Flere av Norges progrock-pionerer markerer 50 år i år. Det betyr ikke at norsk progrock er fortidig – den er høyst nålevende.

Aunt Mary, © Promo

En av 70-tallets mest oppsiktsvekkende progrock-pionerer, Aunt Mary, er i gang med sin 50-årsjubileumsturné sammen med bandet Høst. Også Undertakers Cirkus markerer 50 år.

Undertakers Circus anno 2015, © Promo

Aunt Mary startet opp i 1969. De ble oppløst allerede i 1973, men ikke uten å ha preget en hel generasjon rockere. De gamle traverne er likevel relativt nye, ettersom de gjenoppsto i 2013.

Prosessen var langt fra smertefri, da vokalist Jan Groth gikk bort året etter, men Aunt Mary lyktes i å få ut albumet New Dawn i 2016. Aunt Mary var sammen med Prudence, Junipher Greene, Ruphus og Popol Vuh/Popol Ace blant de toneangivende bandene på den norske rockescenen på 70-tallet.

Det begynte med singelen «Jimi, Janis And Brian», bandets kommersielle gjennombrudd i 1971. De har dessuten utgitt bluescover-albumet «Bluesprints» i 1992, der tre av låtene er av Ray Charles, bare så det sjangeroverskridende er fastslått.

I dag består bandet av grunnleggeren Bjørn «Krisa» Kristiansen (gitar), Bernt Bodal (bass) fra progrockbandet Høst, Morten Fredheim (vokal), kjent fra The Voice, på trommer Ole Tom Torjussen og keyboard Ole Aanje, som har arbeidet både med Bernie Marsden fra Whitesnake og Howl.

Aunt Mary opptrådte i Trondheims storstue, Rockheim, med en svært vellykket konsert i 2011, den gangen med originalbesetningen. Albumet New Dawn ble gitt ut i 2016, til svært gode anmeldelser. Albumet ble produsert av Kjartan Hesthagen, Henning Ramseth og Ronni Le Tekrø, og hadde Glenn Lyse på vokal.

Hvordan blir de nye låtene mottatt?
– Det nye stoffet blir veldig godt mottatt, og vi får veldig bra tilbakemelding når vi spiller, svarer Bernt Bodal.

New Dawn ble gitt ut i USA på Wind UP Records, og fikk veldig bra kritikk der. Da Sammy Hagar (kalt The Red Rocker) hørte albumet, inviterte han oss til å spille på en stor festival i Huntington Beach i september 2019.

Rune Anderssen i Live Management uttalte på vegne av gruppa ved utgivelsen av albumet at det hadde fått positive omtaler i en rekke spesialiserte rockemagasiner i USA.

En av låtene som ble trukket fram var «G Flat Road». Låta kan oppleves på YouTube som intro til Ragnarock-festivalen; en nostalgitripp og en herlig minidokumentar over en av 70-tallets legendariske festivaler.

Hvordan fordeler dere nye og gamle låter?
– Vi spiller omtrent halvparten nytt og halvparten av de gamle låtene på konserter. Bjørn Kristiansen, som er det eneste originale medlemmet som er igjen, var alltid hovedpersonen i bandet. Han skrev de fleste låtene, og er fremdeles en glimrende gitarist, mener Bodal.

Og det blir selvsagt ekstra trøkk i salen når de gamle låtene fra syttitallet kommer.

Progrocken i Norge
Progrocken oppsto i Storbritannia på 1960-tallet, og ga rocken en ny troverdighet på grunn av samarbeidet med utøvere av klassisk musikk. Den utviklet seg fra psykedelisk rock, ofte symfonisk rock med lange instrumentalpartier.

Mange vil tenke på Jethro Tulls storslagne «Aqualung» og Ian Andersons fløytespill og karakteristiske positur. Musikere i progressiv rock var dessuten dyktige på sine instrumenter, og samarbeidet med store klassiske orkestre.

I Skandinavia fikk ordet “progrock” politisk innhold, og betegnet gruppene som prediket den rette politiske venstreorienterte lære, uavhengig av musikkstil. Det var heller ikke alle som kalte seg progressive, skriver Geir Hasnes i pamfletten “Progressiv rock. En kort innføring for samlere”.

Hasnes står sammen med dirigent Terje Mikkelsen bak vinylutgivelsen av Keith Emerson’s orkesterverk «Beyond The Stars», innspilt i Abbey Road Studios i London (etter Emersons eget ønske). Den norske dirigenten har tidligere deltatt på «Three Fates Project», som ble fremført i London i juli 2015.

