«Ingen Sjostakovitsj i Sandefjord»
Både Mona Levin og Arne Nordheim kritiserer i dagens utgave av Ballade det klassiske musikklivet i lys av at utvalget av klassisk musikk blir stadig dårligere. Hva kan gjøres? Arne Nordheim mener det ikke skorter på vilje, men på evne, og etterlyser en mer bevisst kulturpolitikk i forbindelse med f.eks. innkjøpsordningen. Mona Levin mener på sin side at den klassiske musikken kan ha noe å lære av undergrunnsrocken.
Arne Nordheim er ikke bare Norges mest kjente nålevende komponist, han selger også solid til samtidskomponist å være. Det gikk 6000 eksemplarer av hans samleplate «Electric». En plate det kan bli vanskelig å få tak i i fremtidens Norge, hvis man bor utenfor Oslo.
— Det er vel et bilde av Norge, det er ikke noe nytt med denne situasjonen, sier Nordheim til Ballade tirsdag formiddag. – Det har vært slik så lenge jeg kan huske. Tiltakene som skal rette opp problemet, som innkjøpsordningen, der det mest attraktive blir innkjøpt i 550 eksemplarer og UD kjøper plater og sender dem til Tanzania, har gode forsetter. Men det mangler en bevisst politikk. Det er ikke noe fravær av positivitet, men et fravær av evne. Det er ingen som føler at denne situasjonen er deres ansvar. Vi mangler dem som kan dette, amanuensene, kuratorene. Det er med plater som med verdipapirer, de som er mest populære kan omsettes for mest.
Det er vel et spørsmål om tilbud og etterspørsel?
— Etterspørselen er ikke der fordi de som skal spørre aldri har fått noen grunn til å spørre. Ett eller annet sted må læringen begynne, men læringen begynner for sent eller ikke i det hele tatt. Dermed mister vi synes på verdiene, sier Nordheim.
«Ingen Sjostakovitsj i Sandefjord»
Mona Levin er forfatter, kritiker og redaktør for Klassisk Musikkmagasin. Hun føler selv problemet på kroppen.
— Jeg bor mye i Sandefjord, og der er det vanskelig å få tak i klassiske plater, med mindre det er Vivaldi eller kanskje Beethoven – den musikken som er så mye spilt at den nesten er i ferd med å bli muzak. Det er synd, for det er et potensiale der som platebransjen ikke utnytter. Det er ikke uten grunn at det er kø på Musikkforlaget for å vente på at Hillveg eller en av de andre blir ledige, sier Levin.
Så hva kan man gjøre for å bedre på den begredelige situasjonen?
— Det er mulig det må være flere grupperinger som går sammen om å satse. Filharmonien selger plater i Konserthuset; det er kanskje lurt hvis orkestre, ensembler eller solister som turnerer selger platene sine ved konsertene. Så kan de som har kjøpt plater få lyst til å høre mer og bestille flere fra butikkene. Slik kan man kanskje skape en etterspørsel som til syvende og sist får butikkene til å ta inn platene, foreslår Levin.
Ballades journalist, som har vært på mange lurvete rockklubber i sitt liv, kan ikke dy seg for å gjøre oppmerksom på at det er en tradisjon at små og smale rockeband på turné har med seg en som selger platene deres under konserten. Slik bygger man opp et ry ved å ha med seg en fyr som gjerne er fornøyd med å få gratis øl.
Ledige stillinger
— Den klassiske musikken må lære av det. Man må bruke de midlene subkulturen gjør. Kanskje den som selger klassisk blir fornøyd med et glass rødvin? undrer Levin, som mener at musikklivet selv må ta noe av skylden for den stakkarslige situasjonen.
— I den klassiske musikken har man for lenge trodd at ting skal gå av seg selv, og har ikke trengt å bry seg med nymotens ting som markedsføring og design. Disse landskapsmaleriene som er på plateomslagene til Haydn og Vivaldi er jo nok til å få deg til å snu i døren, sier Levin.
