Gjendikting av Bowie fikk flere former under Bygdalarm. En festival som ikke kan kalles stormannsgal. Bortsett fra traktorstuntene da.

Bygdalarmpublikum under Aurora-konserten Foto: Toril Walker Norheim / Bygdalarm

I mylderet av sommerfestivaler i Bygdenorge generelt og i Hardanger spesielt, skiller Bygdalarm seg ut blant annet på grunn av den grafiske profilen. Bygdeimaget er gjennomført, med grønn og gul Felleskjøpet-estetikk og dialektal terminologi. På akkrediteringskortet mitt står det ikke presse, men åtgaum. I baren serveres lokalbrygget øl og sider. Alle band får et fenalår som honorar.

Dugnadsånden i det som kalles Bygdalarm Avløysarlag er påtagelig: Her jobber til og med ledelsen frivillig, forteller festivalsjef Kirsti Aksnes. Hesjestaurene som omkranser festivalområdet er satt opp av det lokale pensjonistlaget. Kunsthuset Kabuso er arena for noen av konsertene.

I Øystese hersker unntakstilstand i positiv forstand denne helgen, under mottoet ”fjord, fonn og fenalår”. Vestlandske musikere utgjør en stor del av programmet. Ellers er det mest norsk og litt skandinavisk. Mottoet for bookingen er ”deilegpop til folket”, og tyngdepunktet ligger på indie, pop og elektronika, som Daniel Kvammen og Aurora.

Hei Kalas, Badnalarm Foto:  Toril Walker Norheim
Hei Kalas, Badnalarm Foto: Toril Walker Norheim

Det vanskelige barneformatet
Først på plakaten denne lørdagen er barneprogrammet Badnalarm, som har eksistert i flere år. Jeg er alltid nysgjerrig på hvordan musikk formidles til barn – og hvordan barna tar imot den. Spesielt når det finnes én enkelt barnekonsert i et program som ellers retter seg mot voksne, ville jeg se hvordan denne passer inn.

I år er konsertsalen på Kabuso viet en lokal stjerne: Heidi Marie Vestrheim og hennes bandprosjekt Hei Kalas.

Heidi Marie Vestrheim er Øysteses gave til norsk barnekultur. Hun har sjarm herfra til Norheimsund, og har gjort suksess i NRK Barne-TV. Hun er rett og slett en god formidler med absolutt gehør for barn. Som låtskriver er hun imidlertid ikke alltid like overbevisende. Både tekstene og melodiene er i overkant banale, og publikum lar seg ikke helt rive med. Det skorter på både musikalsk og tekstlig originalitet, med i overkant mange gjentakelser.

Dette medfører at konserten mister et pedagogisk element som etter min mening bør være tilstede på barnekonserter: At barna får en økt forståelse for hvordan lyd skapes.

Det hjelper heller ikke at de tre bandmedlemmene ikke kler hverandre. Roy Ole Førland prøver tappert å henge med på Vestrheims vitsing og showing, men er litt taus og virker usikker på rollen sin. Annikken Theodorsen gir et surt og likegyldig inntrykk. Lakoniske kommentarer gjør det vanskelig å forstå om hun prøver være morsom eller ikke. Kanskje er intensjonen hennes å innta rollen som ironikeren i bandet? Treogethalvtåringen jeg har med meg har imidlertid en stund igjen til han lærer seg å forstå ironi.

I pratet mellom låtene prøver bandet å henvende seg til både voksne og barn, og ender opp med ikke å nå noen av dem ordentlig. Jeg savner en tydelig tanke bak formidlingen. Et annet forstyrrende element er at det er mye forhåndsinnspilt lyd. Ofte er det vanskelig å høre hva som produseres live og hva som er innspilt. Dette medfører at konserten mister et pedagogisk element som etter min mening bør være tilstede på barnekonserter: At barna får en økt forståelse for hvordan lyd skapes. I fjor vakte Razika stor lykke som Badnalarm-artist. Kanskje nok et eksempel på at musikk ikke trenger å tilpasses i hjel for å tekkes barna, men at stemningen og formidlingsevnen rundt kan ha stor betydning?

Marit Eikemo og Helge Olsen Foto: Privat
Marit Eikemo og Helge Olsen Foto: Privat

Gjendiktningens kunst
Det mest interessante konseptet på festivalen er Littlarm, et samarbeid mellom Bygdalarm og Kvam mållag. Hvert år velges det ut noen låter av en artist som synger på engelsk, og hvem som helst kan delta i konkurransen og sende inn gjendiktninger av sangtekstene på nynorsk eller dialekt. Juryens favoritter blir fremført i Kabuso under festivalen. Tidligere utvalgte har vært Robert Johnson, Joni Mitchell og Patti Smith. Årets artist passende nok er David Bowie. Juryleder er forfatteren Ruth Lillegraven.

Bidragene husbandet får spille i år er fulle av finurlige og vakre vendinger:

Proteinpillene i Space Oddity er blitt til vitaminbjørner, mens My Little China Girl har foretatt et kjønnsskifte Bowie verdig og blitt Min vesle bygdegut.

Vinneren er en oversettelse av «Life on Mars» av forfatter Marit Eikemo og musikkanmelder i Bergens Tidende, Helge Olsen. Ekteparet beskriver det å oversette en sangtekst som å løse kryssord – en må bruke all sin språklige oppfinnsomhet, og til slutt klaffer det. Stemningen er det viktigste, en må uansett ta seg friheter i gjendiktningen. Sangen skal følge sin egen logikk. De to har elegant tatt Bowies låt til et nytt nivå, for eksempel i refrenget:

”Klanar krigar mot kvarandre / Å gud! Sjå kor dei daude går / Fantasiane rår / Har du sett politiet / fikser alle spora / Livet! Alle følgjer med på det / Sesong 1,2 og 3 / Er det liv på Mars?”

