Intervjuet er gjort via e-post.
Gratulerer med 20-årsjubileet, festivaldirektør Bjørn Nessjø!
– Jo, tusen takk!
Festspilldirektør Bjørn Nessjø (Foto: Vinterfestspill i Bergstaden)
Dere har et rikt program for årets festival – er årets program utvidet på grunn av jubileet, eller pleier dere å tilby publikum et såpass fyldig program?
Når det gjelder antall konserter er det som et normalår. Når det gjelder antall utøvere er vi i år i overkant av 120 musikere, hvorav KORK og Det Norske Solistkor utgjør ca 70. Normalt er det ca 40-50 musikere.
Dere har også mange unge utøvere på programmet – mange av dem mer eller mindre etablerte. Er det en del av programmeringsstrategien deres, å løfte og inkludere unge utøvere?
Ja, det er riktig. Vinterfestspill ønsker å være en arena der unge musikere kan møte og få jobbe med de mer erfarne. På denne måten knyttes også kontakter som kan være verdifull for deres framtid. Dette var også en av to viktige grunner til at Vinterfestspill i det hele tatt ble startet; vise fram det unge talentet Tor Espen Aspaas og samtidig tilby klassisk musikk for Røros´ befolkning. Det siste er fortsatt vår viktigste målsetting; å tilby klassisk musikk på et internasjonalt nivå for kommunens ca 5500 innbyggere.
Randi Wenche Haugen er tidligere NRK P2-journalist og direktør for Olavsfestdagene, nå formidlingssjef ved NTNU Vitenskapsmuseet. På hjemmesiden deres trekker hun fram dere som en festival med en klar samfunnsfunksjon: Dere bygger allianser med samfunnsaktører lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt, og «limet i dette byggverket», sier hun, «er satt sammen av ypperste kunstnerisk kvalitet, tillit og troverdighet».
Hva tenker dere selv om en slik beskrivelse av festivalen og dere som arbeider med den?
Det er hyggelig at Randi Wenche både ser og sier det. Hun kjenner jo Vinterfestspill veldig godt, både som kulturjournalist, som direktør for Olavsdagene og nå som publikummer. Vinterfestspill mottar kommunale, fylkeskommunale og statlige midler. Vi ser på dette som vårt samfunnsoppdrag; ikke bare lage fire dager for spesielt interesserte, men bistå til utvikling av musikere og musikklivet.
Dette har vi gjort på to måter. På det lokale planet samarbeider vi med syv ulike kulturskoler fra to fylker i vår region. Her tilbyr vi dem prosjekter som inkluderer samarbeid med noen av de utøverne vi har på Vinterfestspill. Da besøker de kulturskolen i forkant, gjerne gjennom en helg, og har undervisning og øvelser.
Så har de øvelser i dagene rett før Vinterfestspill, for så å delta på konserten som heter “Storveis Underveis!”. For eksempel har Bjørg Værnes, Live Roggen, Nils Henrik Asheim, Håkon Thelin, Arve Henriksen, Eirik Raude alle bidratt med slike prosjekt.
I år er det Tor Espen Aspaas. Vi vet at dette er til stor inspirasjon for både elever og lærere. Husk at vi befinner oss i en region med få innbyggere, og følgelig få tilbud.
I andre enden av skalaen og på et nasjonalt/internasjonalt plan har vi startet KonstKnekt – Kavlifondets og Vinterfestspill i Bergstadens Orkesterakademi. Dette er et samarbeid med Berliner Philharmoniker og deres Karajan-akademi.
Ideen oppsto som et resultat av samarbeidet rundt konserten med dem 1. mai 2016. Her får 11 unge musikere jobbe tett med musikere fra Berliner Philharmoniker fire uker per år i to år. Dette er et tilbud for de som ønsker å bli orkestermusikere. Her jobbes det med forståelse av stil, harmonikk, uttrykk, artikulasjon, teknikk, formidling og samhandling. I praksis har vi en strykeoktett og en blåseoktett.
Vinterfestspill har gode samarbeidspartnere. I denne forbindelse må jeg trekke fram Kavlifondet, som også har som formål å bistå unge kunstnere. De støtter både Vinterfestspill og KonstKnekt, og det gjør det mulig for oss å utvikle mer enn et festspill.
Vi har også, på oppfordring, startet et management som blant annet representerer to ensembler med utspring fra Berliner Philharmoniker; Ensemble Berlin og Berlin Philharmonic Oboe Quartet. I sum gir dette oss tilgang til både musikere, ensembler og agenter over hele verden. KonstKnekt skal i april til Princeton University og blant annet delta i et prosjekt ledet av Gustavo Dudamel.
Alt dette er selvsagt gull verdt for Vinterfestspill i Bergstaden med tanke på å knytte nye kontakter. Det skal også nevnes at vi i år får besøk av 10 kinesiske kulturjournalister, blant dem kritiker Liu Xuefeng, som i 2017 startet Lanting-festivalen i Kina inspirert av nettopp Vinterfestspill i Bergstaden etter et besøk her for noen år siden.
