– To hoder tenker bedre enn ett, også i folkemusikk-miljøet
«Er organiseringa innafor norsk folkemusikk eit hinder i høve til å stable på beina ein slagkraftig strategi som rettar seg mot utlandet?« spurte redaktør i Spelemannsbladet Kjell Bitustøyl her i Ballade (24/1-06), i et innlegg hvor han ba de to folkemusikkorganisasjonene om å samle seg om saken – i stedet for å konkurrere seg i mellom. Andreas Ljones i folkemusikkgruppen Majorstuen finner store deler av sitt konsertpublikum i utlandet, men deler ikke Bitustøyls bekymring. Ljones mener folkemusikk-miljøet i Norge bør ha to ulike organisasjoner. – Det som kunne vært tjenelig var å gi de to mer klart definerte oppgaver, sier Ljones til Ballade.
Av Bjørn Hammershaug
«Er organiseringa innafor norsk folkemusikk eit hinder i høve til å stable på beina ein slagkraftig strategi som rettar seg mot utlandet?» spurte redaktør i Spelemannsbladet Kjell Bitustøyl her i Ballade (24/1-06). Bitustøyl skrev også at folkemusikk-miljøet var preget av at de ulike aktørene satt på hver sin tue: «Skal ein kunna koma vidare med ei stor sasting på norsk folkemusikk i utlandet etter til dømes mønster frå Danmark, eller Sverige for den saks skuld, må ein stable på beina eit apparat eller ein organisasjon som har tillit i heile folkemusikkmiljøet.»
— Landslaget for Spelemenn skapte økt kreativitet
Andreas Ljones i folkemusikk-bandet Majorstuen deler ikke helt Bitustøyls synspunkter om at miljøet vil være tjent med at Landslaget for spelemenn (LFS) og Norsk Folkemusikk- og Danselag (NFD) slo seg sammen. Han mener at to hoder faktisk kan tenke bedre enn ett – ikke minst når det gjelder kreativ og nyskapende virksomhet.
— LFS var den første organisasjonen, og de jobbet mer internt i selve miljøet. NFD hadde ingen slike forpliktelser, og kunne arbeide mer prosjektbasert. De hadde mange innovative ideer og fant i det hele tatt på mye bra. Dette førte til at LFS også måtte tenke mer nyskapende, sier Ljones til Ballade.
Et eksempel han trekker frem er Folkelarm-prisen, opprettet som et slags alternativ til Spellemann, med et navn som mer enn hinter til Alarmprisen, Folkelarm ble en stor suksess da den ble avholdt i for første gang i oktober 2005, to dager med bransjetreff, nesten 40 showcases og 5 utdelte priser for et fullsatt Fabrikken i Oslo.
— Folkelarm får musikerne frem i lyset. Det er ikke tvil om at konkurransen som oppstod etter NSD sine friske fraspark har ført til økt nytenkning, sier Andreas Ljones.
Han mener det ikke hersker tvil om at folkemusikk-miljøet i Norge er tjent med å ha to ulike organisasjoner:
— Det som kunne vært tjenelig var å gi de to mer klart definerte oppgaver. Arbeidet med opprettelsen av en Riksscene, som var NSD sitt initativ, viser også hvor viktig det er å slå sine krefter sammen når det gjelder slike større prosjekter, som ikke har så mye med det kreative å gjøre.
— Gode støtteordninger er det viktigste
Ledige stillinger
Majorstuen er blant de folkemusikk-bandene som har spilt mest i utlandet de siste årene. Bare i 2005 turnerte de blant annet i Israel, Canada og Frankrike. De spiller faktisk flere konserter utenfor hjemlandet, forteller Ljones. Her ses Majorstuen gjerne på noe som eksotisk, samtidig er publikum mer åpne for ny og ukjent musikk enn tilfellet er i Norge.
— Det virker ikke som de samme genrebegrepene er gyldige utenfor Norge. Selv om ingen har hørt om oss før, møter folk opp i stort antall og er oppriktig interessert i det som skjer på scenen. Norske publikummere vil ha det de har hørt før og kjenner god, de trenger å vite hva de skal se på for å få ræva opp fra Skavlan, humrer Ljones.
Majorstuens erfaringer med å turnere mye i utlandet avdekket raskt en svakhet som gjaldt støtten for uetablerte band.
— Problemet vårt, særlig i begynnelsen av karrieren, var at den statlige støtteordningen til uetablerte band var veldig tungrodd organisert. Med bare to søknadsfrister i året og krav om at man måtte ha en ferdigbooket turnè, ble det vanskelig å få støtte. På det tidspunktet var det nesten umulig å få full-finansiert en turnè, og uten et management eller plateselskap i ryggen ble det en ond sirkel der de ikke fikk støtte før turnéplanen var i boks, og de fikk ikke booket jobber uten økonomisk ryggdekning. Vi etterlyser en mer ad hoc løsning når det gjelder støtten for band i etableringsfasen som skal turnere i utlandet.
Ljones sier at det var flaks for Majorstuen at de ble satset på av blant annet UD og ambassadene. Nå som de har blitt et mer etablert navn tilbys de dessuten langtidskontrakter når de er ute og turnerer, og dermed blir de også tildelt støtte.
Laks eller musikk?
Selv om Majorstuen i dag har blitt et etablert folkemusikk-navn, kunne de ikke overlevd uten finansiell støtte hevder Andreas Ljones.
— Vi kunne ikke klart oss på rene kommersielle konserter, vi er avhengige av støtte utenfra. Nå får vi Ensemblestøtte på tredje året, og den er essensiell for oss. De store selger bra, som Mari Boine, Secret Garden og Jan Garbarek, og hvorfor det? Jo, fordi de har et stort nettverk som støtter dem, man er avhengig av oppbacking for å slå igjennom.
Ljones etterlyser dessuten en langt bredere satsning på norsk folkemusikk rettet mot utlandet, og ser både til Sverige og Irland som eksempel på land der det virkelig satses tungt, og der musikk betraktes som en eksportvare på linje med annen kommersiell virksomhet.
— Musikk burde vært mer betraktet som en eksportvare også her i landet, akkurat som laks er det, avslutter Ljones.