Utover 70-tallet fikk progressiv rock en publikumstilslutning som i dag kan virke helt ufattelig. Det ene etter det andre av avanserte progressive album gikk inn på hitlistene, skriver Hasnes.

– I Norge ble Aunt Mary og Høst omtalt som symfonisk rock eller helst symfo-rock på 70-tallet, forteller han.

– Men publikummets oppslutning var formidabel, og det var helt vanlig at det som i dag betegnes som progrock og som på 70-tallet ble kalt symforock gikk til topps på hitlistene, da spesielt albumlistene. Aunt Mary spilte jo «Dovregubbens Hall» inn på singel, og det var en skikkelig suksess.

Kerrs Pink er et av de eldste progrock-bandene i Norge. Bandet hadde i januar 2014 14 utgivelser bak seg, og albumet Mystic Spirit ble lansert i forbindelse med bandets 40-årsjubileumskonsert i 2013. Det er planlagt et nytt album i 2019.

Kerrs Pink har en prøveutgivelse priset til 800 kr hos Råkk&Rålls, der man også kan finne Undertakers Circus, © Tove Andersson

Undertakers Circus eksisterte mellom 1967 og 1976, og var et av de tidligste norske rockebandene som sang på norsk. I NRKs serie om norsk rock innledes sekvensen om progrock med tittelkuttet fra Undertakers Cirkus’ legendariske LP, Ragnarock, fra 1973. “Dette er progrock med soul i kantene, en klassiker innen norsk rock er nå endelig tilgjengelig på CD”, skrev Aftenposten i 2004.

Bandet ble dannet som en fusjon mellom Strømmen-bandet Cyndy Cats og Lillestrøm-bandet Undertakers, med Pelle Lindstad som låtskriver. Platedebuten kom i 1968 med Little Boy Blue/Gotta Get Away.

Fire år senere fikk gruppen platekontrakt med Polydor Records, og Ragnarock, med tekster på norsk – både bokmål og nynorsk – ble utgitt i samme år som Ragnarockfestivalen startet. Fra denne konserten ble både en EP med bandet Saft/Osa gitt ut, og samle-LPen med tittelen Ragnarock 73 Live at Holmenkollen Open Air Concert.

I 2009 kom DVD-prosjektet om festivalen. Nasjonalbiblioteket, Universal Music, Norsk kulturråd, Fond for lyd og bilde og Fond for utøvende kunstnere bidro til prosjektet med regissøren fra 1973, Arne Philip Fraas. Ragnarock-DVDen ble omtalt i Ballade både mens den var under planlegging, og i forbindelse med lanseringen.

Pelle Lindstad var fast medlem i Undertakers Circus i perioden 1969-74, og vi spør hvorfor navnet Ragnarock dukket opp.

– Tittelen understreket at vi spilte relativt høyt til den tida å være, og at det var rock. I tillegg ble valget av den hedenske undergangen begrunnet i stor mistenksomhet til kristendommen, opplyser Lindstad.

– Uten at vi blotet til Tor og Odin, selv om vi syntes mytene var ytterst interessante.

Saft spilte mest på 1970-tallet, men opptrer fortsatt jevnlig. Saft hadde sin debutkonsert i Bergen i oktober 1970, og hadde sin største hit med «People in Motion», som vant Europatoppen i 1971. Gruppa vant også Spellemannpris i 1973. I 2011 ble Saft og avdøde Sigbjørn Bernhoft Osa tildelt den første Ragnarockprisen.

En liten kuriosa: Egil Monn-Iversen mente at kvaliteten på livefremførelsen ikke holdt for TV-sendingen med Osa, men utviklet et samarbeid som ble oppført under åpningen av den første Ragnarockfestivalen (Holmenkollen 1973):

Det er etablert en forening som har fått overdratt rettighetene til filmen fra produsent og regissør Arne Philip Fraas. Tidligere leder av Riksscenen og nå leder av Safemuse, Jan Lothe Eriksen, er leder av foreningen. Han nevner også Undertakers Cirkus i forbindelse med festivalens navn.

– Det er jo en åpenbar vri på det norrøne endetidsbegrepet. Og vi vet også at bandet Undertakers Cirkus sitt debutalbum hadde samme navn, og kom omtrent på samme tid. Festivalen hadde som mål å krysse folkemusikk og rock, så det var kanskje ikke så rart å velge navnet Ragnarock. Og det fungerer jo bra, sier ivaretakeren av arven fra Ragnarock.

