Pano-Piano. En fenomenologisk og ontologisk tilnærming til klaverundervisning
Bruk stykker med nyere klanger og utradisjonell notasjon i piano-undervisning, oppfordrer pianist, forsker og pedagog Annabel Guaita. Hun har brukt komponist Ruth Bakkes «Pano-Piano»-noter i undervisning, som hun deler erfaringer fra her.
Artikkelen er skrevet av pianist, forsker og pedagog Annabel Guaita etter en konsert artikkelforfatteren og fem pianoelever holdt på Bergen Offentlige Bibliotek 17. februar i år.
Hva kan musikk med nyere klanger og nyere former for notasjon tilføre klaverundervisningen? Er det mulig å la barna få komme i kontakt med «sitt musiske jeg» uten å kreve for mange grunnleggende ferdigheter på instrumentet?
Sammen med mine fem unge pianoelever tok jeg i høst fatt på heftet «Pano-Piano – 25 små klaverstykker» av komponisten Ruth Bakke. Musikken i disse klaverstykkene er notert på utradisjonelle måter som for eksempel grafisk (tegninger), uten taktstreker eller bygget på aleatorikk.
Dette inviterer utøveren til å være medskapende på en helt annen måte enn med Mozart eller Grieg. Notene åpner svært forskjellige dører inn til det som vi kan kalle det musiske. Vi har undersøkt: Hva er det i oss disse partiturene snakker til? Vi valgte å se på notene som spørsmål fra komponisten. Vil vi herme, svare, eller finne på noe helt eget?
Bakgrunn
Jeg vokste opp i en leilighet i 3. etasje i en av Møhlenpris’ leiegårder i Bergen. Tross at vi var tett på naboer kom det et piano i hus. Jeg elsket å sitte og leke og utforske klangene som bodde i dette pianoet. Pedalene kunne få tonene til å begynne å flyte rundt, som i vann. Min mor tolket dette som at jeg hadde «talent» og sendte meg til pianoundervisning. Jeg på min side var veldig motivert til å lære mer om dette magiske instrumentet.
Jeg fikk plass hos en eldre lærer i Bergen Kommunale Musikkskole, som det het den gang. Vi var tre elever på gruppe og når den ene spilte måtte vi to andre sitte og løfte fingrene høyt og bestemt og slippe dem ned i bordplaten på pulten i klasserommet. Vi måtte sitte rak i ryggen og øve på rett håndstilling. Vi terpet på noter og nåde oss om vi ikke brukte rett fingersetning. Det var som om jeg ble invitert til middag, kjempesulten og så bare drev vi og forberedte måltidet.
Musikalsk fenomenologi
Likevel er jeg i dag pianist og pedagog med stor kjærlighet til faget. Kanskje fordi jeg ønsket å gi unge elever en annen inngang til musikken enn det jeg selv fikk som barn?
En pianolærerkollega sa til meg at det gjerne går fire år før hun snakker til elevene om det musikalske ved musikken. Da tenkte jeg; er det for mye fokus på ferdighetstrening i den norske kulturskolen? Hvor blir det av musikken i musikken?
Da jeg som student i Barcelona fikk lære om musikalsk fenomenologi fra dirigenten Jordi Mora, ble dette redningen for meg. I fenomenologien har man like mye fokus på hva som oppstår i oss som å oppdage hva som skjer i musikken. Dette perspektivet kunne jeg bruke som redskap til å åpne opp musikken bak notene. Vi undersøker selve erfaringen, altså det som skjer når musikken møter vår menneskelige bevissthet.
Man er ikke nødvendigvis så opptatt av hvilke følelser som oppstår, men mer hva som skjer på et dypere, ontologisk nivå. Følelser er subjektive, mens i fenomenologien søker vi det intersubjektive, fellesmenneskelige. Da kommer man gjerne i kontakt med eksistensielle aspekter som liv og død, stabilitet og ustabilitet og intensjonalitet. Man undersøker hva som gir retning og hva som skaper sammenheng, kontinuitet, spenning/avspenning og «unity».
Jordi Mora kalte disse fire siste punktene «essensialiteter» – fenomener som man kan kjenner igjen i ethvert menneske fordi de er universelle. I dette prosjektet ønsket jeg å se om også barn kunne ha nytte av dette perspektivet. Her er et utvalg av musikkstykkene spilt av noen av elevene og de pedagogiske erfaringer jeg hadde knyttet til disse.
Brumlebuff
De fleste pianolærebøker starter på midten av klaviaturet. Eleven sitter derfor gjerne i mange år med hendene kun rett foran seg og spiller i c-dur-posisjon. Da er det lett å bli stiv i skuldrene, og man etablerer et begrenset bevegelsesmønster, det motsatte man trenger enten man skal bli pianist eller ikke.
I dette stykket er man aktiv med hele kroppen siden hendene skal rekke både oppe og nede. Eleven skal bruke pedalen, spille med håndflatene og ta i bruk hele registeret fra lavt nede til høyt oppe. Dette i seg selv gir en fysisk, mer sanselig tilnærming til klaveret. Dette gir også mulighet for å bevisstgjøre hva vi faktisk mener når vi snakke om «klang» på et klaver.
Agnes ville spille «Brumlebuff», og siden hun også selv skal velge hvilke styrkegrader hun ønsket ønsker å bruke, ble fantasien satt i gang umiddelbart. Hvem er denne Brumlebuff, egentlig? Dette åpnet opp for en samtale om hvilken historie hun ville fortelle. Skulle musikken begynne svakt som en liten bjørn, eller er det fullt trøkk fra starten. Dette igjen gav oss anledning til å snakke om fenomenene sterkt/svakt.
Er det å hviske svakt det samme som forsiktig og avspent, eller er det også mye spenning når man snakker veldig, veldig stille?
Agnes spiller «Brumlebuff»
Tørke
I dette stykket skal man også tolke lengden på avstanden mellom lydene og tonene. Man kan i blant oppleve at stillheten blir viktigere enn lydene i seg selv. Hvordan vi møter denne stillheten ble et av de viktige spørsmålene vi kom tilbake til. Det var ikke nok å spille bare tonene. Hvordan kunne vi få det som skjer mellom tonene til å leve?
Det ledet oss til en samtale om forventning. Jeg spurte Jacob om han kunne huske hvordan det er å vente på å få åpne en pakke på julaften. Kan vi få tak på denne energien i musikken, denne higen etter noe? Disse samtalene begynte å åpne rommene som tonene kunne slippes ned i. Jacob begynte å lytte mer aktivt og etterhvert ble det til en kroppslig, mer fysisk forberedelse som gav liv til tonene. Anslagene hans ble mer presis og fikk en intensjon i spillet som han aldri hadde hatt før.
Jacob spiller «Tørke»
The Alien
Jacob tok utfordringen med å skulle komponere sitt eget stykke basert på notasjonsformen fra «Tørke». Siden han nettopp hadde spilt kjenningsmelodien fra «Star Wars» var hodet hans fortsatt litt «i himmelrommet».
Valg av tittel ble derfor enkelt: et romvesen. Det fine med en slik notasjon er at det er enkelt og kreativt, man trenger ikke telle notelinjer og få musikken klemt ned i fire fjerdedeler.
Klangbilde II
Her er det en tegning som skaper rammen for Helenes improvisasjon. Hvordan høres en skypumpe ut? Og hva med stjerner? Er de lyse og skarpe … eller?
Utøveren må selv ta hånd om musikkens utvikling fra begynnelse til slutt og skape innholdet selv. Vi sammenlignet det med en film. Hvordan kan man bygge opp en forventning, og hvordan skaper man sammenheng? Hvor lenge kan noe pågå før man må inn med noe som kontrast? Hva er en kontrast, egentlig? Hva vil det si å kjede seg?
Her åpnet det seg mange spørsmål, og vi kom i kontakt med mange fine, universelle fenomener. Vi måtte lytte – med ørene og med kroppen selv hva som ble skapt og hvilke krefter som ble satt i gang.
Helene spiller «Klangbilde II»
Det var en motivert gjeng som spilte konsert på Bergen Offentlige Bibliotek i februar. Komponisten Ruth Bakke var til stede, men ingen var særlig nervøse for å spille. For det var jo ikke mulig å spille feil!
De var både modige, lekne og bød på seg selv, og jeg var imponert over hvor villige de var til å eksperimentere med musikk som befant seg litt «utenfor boksen».
Refleksjoner og ettertanker
Denne musikken åpnet mange nye dører inn til det musiske i oss. Hva er så det musiske? Kan vi si at det er det som berører oss og ikke bare imponerer oss? Denne musikken blir ganske meningsløs om man ikke er medskapende. Mozarts musikk kan til en viss grad flyte på sin egen skjønnhet selv om man bare spiller notene, men i denne musikken må man være involvert, lytte for å få musikken til å leve.
Jeg opplevde at vi klarte å åpne en annen viktig dør, til musikkens indre rom. Dette ontologiske rommet, musikkens kjerne er kanskje det Edmund Husserl, fenomenologiens far ville kalt «musikkens essens». Dette er et rom der vi får anledning til å bruke og utvide sansene våre. Filosofen Martin Heidegger pekte på det ontologiske da han sa at musikk og kunst kan gjøre oss mer sensitive for selve livet.
Da jeg foreslo at Ruth Bakkes alternative klaverstykker skulle være på listen over stykker elevene skulle være innom i løpet av deres tid i Bergen Kulturskole, ble dette møtt med liten interesse. Jeg fikk blant annet argumentet: «Elevene skal jo lære noe …». Men læringsutbyttet i dette prosjektet var stort, faktisk større enn forventet.
I tillegg til å stimulere til aktiv lytting, og oppnå større fysisk og klanglig utfoldelse på instrumentet, var jeg også nysgjerrig på hvordan dette vil påvirke motivasjonen til å lære å spille tradisjonelle pianostykker. Vil det være mulig å overføre denne erfaringskunnskapen til vanlige noter? Svaret på dette var ja.
I løpet av dette prosjektet fikk elevene identifisere seg med komponistens rolle og danne seg en egen forståelse av hva som gjør lyd til musikk. Da ble det også mer meningsfullt å gå i gang med mer tradisjonell pianomusikk.
En bonus jeg ikke hadde regnet med, var kommunikasjonen som oppstod mellom elevene og meg. Jeg satt ikke på «fasiten» denne gangen. Tvert i mot, jeg måtte la meg lede innover i barnas verden, lære av dem og bejae det de kom med. Jeg tror denne likestillingen gav dem større tillit til meg og ikke minst til deres egen opplevelse av musikken.
Ruth Bakke skriver i forordet:
Jeg ser det ikke som mitt mål bare å utvikle tradisjonell klaverteknikk, men også – og kanskje spesielt, siden det er så lite av det ellers – å utvikle den skapende fantasi og klangbevissthet som er nødvendig for å kunne utfolde seg med ny musikk«.
Å la elevene få utforske klang er et viktig fundament i instrumentalopplæringen.
Å oppnå en klangbevissthet er ikke bare å spille «pent», men å utfolde seg gjennom å utrykke noe som kjennes ekte og sant. Disse stykkene er ikke bare pene. De er også groteske, bråkete, rare, forunderlige og spørrende. Slike utrykk møter man også i selve livet.
Dette ble et prosjekt som jeg synes ble mer i tråd med hvordan barn faktisk lærer; gjennom utforskning og skapende aktivitet. Det må ikke være enten eller, men både og. Samtidsmusikk trenger ikke være for spesielt interesserte, men bli en naturlig del av repertoaret man lar barna bli kjent med.
Jeg oppfordrer derfor de som lager nye pianolærebøker til også å inkludere stykker med nyere klanger og utradisjonell notasjon.
Pano-piano – 25 små klaverstykker kan bestilles her, via Nasjonalbibliotekets notetjeneste NB Noter.
Artikkelforfatter Annabel Guaita er pianist med en kunstnerisk doktorgrad i musikk. Hun er førsteamanuensis ved Griegakademiet i Bergen og klaverlærer i Øygarden kulturskule. Hun har utarbeidet konseptet «Lyttelos», en formidlings- og utforskningsmetode som lærer publikum å bli kjent med sitt eget potensial som lytter. Guaita er jevnlig engasjert av Bergen Filharmoniske Orkester, og har bidratt på flere musikkfestivaler med dette konseptet. Hun har også samarbeidet med hjerneforsker Geir Olve Skeie, smaksforsker Janice Wang og organisasjonspsykolog Gisken Holst.
Ledige stillinger
Lydtekniker
NasjonalbiblioteketSøknadsfrist:17/11/2024
Kulturskolelærer fiolin og piano
Vestby kommune/ Vestby kulturskoleSøknadsfrist:17/11/2024
Professor i fiolin – 50%
Norges musikkhøgskole (NMH)Søknadsfrist:01/12/2024
Professor i fiolin -100%
Norges musikkhøgskole (NMH)Søknadsfrist:01/12/2024
Førsteamanuensis i komposisjon
Norges musikkhøgskole (NMH)Søknadsfrist:01/12/2024