Kulturbudsjettet setter Norsk visearkiv i en kattepine

Gjennom snart 20 år har Norsk visearkiv gledet en stor gruppe sangere: profesjonelle, folkesangere og hverdagssangere, i tillegg til studenter, lokalhistorikere og forskere. Stadig flere har oppdaget nytten ved Norsk visearkiv, men fra og med neste år kan man bli nødt til å redusere denne servicen kraftig.

I mange år har arkivet vært drevet med rene krisebudsjetter uten reell økning, og de siste to årene har det vært prosjektmidler som har bidratt til at de to 80%-stillingene fremdeles er besatt. Men prosjektene krever også ekstra ressurser og utarmer på den måten institusjonen. Dette går ikke i lengden.

Kulturbudsjettet for 2001 inneholder ingen løfter om at situasjonen skal bli bedre og det betyr at arkivet mister en av sine to ansatte. Noe som i sin tur innebærer at aktiviteten må halveres. Det er et paradoks at en slik institusjon med unik kompetanse må redusere servicen. Men dersom servicen skal opprettholdes må andre sider av aktiviteten ta hele nedskjæringen. Da vil man ikke bli i stand til å yte service i det hele tatt om få år.

— Det er snart fem år siden vi skiftet navn fra Visearkivet til Norsk visearkiv. Men dette har ennå ikke departementet fått med seg. Vi står fremdeles oppført som Visearkivet i statsbudsjettet. Så vi lurer på om departementet har lest søknadene våre i det hele tatt, sier Velle Espeland.