«Häxan»: Et skip uten ror

Den svenske regissøren Benjamin Christensen laget ”Häxan” i 1922, samme år som to andre stumfilmklassikere så dagens lys: ”Nosferau” av F. W. Murnau og ”Dr. Mabuse” av Fritz Lang. Filmen hadde verdenspremiere i september 1922, tysk premiere to år senere, og ble vist i USA for første gang i 1930. Filmen ble svært kontroversiell i sin tid, og var i lange perioder nærmest utradert fra filmhistorioen. I 1968 sto den amerikanske kultforfatteren William S. Burroughs bak en nyrestaurert og forkortet utgave kalt ”Witchcraft Throough The Ages”, der han selv la på fortellerstemmen, til et bebop-soundtrack med bl.a. Jean-Luc Ponty.

”Häxan” er en bemerkelsesverdig film, som skifter mellom dokumentarisk-belærende sekvenser om fordommer, forfølgelser og heksetro og nærmest halusinerende sekvenser , der de overtroiske elementene visualiseres med både humor og stor fantasirikdom. Christensen, som selv var lege så vel som filmmaker, tok utgangspunkt i den beryktede hekse-håndboken ”Malleus Maleficorum”, også kalt ”Heksehammeren” – et av historiens mest beryktede og fryktede dokumenter, som ga startskuddet til en årehundrelang forfølgelse av nær sagt alle som Den kristne kirke ønsket å erklære som motstandere.

— Det ligger et politisk aspekt i å velge nettopp denne filmen, forteller Peer Rohrer, som nylig har vendt tilbake til Norge etter kunststudier i bl.a. USA, Spania og Nederland. – Etter 11. september er det igjen blitt fritt frem for demonisering og hekseprosesser. Benjamin Christensen belyser slike tendenser på en veldig bra måte. Filmen er nok ikke like provoserende i dag som for åtti år siden, men inneholder masse interessant tankestoff, og spektakulære scener.

Rohrer ønsket opprinnelig å gjennomføre prosjektet som en utendørsvisning i Birkelunden i Oslo. I steden slo han seg etter hvert sammen med All Ears-festivalen, slik at arrangementene kunne dra gjensidig nytte av hverandre. Og det er unektelig et nokså imponerende lag med musikere som igjen skal få det til å boble i Christensens heksegryte: Vi snakker heavy-gitarist Ronni le Tekrø (TNT), Maja Ratkje og Lene Grenager fra lydanarkistene Spunk, Martin Horntveth fra Jaga Jazzist, Kay Skogheim fra Boy, Bjørn Bolstad Skjelbred fra Doctor’s Orders, Lars Andreas Haug fra Trygve Seim Orchestra, Ulf Knudsen fra Sister Rain, samt den indisk-norske fiolinisten Harpreet Banzal.

— Filmduken skal fungere som et seil, som musikerne må prøve å blåse vind i, sier Rohrer. – Det blir kanskje et skip uten ror, men der ligger også utfordringen for både musikere og publikum. Det er vanskelig å spå hvordan dette vil bli, men ”Häxan” har en dramaturgisk utvikling som tillater at man blir litt varme i trøya.

Musikerne har fått beskjed om ikke å se filmen på forhånd – ligger det ikke da en fare i at man fort blir liggende litt i etterkant av bildene?

— Jeg tror det blir viktig at man ikke følger bildene slavisk, sier Maja Ratkje, som delta på vokal, theremin og elektronika. – Det må oppstå en slags symbiose mellom oss, der vi finner rytmen.

Stumfilmene var som kjent sjelden uten lyd, og er som oftest klippet sammen med tanke på et musikkdramatisk akkompagnement. Rohrer mener at det nettopp ligger en styrke i dette, ved at det blir rom for fantasien. Ingen vet hvordan Djevelen i ”Häxan” snakket, men det virker ikke utenkelig at Maja Ratkje vil få lyst til å låne stemme til skikkelsen.

Den samme Ratkje melder ellers at All Ears-festivalen har forløpt bra så langt.

— Pål Nilsen-Love, som er den som i sin tid tok hele initiativet til festivalen, er kjempefornøyd, og det er jeg også. Så langt har vi avviklet syv konserter på to dager, med veldig høy kvalitet hele veien. Forhåpentlig kan ”Häxan” bli et ganske spektakulært punktum søndag kveld.

Billetter til forestillingen fås kjøpt via Billettsentralen , eller ved inngangen til Rockefeller.