Fremmedgjøringen i møte med populærkulturen som Bowie beskrev er i dag enda sterkere som følge av digitalisering, flere skjermer, uendelige mengder TV-serier og dertil hørende redsel for å gå glipp av noe. Stig Lundblad-Sandbakk, som så langt har sittet stødig i bakgrunnen i husbandet, synger solo så sårt og fanger angsten så presist at jeg blir sittende med åpen munn og trenger flere minutter på å komme til hektene igjen.

Daniel Kvammen Foto: Toril Walker Norheim
Daniel Kvammen Foto: Toril Walker Norheim

Genuint finnes ikke
Fra den varme Kabuso-kafeen bærer det ut til hesjene. Her er det utsikt over fjorden mot Folgefonna, og til tross for heftig regnvær er stemningen upåklagelig. Daniel Kvammen er i storform: Han synger på en behagelig rett frem og ujålete måte, springer rundt og spøker med bandet og lykkes i å lokke publikum til allsang allerede klokken halv syv. Geilodialekten glir rett inn i festivalens profil. Neste dag skal han også spille på Gamlislarm, der festivalen prøver å lokke til seg et eldre publikum med lavere lydnivå og roligere omgivelser i Kabusos fine konsertsal.

Aurora har harding-røtter og forteller på scenen om hvordan hun har tilbrakt sine barndoms somre hos bestemoren i Øystese, som sammen med diverse andre slektninger blir pekt ut i publikum. For to år siden opptrådte hun på Bygdalarms lillescene, altså en god stund før hun virkelig slo igjennom. I år står navnet hennes øverst på plakaten.

Til tross for godt band og nydelig lysdesign, klarer jeg ikke å la meg begeistre av Auroras konsert. Allerede etter halvannen låt kjennes det som om jeg har hørt alt stemmen hennes har å tilby. Gestene hennes virker også tilgjorte. Er dette ensidige uttrykket hennes eget, eller er det i for stor grad skapt av apparatet rundt henne?

Aurora på Bygdalarm Foto: Toril Walker Norheim
Aurora på Bygdalarm Foto: Toril Walker Norheim

Ord som gjerne går igjen i omtaler av Aurora er alveaktig, original og genuin. Et av mantraene i populærmusikkforskning er at det ikke finnes noe sånt som genuint i denne bransjen. Daniel Kvammen spiller på at han kommer fra bygden og bygger på den måten også bevisst opp et image . Men der han synger på morsmålet sitt og viser selvironi og spontanitet i kommunikasjonen med publikum, fremstår Aurora i løpet av konserten stadig mer som et produkt, med pompøse engelske tekster og innøvd koreografi. Spasmiske armbevegelser og underlige kommentarer som ”åh, regner det nå?” når halve publikum foran henne har sydvest på, gir inntrykk av å være del av et nøye planlagt image, der artisten skal bli lett å like fordi hun liksom er litt rar og i sin egen verden.

Den samme sangen som tidligere på dagen nesten tok pusten fra meg etterlater meg nå likegyldig.

Hvorfor så mange musikkmenere kopierer PR-apparatets gloser og beskriver dette som genuint, blir spesielt vanskelig å forstå når Aurora covrer David Bowies «Life on Mars». Her strippes det instrumentale ned, mens det ikke tilføres noe nytt til låten annet enn et ekstra ”følete” lag på stemmen, ingenting som gjør at en for eksempel ser teksten i et nytt lys, slik tilfellet var på Littlarm noen timer før. Den samme sangen som tidligere på dagen nesten tok pusten fra meg etterlater meg nå likegyldig.

Tøysete tiåring
Festivalledelsen belønner de som holder ut i det sidelengs regnet, og trofaste publikummere vet at det utpå kvelden pleier å dukke opp en overraskelse, ofte med en traktor involvert. I år markeres tiårsjubileet med en gedigen kake, kjørt inn til festivalområdet på en traktortilhenger. På taket står gitarist Vidar Berge i bunad og slalåmstøvler og spiller Fanitullen på elgitar. Akkurat passe selvironisk bygdetullete.

Før programmet flytter innendørs til Hardangerfjord hotell og blir mer klubbasert, avsluttes utendørsprogrammet av bergenserne Fagernes Yachtklubb. Bandmedlemmene hevder den beste musikken ble laget på sytti- og åttitallet, og briljerer med den ene coverhit’en etter den andre. Jeg kommer ut av tellingen på hvor mange bandmedlemmer som befinner seg på scenen. Klangen er så fyldig at det ikke gjør noe at bandet ofte legger seg tett opptil originalene. Samspiltheten, det tjukke lydbildet og stemningen gjør at denne covringen blir vellykket. Lørdagen har bydd på en broket blanding av musikalske inntrykk – en god strategi for å tilby noe til alle.

Festivalen har funnet et format som funker og ønsker å bli ved det. Til tross for gode besøkstall er fremtiden dessverre usikker for Bygdalarm: Enkelte i Kvam kommune ønsker å bygge et stort helsesenter som på folkemunne omtales som badelandet på Brigtaflaten, plenen like ved stranden der Bygdalarms utendørs festivalområde ligger.

Anmeldelsen baserer seg på lørdagens program.

Publisert:

Del: