Trinacria – soundtrack til by i kaos

KONSERTANMELDELSE: – På mange måter var Trinacria det perfekte soundtracket til situasjonen Kongsberg by stod i akkurat på det tidspunktet. Triancria fikk altså mye hjelp av tid og sted denne gangen, skriver Ballades anmelder om konserten til hybriden Trincria, i denne anmeldelsen fra første dag av Kongsberg Jazzfestival.

Av Carl Kristian Johansen, Kongsberg

Det var dagen da himmelen og demningene åpnet seg og skapte et buldrende kaos langs hele Numedalslågen. Til tross for stengte broer og en generell usikkerhet for hva flommen ville bringe med seg kom Kongsberg og jazzfestivalen relativt lett fra det til slutt.

På tidspunktet Trinacria spilte på EnergiMølla var situasjonen fremdeles uavklart.

Utenfor gikk en vannpumpe på høygir, og støyen ville antagelig ødelagt for de fleste andre konserter. Men ikke for Trinacria. Kombinasjonen av ekstremmetall-mystisismen i Enslaved og støycollage- duoen Fe-mail hadde ingen problemer med å overdøve verden utenfor EnergiMølla, og på mange måter var det dystre og voldsomme i Trinacrias musikk et perfekte soundtracket til situasjonen Kongsberg by stod i akkurat på det tidspunktet.

Enslaved og Fe-mail har helt åpenbart funnet en felles plattform som er noe annet og større enn det bandene er hver for seg. Det er verken progressiv metall eller støy, men det har elementer av begge deler. For meg står Trinacria først og fremst fram som et slags rockkonsept; hovedpreget er rytmer, mørke og skarpe i kantene sådan, i repeterende former for å skape en slags suggererende effekt, utfylt eller kombinert med improvisasjoner av Fe-mails Maja Ratkje på elektronikk og Hild Sofie Tafjord på elektronikk og horn.

Enslaveds Ivar Bjørnson stod for hoveddelen av vokalarbeidet. Bjørnson fungerte som stemningskaper, visuelt blikkfang, og stemmen hans ble mest et instrument som utfylte lydbildet. Det var umulig å oppfatte innholdet i tekstene, og gjennom det forsvant også et eventuelle budskap eller historiene Triancria har ønsket å formidle med tekst.

Det var spennende og massivt i korte sekvenser, men denne konserten var en relativt monoton affære uten de store avvikene fra det som ser ut til å være hovedideen.

Høydepunktet var avslutningssekvensen da Ratkje og Tafjord gikk fram til Bjørnson foran på scenen, og bygget opp til et kjempeklimaks. Spennende å være vitne til Maja Ratkjes vokalprestasjon der – det så ut som hun tynet seg maksimalt, og stemmen holdt til de helt store høydene. En kraftanstengelse og en stor prestasjon. Fascinerende.

Triancria fikk altså mye hjelp av tid og sted denne gangen. Perfekt timing, eller hell i uhell, på en måte.