Stemmen til de mange tause hjerter

Av Ole Fredrik Norbye
høgskolelektor i musikk, NLA Høgskolen

En enslig musiker med gitar i en bakgård som spiller konsert for mennesker i karantene peker på verdier som ikke kan måles i oljemilliarder. Det handler om verdier som er universelle, og som vi ikke kan gi slipp på. Når mennesker mangler ord kan musikken fylle den nådeløse stillheten.

I forrige uke hadde vi opptak av nye musikkstudenter til våre bachelorstudier i musikk. Det pleier å være «vårens vakreste eventyr», men denne gangen var ikke alt som det burde være. I år måtte kandidatene sende inn video i stedet for å møte opp og musisere live på scenen. Det var en dyster påminnelse om hvordan livet er for alle musikere om dagen.

«Musiker» er en utdannelse som er myteomspunnet, og som ofte genererer spørsmål som kan man leve av det?, eller skal du ta en ordentlig utdannelse etterpå?. Vår musikkutdannelse har i femti år sendt musikere ut i norsk kulturliv, og mange av våre nåværende studenter er allerede på full fart inn i frilanslivet. Historien viser oss at det som regel går veldig bra, mye takket være god kulturpolitikk og beinhard jobbing fra ildsjeler. Men aldri har jobbutsiktene vært mer usikre enn nå.

Likevel ser vi at ungdom ikke lar seg skremme. Vi hadde i år rekord i antall søkere, og færre enn vanlig har trukket seg fra prøvespill, selv om det traff midt i koronakrisen. Hvorfor kjemper ungdom for å komme gjennom nåløyet på en utdannelse som per dags dato ikke har en eneste scene tilgjengelig? Hva er det som driver dem? Jeg tror svaret er mer tydelig i disse dager enn det har vært på lenge.

Musikk og kultur er det som kan gi oss normalitet midt oppi alt kaos. Det har vist seg gang på gang i historien. Musikere er mennesker med et kall om å formidle. Et kall som går ut over det å tjene penger og ha en sikker inntekt. Det diskuteres på Stortinget om det skal være lov å ta ut bonus fra firmaer som får krisehjelp. I forrige uke vitnet kulturminister Raja, i Morgenbladet, om de mange musikere som bruker overskudd og profitt til å «perfeksjonere kunsten» i stedet for egen vinning. Det er denne innstillingen som gjør at musikkstudenter nekter å gi seg. Uavhengig av hva eventuelle konjunkturer i samfunnet vil diktere.

Hvis musikken stilner, er det ofte et varsko om at noe er galt. Derfor vil vi ikke gi oss. Alt håp er ikke ute. Og derfor vil ungdom fortsette å studere og formidle musikk som løfter oss opp fra hverdagen. Når rikspressen gir spalteplass til norske artister som streamer konserter med dårlig lyd- og videokvalitet fra stua si – er det fordi musikk og kultur er et symbol på noe mer. Det vitner om håp. Det gir trøst, rom til refleksjon og en pause fra støyen rundt oss.

I Norge er vi privilegerte, og vi kan nok fortsette å leve av oljepengene en stund til. Men vi trenger også noe å leve for. Det er her musikken kommer inn i bildet.

Rundt i landet sitter det i dag mennesker i stillhet, ensomhet og frykt. «Musicians want to be the loud voice for so many quiet hearts”, uttalte sangeren Billy Joel i en tale til unge musikkstudenter i 1993. Dette kallet gjelder fortsatt. Vi tror våre søkere ønsker å bety en forskjell. Vi heier derfor på alle kommende musikkstudenter og ønsker dere lykke til. Vi som utdanningsinstitusjoner vil forsøke å forberede dere på det ansvar som hviler på deres skuldre. Dere er stemmen til de mange tause hjerter.