På vinger inn i Sarah Camilles fortellerverden

Sarah Camille – Vingeslag
Konsertforestilling utarbeidet i samarbeid med Riksscenen
Konsert i Kulturkirken Jakob under Oslo World, 6. november

Medvirkende:
Sarah Camille – vokal
Jo Berger Myhre – bass
Sidiki Camara – perkusjon
Jørn Erik Ahlsen Alkanger – gitar
Tuva Færden – fele

Etter Spellemann-vinnende musikalske fortellinger for barn vender Sarah Camille seg nå til et voksent publikum. Gjennom flere skildringer av voksnes forhold til barn og minner fra egen oppvekst bygger hun en intim reise gjennom konsertforestillingen Vingeslag, utviklet i samarbeid med Riksscenen under pandemien og vist for første gang for et publikum under Oslo World.

Holder hoff i hjemmekoselig kirke
Kulturkirken Jacob, med en scene oppsatt foran alteret, er i sin prektighet forvandlet til en salig stue som Sarah Camille holder hoff i denne kvelden. Hun inviterer til en releasekonsert med sitt nye album, på samme sted som hun tok det opp. Det er nemlig Kirkelig Kulturverksted som produserte albumet Vingeslag, og dermed også bisto med kirken som innspillingssted. De dune lyskasterne legger musikerne i et varmt lys som bygger opp om den koselige, hjemlige stemningen.

Fra de første frasene av Sarah Camilles stemme og bandet rundt er en ting klart: lyden er ren, men ikke steril, og de omfavner akustikkens varme så de elegante harmoniene strekker gjennom til oss.

Musikerne vokalist og sangdikter Sarah Camille har med seg er Jo Berger Myhre på bass, Jørn Erik Ahlsen Alkanger på gitar, Tuva Færden på fele og Sidiki Camara på perkusjon (sistnevnte så vi i aksjon som perkusjonisten til Trio Da Kali, tidligere samme uke, på Cosmopolite scene). Alle på scenen oser av en rolig energi som smitter over på publikum i det Sarah Camille starter med låten «Videre»: Her sitter vi ikke på kanten av setet og strekker halsen for å se, her sitter de fleste og holder rundt en kjær, lar blikket flakke mot kirkens dekor eller holder øynene lukket  og lytter i sin egen verden.

Det var en dus, varm og hyggelig, nærmest hjemmekoselig stemning i Kulturkirken Jakob denne festivalettermiddagen i november. (Foto: Darja Olsevskaja)

Lystig og balansert lydbilde
Musikken har en lett natur, en lett form, som speiler denne opplevelsen av en varm og nær atmosfære. Det er Sarah Camilles stemme som står i førersetet og som omfavnes av kirkens romakustikk.

Det er en spesielt god symbiose mellom Alkanger og Camara, siden Alkangers akkordprogresjoner på gitaren ofte omsettes med en perkusjonsaktig bruk av fingerspill – plinker og ploinker som støtter opp om melodien til Camille. Denne teknikken, i tandem med Camaras fingernemme og stødige bruk av sin djembe, gir stjernedryss av lyder som formidler låtene i en intim og samtidig lystig tone. Lett svaiende i setet er vi i publikum helt mottakelige for lyrikken som presenteres.

Kitsjens fallgruve
I konserttittelen «Vingeslag» ligger også inspirasjonen for platen. I sine første ord til publikum introduserer Sarah Camille seg selv, og snakker om ordet «Vingeslag»: et stort og bevegelig ord, med farger og nyanser, som kan omfavne mye. Mange av låtene har fugleperspektivet med seg i tekstene, og med dette overblikket setter de lys på en verden full av både kontraster og hykleri.

I begynnelsen er ikke tekstene så veldig innsnevret eller spesifikke, og det er greit nok. Men at de heller erstattes med en naiv stemme som mister skarphet gagner ikke Sarah Camille.

Stadiet der hun meddeler før låten at «det er noen handlinger, noen hendelser og noen tendenser i samfunnet vi ikke kan la passere uten å reagere» er ærlig og viktig nok. Men når låten «Vinger på oss alle» starter med frasen «du ser bort på den andre med avstand som filter på øya», så går det et sukk i undertegnede. Dette blir en altfor overfladisk, direkte måte å innlemme de overnevnte temaene på, og det hele oppleves smålig naivt. Mye av det som gjør sanger og alle andre slags narrativ, både tradisjonelle og abstrakte, er jo bruken av grepet show, don’t tell. Selv om det er åpenlyst hva mange sangtekster handler om, så er det evnen til å transportere lytteren inn i en situasjon som gir lyrikken kraft.

Utenom at så å si alle fortellingene er om barn, direkte eller indirekte gjennom foreldrerollen, er også fremstillingen til tider skreddersydd til barn. Perspektivet til fortelleren og enkelheten i noen av linjene legger an en barnslig tone:

Men med hat som våpen og fremmedfrykt i din tankegang/Uansett hvem som vinner vil hele verden falle

Tanken, ønsket, er godhjertet. Men tekstuell overfladiskhet gir noen av tekstene lite pondus, og på deler av konserten sitter jeg og ergrer meg over disse flate strofene som gjør at noen av tekstbolkene bikker over i kitsj.

