Om knuste briljantiner – og Keiserens avlagte klær
Universitetslektor Jørgen Lund i Bergen skrev nylig en kronikk hos Kunstkritikk.no, der han angrep det han kalte «Tommy Olsson»-skolen innen norsk kunstkritikk, som han finner både «romantiserende», «selvopptatt» og «intetsigende». Innlegget ble også trykket i Morgenbladet, og får i dag motsvar av bl.a. Grethe Melby og Erlend Hammer. Ballade-redaktør Arvid Skancke-Knutsen har skrevet denne helgekommentaren.
Av Arvid Skancke-Knutsen, redaktør i Ballade.no
Denne debatten – som interesserte kan lese opptakten til på denne siden – lukter ikke bare støv, men pulveriserte, gammelmodige briljantiner, som forlengst har sluttet å ha noen verdi. Jørgen Lund, som jeg er nokså stolt over å si at jeg ikke vet noe som helst om, hevder tilsynelatende at det i 2007 er i ferd med å danne seg et komplott i Bergen, med det for øye å underminere Den Gode Kunstkritikk i Norge.
Han setter Tommy Olsson opp som denne bevegelsens anfører, anklager Grethe Melby og Erlend Hammer for å være hans underdanige med-koryféer, og sier at de kollektivt presenterer en «kåserende og temmelig hjemmesnekret journalistikk», «intetsigende, uferdige, biografiske utgytelser» og «en normal som ønsker å oppta den plassen kunstkritikken skulle hatt».
Det er godt vi har folk som Lund, som ut i fra sin posisjon kan tale «til folk med redaktøransvar i vid forstand», og advare mot disse skumle, undergravende tendensene. Helst skulle jeg ønske at Lund fikk en offentlig post, der han personlig kunne dele ut kongelige anbefalelsesbrev, der han en gang for alle slo fast hvem som får ytre seg om kunst eller ikke.
Men kjære Jørgen Lund: Tenk om det forholder seg omvendt?
Tenk om det finnes en mengde mennesker der ute som har lyst til å se kunst, oppleve kunst, og kanskje til og med forholde seg emosjonelt, begrepsmessig og intellektuelt til kunst, men som stenges ut fordi de ikke deler kunstanmeldernes og galleristenes lukkede kodespråk?
Kanskje Olsson, Melby og Hammer, så ulike de enn er, representerer en etterlengtet sprekk i hva stadig flere mennesker opplever som en kunstig og unødig mur; satt opp av rent proteksjonistiske hensyn?
Og kjære, kjære Jørgen Lund: Den såkalt subjektive journalistikken oppsto hverken med Tommy Olsson, Nik Cohn eller Hunter S. Thompson. Du finner den i George Orwells betraktninger over England og Europa, du finner den i Vinjes «Færdaminner», du finner den til og med i Augustins «Bekjennelser».
Det er den type journalistikk/ kritikk/ bekjennelseslitteratur som sier: Slik ser jeg virkeligheten. Nå kan du erklære deg enig, eller si meg i mot.
Den gjemmer seg ikke bak fagtermer, går ikke skjul bak en profesjonell sjargong, men sier noe om Menneskets opplevelser underveis.
Ledige stillinger
Men ut fra en grunnleggende kunnskap, som likevel ikke hindrer den i å kommunisere.
Kjære, kjære, kjære Jørgen Lund: Jeg har jobbet som musikkjournalist siden jeg var 14. I det siste, snart tredve år senere, har jeg også dristet meg til å å prøve meg på små kunst-, teater- og kulturfelt-omtaler, fordi jeg innser at jeg i all min «subjektivitet», all min «uvitenhet», faktisk ligner flertallet av publikum.
Om du synes at jeg og eventuelle likesinnede, som til og med mangler «Olsson-skolens» faglige kompetanse, dermed representerer en ny og uheldig trend, der vi fremstår som språkløse barn med «hegemonistiske tendenser», får vel det bare stå sin prøve.
Redaksjonell note: Jørgen Lund, som er Universitetslektor i kunsthistorie, har senere uttalt på Kunstkritikk.no at «det som blir av saklig debatt i etterkant av mitt innlegg, som også er trykket i Morgenbladet, kommer til å foregå i andre fora». I dagens utgave av Morgenbladet fortsetter debatten bl.a. her, her og her.