Utsnitt av coveret til plata “Friendship” av Junipher Greene. Norges første dobbeltalbum, og omslaget er et maleri signert Odd Nerdrum. “Friendship” ble gitt ut på Sonet i 1971 (Arne Bendiksen), og har en verdi på 5- 7 000 kr i dag, © Tove Andersson

Et av de eldre progrock-bandene som fremdeles holder koken er Saluki. Bandet ble etablert i Oslo i 1976 som en progressiv jazzrock-gruppe, og har Junipher Greenes Freddy Dahl med seg den dag i dag. Bandet hadde sin 40-årsjubileumskonsert i Oslo i mars 2017. Prognytt.no ga bandet andreplassen for Årets Beste Album 2018 med Amazing Games.

Indianerfjærpryd: På en Junipher Greene-konsert får man se Freddy Dahl opptre i Sioux-fjærpryd. Lakotaindianernes kultur er noe han har respekt for, © Tove Andersson

Tusmørke ble dannet i 1994. De har en rekke utgivelser bak seg, blant andre Ført bak lyset, som de ble nominert til Spellemannprisen i klassen rock for i 2017. Albumet Fjernsyn i farver kom i 2018.

Procosmian Fannyfiddlers, som ble dannet i 1995, havnet på NRK-radioprogrammet Lydverkets liste over landets dårligste bandnavn i 2011. De har for øvrig hatt tre kvinnelige bandmedlemmer. I 2017 utgav bandet Happy Accident, både på vinyl og CD, og er oppe i 10 utgivelser – tross navnet.

Lucifer Was ble dannet i 1969-70, og Morning Star, deres åttende album, kom i 2017. Dette kan være det norske progrock-bandet med flest bandmedlemmer gjennom tidene, med 37 medlemmer oppført på Wikipedia. I 2010 samarbeidet bandet med Kristiansand Symfoniorkester.

På 90-tallet blomstret progrocken opp igjen, kanskje best betegnet som neo-prog.

White Willow utga sju album mellom 1995-2016, og har spilt på de fleste toneangivende kunstrockfestivalene i USA og Europa. «Det er ikke mange norske band som beveger seg så stilsikkert i dette internasjonale landskapet. White Willow er en skjult skatt», skrev Klassekampen om bandets siste album, Future Hopes (2017).

Gazpacho startet opp i 1996, og debuterte noen år senere med EP-en «Get It While It’s Cold (37°C)». Senere har det kommet ni album. Det må være en anmelders store fortvilelse at enkelte bandnavn ender opp med matoppskrifter på googlesøk, eller tilbud om forbrukslån (som tilfellet er med bandnavnet Gargamel). I mai 2018 kom bandets tiende utgivelse, «Soyuz».

På 2000-tallet kom Airbag, dannet i 2004. Bandet utga All Rights Removed (2011), med en 17-minutters live-del. Disconnected kom i 2016. Igjen et bandnavn som googlesøk leder til heller urocka kollisjonsputer, men som man finner her.

Arabs In Aspic, som startet opp i 1997, kan vise til ni plater med flotte, kunstneriske covere. Panzerpappa, som også oppsto på 90-tallet, er et Oslo-basert, instrumentalt progrock-band med fem albumutgivelser siden 1998. Det siste, Pestrottedans, kom i 2016.

Det Skandaløse Orkester ble vinneren da Prognytt.no kåret sine tre på topp i 2018, med Tenk Om Noen Ser deg. Bandet har spilt på festivaler som Nattjazz, Humorfest, Zappa Union, Jazzgard og Haugaland Prog & Rock Festival. De startet også festival for komediemusikk: Skandale Festivale. Debutalbumet No har de laget skandale igjen! (2014) ble beskrevet som «Ein heilstøpt debut, som får det til å rykke polyrytmisk i smilebanda» (Dag og Tid, 15.08.14). Albumet Tenk om noen ser deg og singelen “Skulle jævlig vært på TV” ble utgitt i 2018.

Mange progrock-interesserte vil nevne Wobbler, etablert i 1999, og inspirert av 70-talls progrock. I 2005 kom albumet Hinterland, mens Afterglow ble utgitt i 2009. Det siste albumet, From Silence to Somewhere, kom ut i 2017.

Leprous fra Notodden ble dannet i 2001, og utga sitt første album, Tall Poppy Syndrome i 2008. Det siste studioalbumet, Malina, ble utgitt i 2017, og bandet fikk spilt låta «Angel» på BBC Radio 1.

D’AccorD er enda et norsk band påvirket av 70-tallets melodisterke prog. Bandet har spilt på Hovefestivalen, vært headliner på festivalen Progfarm i Holland, og har spilt på Haugaland Prog & Rock Festival. Singelen «Up in Arms» kom ut i 2018.

