Bare bra for Bare Jazz
I en bakgård i Grensen i Oslo gjemmer butikken Bare Jazz seg bort. Her selges jazzmusikk med en bredde og kunnskap du aldri finner i en mer generell platebutikk, der det står en Nu-metal-diggende nittenåring bak disken. Men Leo Fossen på Bare Jazz er irritert over å måtte framstå som gnien på krona overfor kundene sine.
— CDer er skammelig dyre, synes jeg. Det får småbutikkene til å fremstå som gjerrige og litt kjipe. For mannen i gata tror det bare koster et par tiere å kjøpe en CD for å selge den i en butikk. Kundene skjønner ikke at et avslag på 30-40 kroner gjør at vi ikke tjener et øre på en CD. Og når Platekompaniet nede i gata kan selge den samme CD’en for 99 spenn som jeg selger for 198,- her, setter det oss i et veldig dårlig lys, beklager Fossen.
Fossen svarer på en telefon. Ballade spør mannen, som bærer byens smaleste slips, om han tror det ville vært et problem for sjappa han jobber i hvis det hadde dukket opp bra jazzhyller rundt omkring – og personalet i butikken hadde visst hva som sto i disse hyllene.
— Jeg vet ikke helt. Folk ville nok kommet til oss likevel, fordi vi er en spesialforretning. Men det hadde vært bra å kunne gi våre kunder en pris som ikke avvek så mye fra den de fikk på Platekompaniet. Jeg føler at folk kjøper plater fordi det er billig, på samme måte som en TV-reklame kan få deg til å kjøpe en plate du ikke ville kjøpt ellers. Fordi du får den servert på sølvfat, sier Fossen. Som ikke mener at det bare er kjedene som har skylda for elendigheten:
— Jeg synes folk er litt gjerrige på det som ikke koster så mye. På dyre ting som biler og klær sitter pengene løst, men på ting som plater, driver folk og sammenligner annonser, grunner han.
Du har sikker merket syndromet selv, kjære leser: Når du er på et loppemarked for en god sak, og pruter på priser som er en brøkdel av det du ville følt var et røverkjøp i en butikk. Det er ikke en kledelig egenskap.
— Musikk er kunst, samme hvordan man vrir på det. Da kan man ikke gjøre musikk om til en Rema 1000-vare, en tilbudsvare, sier Fossen. Han er lei av å måtte forklare kunder hvorfor platene hans koster mer penger enn i en kjedebutikk:
— Folk sier at «er det så dyrt? Det var mye penger! Du vet at det koster bare 119 nede i gata her?» Men veiledende pris på en plate er ikke 119 kroner, prisen er faktisk over 200 kroner. Da tjener du litt sunt på å selge en CD. Men folk er ikke klare for å betale vanlig pris, så da må vi underpise varene, og det går utover sjappa. Platebransjen har laget ris til egen bak. De kan leve fett akkurat nå på å peise ut svære kvanta til kjeden. Men jeg har følelsen av at dette vil rikosjettere tilbake, fordi det til slutt ikke vil gå an å selge en fullprisskive i det hele tatt, sier han.
Men foreløpig selger Bare Jazz bra med plater. Til fullpris. Ifølge Fossen selger den beskjedne butikken en femtedel av all jazz som omsettes i Norge, noe som ikke er så overraskende når man tenker på hvor stemoderlig de større kjedebutikkene behandler smalere musikk.
— Det er et marked for jazz i Norge som ingen har sett, og når det dukker opp en jazzbutikk som vår får man masse goodwill bare på å eksistere. Jeg er sikker på at hadde det kommet en tilsvarende forretning for blues, til og med country, ville den sikkert opplevd det samme som oss, sier Fossen.
Han skisserer et mulig alternativ til å bukke under i konkurransen med de store.
Ledige stillinger
— Så langt har butikkene levd på selskapenes nåde. Men det er mye dialog mellom de små platesjappene nå. Nå er alle de minste på den samme siden, og jeg har følelsen av at vi kanskje kan begynne å stille noen krav nå. Hvis alle småsjappene hadde begynt å ta skivene sine fra USA eller et utland, og gått inn som en kjede av små norske sjapper, og dermed oppnådd prosenter, så hadde de ikke tatt noe fra norske plateselskaper. Og det hadde vært et ganske hardt slag for selskapene her hjemme. Jeg er spent på å se hvordan dette utvikler seg, avslutter Fossen og strekker seg for å ta nok en telefon.