Bjarte Hjelmeland med Konstknekt under fjorårets Kavlikonsert i Røros kirke (Foto: Vinterfestspill i Bergstaden)
Kan du fortelle hva som er bakgrunnen for uttrykket «den femte årstid», som er knyttet til festivalen?
Året har fire årstider. De gjenkjennes blant annet ved ulike lyder, lukter, farger og lys.
Midt i mellom vinter og vår kommer Vinterfestspill; alltid uke 11.
Den gjenkjennes på samme måte. Gjennom lyden fra Arne Nordheims “Frostregle” som avspilles fra kirketårnet på vei til konsertene. (Dette verket ble gitt til Vinterfestspill av Nordheim i sin tid). Lukten og fargene av 6000 tulipaner som dekorerer alle konsertstedene. Mars-lyset utover snødekte vidder som er helt spesielt her på 630 meters høyde.
Så da både året og musikken hadde sine fire årstider lagde vi “den femte årstid”. Forfatteren Ola Jonsmoen var så vennlig å lage et dikt over dette. Det kan du høre ham lese på vår hjemmeside. Vi har forøvrig tatt patent på dette begrepet, så det er et av våre varemerker.
Noen avsluttende ord du har lyst til å legge til?
Ikke annet enn: Hjertelig velkommen til Vinterfestspill i Bergstaden 2019! Eller i uke 11 i 2020, 2021…… Vi er kommet for å bli!
HELT TIL SLUTT tar vi med en hilsen fra François Laurent, kritiker i det franske tidsskriftet for klassisk musikk, Diapason. Han besøkte Vinterfestspill i Bergstaden første gang i 2002. Denne hilsenen er hentet fra festivalens hjemmeside:
Jeg vet ikke om det samme gjelder de fastboende og kortreiste, men når man kommer langveisfra (fra Paris, i mitt tilfelle), reiser man ikke fra Vinterfestspill i Bergstaden uten å felle noen tårer. Én tåre ved avskjedsblikket over gruvebyen med sine gamle, små trehus, og én ved å gjenkalle synet av kirkegården etter sene konserter: gravstedene hvor de døde liksom sover under dundyner av snø, glitrende i månelyset (for et magisk syn!).
Og så, enda en tåre for kirken, pyntet med en ufattelig mengde tulipaner for anledningen og et rent vidunder for ørene. Jeg glemmer heller ikke gledestårene fremkalt av overraskelsene gitt oss under de mange småkonsertene som inviterte til å høre hardangerfele i museet, med et provisorisk podium hvor ønsker fra publikum ble oppfylt i tur og orden, og til og med i en butikk forvandlet til mini-konsertsalong hvor en strykekvartett spilte P.D.Q. Bach!
Så følger alle erindringene om andre musikkopplevelser; enkelte basert på noter hvor blekket knapt var tørt. (Marcus Paus’ kantate urframført i 2002 med en glitrende Eleonore Marguerre i en sentral rolle: for et minne!) Å!, denne Røros-kirken som klinger med, vibrerer og dirrer før den igjen drønner av applaus: en slags musikk i seg selv, til takk for hva man nettopp har hørt…
Og disse ansiktene som brenner seg fast i hukommelsen, mer og mer, dag for dag under festivalen (eller år for år, dersom man er så heldig å kunne komme tilbake), som blir gode venners ansikter. Først tenker jeg da på Tor Espen Aspaas, «stedets egen», som forbløffet meg med sin kjennskap til fransk litteratur … og vant meg fullstendig over med sine Paul Dukas-fremføringer.
Om Leif Ove Andsnes allerede var et kjent og beundret navn, var det her jeg først hørte Henning Kraggerud og oppdaget Geirr Tveitts musikk. Tankene går også til festspillets beskyttere og ansvarlige, den varme mottagelsen, omtanken, de vennlige ordene Aud og Kari overøser oss med, alt er uutslettelig brent inn i hukommelsen.
Det samme gjelder «kirkebenk-naboene» man kommer i prat med, og stadig fornyer og fortsetter samtalene med, selv med års mellomrom. Nydelige, berikende møter med en lege gift med en fransklærer; en billedkunstner med ektemann av fransk avstamning, sentralt plassert i Oslos kulturliv; med en journalistkollega med full oversikt over norsk musikkliv – for å nevne noen.
Etter hvert går de opp i en høyere enhet, alle disse landskapene, alle disse felles opplevelsene, alle disse smilende ansiktene, og da renner tårene, av glede, av bevegelse. I kulda omdannes de til krystaller, til snøfnugg. Er dette da kanskje stedets hemmelighet? At glede og melankoli veves sammen til et vakkert snøteppe?
Gratulerer med dagen og lenge leve, kjære Vinterfestspill i Bergstaden!
