhaug drar på en japansk støytradisjon som har spredd seg utover verden, ikke minst til Norge; utstyrt med lap-top og diverse krimskramserier sitter han som om han var på kontoret og sender ut komplekse lydstrukturer, i hovedsak elektronisk udefinerbare lyder som manipuleres, vrenges og destrueres. Tilsynelatende har dette lite eller ingenting å gjøre med den mer frijazzorienterte Frode Gjerstad. Den første delen av nummeret åpna han med solo klarinett, og cirka halvveis uti bytta han til saksofon. Gjerstad, som er kjent som «mr. avantgard» fra Stavanger har en stil man, uten å ta vann over hodet, kan sette i sammenheng med den ekstreme saksofonisten Peter Brötsmanns «maskingevær-spill». Han er en slik musiker som lager toner du aldri helt kan plassere. Med ugreie multiphonics og abrupte utbrudd i fraseringene spiller Gjerstad alltid i grenselandet av hva som er instrumentes kjennetegn.

Det hårreisende var hvor godt de to musikerne fungerte sammen, og ikke minst hvordan dette blei helt klart illustrert i visse partier av improvisasjonen. På et punkt blei rommet fylt opp av saksofontoner, Marhaugs spilte samplinger av x antall saksofoner som dvelte i en lang bølgende struktur, slik at de to musikernes i utgangspunktet forskjellige univers møtte hverandre i en Giga-Gjerstad og en Giga-Marhaug som varte konserten ut, både på saksofonens og elektronikkens premisser. Kanskje kunne dette øyeblikket, hvor to horisonter smelter sammen, stå som et perfekt eksempel på noe «All Ears»-festivalen har vist grundig i løpet av de to første dagene, at fri-improvisasjon ér en musikalsk sjanger, og når musikere som vanligvis er knytta til andre sjangre, som jazz eller støy, møtes i fellessjangeren fri-improvisasjon, viser det seg at dette merksnodige impro-uttrykket oppstår som om det var en egen organisme.

Den samme innsikten blei klargjort faktisk allerede på første konserten den første dagen da cellisten Lene Grenager spilte duo med kontrabassist Johan Berthling. Til tross for at Grenager kommer fra en samtidsmusikkbakgrunn, og improviserer innafor idealer som ligger den europeiske kunstmusikken nær, og til tross for at Johan Berthling har en rein jazzbakgrunn, så lød det musikalske resultatet overaskende homogent, nesten som ett instrument, i en helt egen sjanger, noe som igjen sier en del om fri-improvisasjonens egenart og muligheter.

Før vi avslutter er det nødvendig å nevne Jørgen Træen (Sir Duperman) hvis «larmende lap-top og dippedutteffekter»-improvisasjon fikk Blå-publikummet til å umiddelbart utkåre en ny elektronikamester i undergrundshuene sine. Hva enn debatten sier om inkompetente VG-anmeldere osv. er det neppe noen god grunn til å tro at Træens usedvanlige evner til å konkretisere presis og motvillig musikk kan ta skade av Verdens Gang; man trenger ikke være trent i annet enn nysjerrighet for å innse at superprodusenten Duperman tilhører toppsjiktet, hvis ikke toppen alene, innen norsk støy/elektronika.

«All Ears»-festivalen er ikke over. I kveld kan man blant annet oppleve Evan Parker på Blå, i morgen er det klart for matineforestilling på Munchmuseet, og søndag kveld er det duket for «Häxan» på Rockefeller.