Skarp diktning
Men heldigvis vedvarer ikke denne opplevelsen – etter hvert blir låtene mer kontekstualiserte, noe fortellingene også gjenspeiler. I sangen «Venter» endrer Sarah Camille fremførelsen, og hun snur en svakhet til en styrke.

Låten starter med et tilbakeholdent arrangement som Camille siterer et dikt over. Med enkle, presise rim illustrerer hun noen av verdens ubarmhjertige ventesoner: Asyl. Denne sparsomme siteringen, i riktig setting, gir en knivskarp og gripende stemning. Musikerne akkompagnerer gradvis mer og mer, og sakte men sikkert utvikler dette seg til en låt der stemmen fortsatt er delikat og anonym, men der harmoniene brer lydbildet ut.

Koringen til Færden er fortreffelig. En tekst som forteller om verdens mørke og hardtslående realitet mot uskyldige sjeler blir godt underbygget av det visuelle: Plutselig gjør lyssettingen at jesusbarnet og jomfru Maria på altertavlen skuer over Sarah Camille, og barnets uskyld blir spesielt sterkt synliggjort.

Felespiller Tuva Færdens koring er fortreffelig, skriver Ballades anmelder. Færden til venstre, Sarah Camille i midten og Sidiki Camara ved trommene. (Foto: Darja Olsevskaja)

Gjennomtrengelig, fleksibel stemme med noe å si
Sarah Camille har et solid verktøy å presentere teksten med: Stemmen.

Hun har en myk og melodiøs stemme som glir godt inn i det minimalistiske lydbildet. For selv om flere av tekstene grenser mot kitsj-territoriet på en uvøren måte, er fleksibiliteten i stemmen hennes i anslag, den holder interessen til publikum.

I «Dyna di» glir hun sømløst mellom toneleier, og er godt akkompagnert av Færdens hardingfele. Her synger Sarah Camille med innslag av norsk folkemusikkanslag og -melodi, og skaper en særdeles vakker affære. På «Papillon» derimot, er det en mer luftig tone med tidvis nynning, og hun mestrer en helt annen bruk av stemmen.

Sarah Camilles repertoar har en letthet som ikke trenger seg på, men som heller inviterer publikum inn i hennes sfære av historier. Et av minnene fra oppveksten hennes er fra da hun besøkte besteforeldrene på Martinique sammen med søsteren.

De første dagene måtte bestemoren dra på arbeid, men hun sa alltid at hun jobbet i dag, i morgen, men etter det var hun der bare for dem. Sangen «A vous» handler rett og slett om det: Å være der for noen. I møte med sine egne barn har dette blitt viktig for Sarah Camille. Det er denne vinklingen fortellingen følger, derav refrenget «Je suis a vous mes enfant», som oversettes til «Jeg er (eksisterer) for dere mine barn». Dette er en sjarmerende, treffende og godt balansert låt som publikum attpåtil får være med og synge litt call and response med. Og med det er hygge-faktoren så sterk at en kan ta og føle på den.

Perkusjonisten Sidiki Camara fra Mali har bodd i Norge siden 2006, og spiller jevnlig med store navn fra inn- og utland – blant dem Trio Da Kali og KORK (Kringkastingsorkesteret) under Oslo World, noen dager før denne konserten. (Foto: Darja Olsevskaja)

Den langsomme dansen rundt jorden
Lydbildet utenfor tekstene er skreddersydd Sarah Camilles behov, og gir en følelse av frihet gjennom en fjærlett sans for rytme som virkelig skinner minimalistisk. En låt som fikk føttene til å trampe i takt var «Du som flyr». Det er ingen sprø forsøk på finurlige progresjoner eller oppvisninger av ekstrem teknikk, men komposisjonens sjarm, musikernes ro og spesielt bruken av stemmen til Sarah Camille som en melodisk enhet varmer langt inn i hjerteroten.

For det er i våre opplevelser av bevegelse, nærhet og tilhørighet at Sarah Camille opererer. Denne langsomme dansen rundt jorden, der vi slår oss ned i noen generasjoner, utgjør en familie, en stamme, et folk og så flytter vi oss over et hav eller krysser et sletteland og finner nye steder der livsgrunnlaget er bedre. En minnes Manu Chao og hans mange utmerkede fortellinger rundt det å være clandestino.

Sarah Camille henter fram barnet i seg, hun driver frem barnet i oss, hun skriver om egne møter med egne barn og hun får oss til å gjenerindre vår egen barndom. Selv med en tendens til overstadig naivitet, formidler hun vakre melodier og intime fortellinger i et akustisk, sparsommelig lydbilde som skaper et fortellende landskap mellom visesang, folk og rytmetradisjoner fra Martinique.

Sarah Camilles repertoar har en letthet som ikke trenger seg på, men som heller inviterer publikum inn i hennes sfære av historier. (Foto: Darja Olsevskaja)