The Windmill startet opp i 2001, og ga i 2018 ut sitt tredje album, Tribus. Albumet vekker oppmerksomhet blant annet med en fargesterk video der assosiasjonene til Ian Anderson i klassisk positur med fløyta får en til å trekke på smilebåndet.

Det tar ikke slutt der. Magic Pie er enda et band på progrock-kartet. Bandet ble etablert i 2005, og har planlagt sin femte utgivelse i 2019.

Det er i melodisporene til forgjengere som King Crimson, Jethro Tull, Emerson, Lake & Palmer, The Beatles – med sitt banebrytende konseptalbum Sgt. Pepper´s Lonely Hearts Club Band (1967), The Beach Boys’ Pet Sounds fra 1966 og Procol Harums A Whiter Shade of Pale (sterkt inspirert av Johan Sebastian Bach) dagens progrock-band befinner seg.

Tilbake til Aunt Mary og Høst
Opprinnelig besto Aunt Mary av Jan Groth (1946-2014), gitaristen Bjørn Kristiansen (f.1950, som stavet navnet Christiansen de første årene), bassisten Svein Gundersen (f. 1949), fløytisten Per Ivar Fure (f. 1948) og trommeslageren Ketil Stensvik (1952-2015).

Bandet er innimellom forsterket med Ronni Le Tekrø, som var mannen som fikk hentet inn den USA-baserte bassisten Bernt Bodal til gjenforeningen. Så fulgte frafall på grunn av sykdom, men Bodal, som hadde spilt bass i Høst, ville ikke gi opp. Albumet ble planlagt i 2013, påbegynt i 2014 og mikset ferdig i Los Angeles i 2015, før det – som nevnt innledningsvis – ble sluppet i 2016.

– Ja, det nye Aunt Mary-prosjektet startet med at Ronni Le Tekrø ville produsere et nytt album. Alle i Aunt Mary var veldig interessert i dette. Svein Gundersen kunne dessverre ikke være med på grunn av dårlig helse. Bjørn hadde masse låter på lager fra gamle dager som vi begynte å jobbe med, forteller Bodal.

Det ryktes at bassisten og deleieren i American Seafoods jevnlig moret seg på bass med naboen Steven Tyler fra Aerosmith og Eddie Wedder fra Pearl Jam, i tillegg til musikere som Jeff Beck og Roger Daltrey. Bodal trekker frem Høst.

– Alle kjente meg fra Høst, og jeg spilte bass på en av Ronnis soloplater. Før vi begynte innspillingen i studioet på Toten ble Jan syk og måtte trekke seg. Det tok omtrent et år å spille inn plata før første konsert på Rockheim. Ketil ble syk, og døde av kreft i 2015, før Rockheimkonserten.

Høst, med Geir Jahren på vokal, har blitt kalt Nordens Uriah Heep på grunn av det rytmisk aggressive spillet og bruk av fløyte på enkelte av låtene. Assosiasjonene går fort til Led Zeppelin, men Høst var et av de første rockebandene som sang på norsk. Albumet På sterke vinger fikk gode omtaler, mens oppfølgeren Hardt Mot Hardt ikke ble en like stor suksess. Bandet ble oppløst i 1978, men har hatt flere gjenforeningsturneer med Svein Rønning og Lasse Nilsen med på gitar, og Knut Lie på trommer. Bernt Bodal er bassist i begge bandene.

Flere tegn på at progrocken er sterkt tilbake, er at Karisma Records nyutgir hele platekatalogen til Ruphus med klassikeren fra 1973, New Born Day, som ble fremført på Ragnarockfestivalen i 1974 med vokalist Gudny Aspaas.

På Ragnarock 74 sto Procol Harum, Sensational Alex Harvey Band, Popol Vuh, Ruphus, Neon Rose og Knutsen & Ludvigsen på programmet, men i et intervju med Åge Alexandersen ser man at Procol Harum fikk spilletiden til de norske bandene (55:00).

Fanskaren fra 70-tallet har ikke blitt mindre rocka, tross et par grå hår. Også den yngre garde rockeinteresserte kjenner sin besøkelsestid når Høst og Aunt Mary spiller på Røverstaden i Oslo 15. mars. Undertakers Cirkus spiller på samme sted fredag 29.mars.

Utsnitt av konsertplakat, Undertakers Circus, på Røverstaden 29. mars 2019, © Tove Andersson

For en oversikt over progband (og progrelaterte band og prosjekter) som spiller rundt om i landet, se prognytt.nos konsertliste for 2019.

Kilder: Youtube, Wikipedia, og takk til gruppen Platepraten

Publisert:

Del: