Av Karina Ayguavives Krokaa
Artikkelen ble først publisert på Norges musikkhøgskoles hjemmesider, og er etter avtale republisert på Ballade.no.
Etter 17 år har antall kunstneriske disputaser i Norge blitt tresifret. Det markerer en viktig milepæl i arbeidet med stipendiatprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid.
Historien
Etter Stipendiatprogrammet ble opprettet i 2003, ble de første disputasene avholdt på Kunsthøgskolen i Oslo (Khio) og Norges musikkhøgskole (NMH) i 2007, med kandidatene Kari Beate Tandberg (komponist, NMH), Amanda Steggell (dans, KhiO) og Peter Tornquist (komposisjon, NMH). Graden har også vært mulig å ta på Universitetet i Bergen, NTNU og flere andre kunstutdanningsinstitusjoner.
I 2018 ble det tidligere Stipendiatprogrammet omgjort, og kandidatene kunne endelig skilte med en ph.d. etter fullført og bedømt prosjekt.
Tidligere rektor ved Kunsthøgskolen i Bergen (2002–2010), Nina Malterud, ledet utredningen i 2000, da arbeidet startet. Hun forteller at opprettelsen av programmet utfordret selve definisjonen av en doktorgrad.
– Mange mente den gangen at et doktorgradsprosjekt måtte være en tekstbasert avhandling. Kunststipendiatene har vist at det kan være annerledes.
– Det er investert mye krefter her siden 2000, mye usikkerhet, mange bidrag, og det er det verdt.
Med hele veien
Musikkhøgskolens rektor, Peter Tornquist, var selv stipendiat på det aller første kullet. Da han begynte var programmet et nasjonalt samarbeidsprosjekt mellom kunstutdanningene. I dag har skolene selv eierskap til sine egne programmer, og alle de samme institusjonene er fortsatt med.
Rektor ved Norges Musikkhøgskole (NMH), Peter Tornquist (Foto: Linn Carin Dirdal)
– Hva har forandret seg fra starten og til nå?
– Da var det helt nytt å tenke at det fantes noe over master og diplom. Jeg hadde allerede vært ferdigutdannet i ti år, og hadde mange verker i porteføljen.
Selv dykket han ned i det han hadde minst erfaring med fra før: Live-elektronikk og improvisasjon.
– Det endret helt måten jeg tenkte på.
Rektor Tornquist mener det er et tegn på et vellykket prosjekt, at det gjør noe med deg.
– Helst skal du få en ny retning eller gjøre et valg i din kunstneriske utøvelse, som du ikke hadde fått gjort uten tre år til å nerde inn i det, sier han med glimt i øyet.
Et one-woman-show
Elisabeth Holmertz er sanger og har disputas 12. oktober. Hun har erfaring fra både barokksang og samtidsmusikk. I stipendiatprosjektet møtes nettopp barokksangeren og samtidssangeren når hun selv kuraterer og framfører alle rollene i Monteverdis 1600-tallsopera L’Orfeo. Prosjektet har hun kalt The Otherness of the Self: How to Curate a Seventeenth-Century Opera and Sing All the Roles Yourself.
Kunststipendiat og sanger Elisabeth Holmertz (Foto: Per T. Buhre)
Holmertz har vært stipendiat på NMH siden 2016. Førsteamanuensis Trond Reinholdtsen har vært sangerens hovedveileder – også han har vært stipendiat på programmet for kunstnerisk utviklingsarbeid.
– Hvordan føles det å være kandidat nr. 100?
– Det er selvfølgelig stas at vi er så mange! Nå er det ikke bare en gjeng, det er nesten et helt samfunn – et samfunn som stadig er i forandring og utvikling. Jeg har stor respekt for feltet og mine medforskere, og er så takknemlig over at ha fått være med. Så mye fordypning og dedikasjon og seriøse kunstnere som har utsatt seg selv for denne prosessen, sier Holmertz.
På disputasen vil hun formidle at sårbarhet og åpenhet er fundamentalt. I kunsten og i livet.
– I denne prosessen har jeg åpnet min sanglige og kunstneriske Pandoras eske til skue for alle. Det har vært skummelt å møte det upolerte, farlige og stygge, men nødvendig og vakkert også. Vi er så mye mer enn det vi tror, både medmusikere, kunstnere og mennesker.
Praksis og refleksjon
Tornquist forteller at det av en stipendiat på programmet for kunstnerisk utviklingsarbeid både kreves praksis og en skriftlig refleksjonsdel, men aller viktigst – at man har stilt seg et kunstnerisk relevant spørsmål som best besvares gjennom et kunstnerisk resultat.
Han trekker frem Holmertz som eksempel.
– Hun spør: ‘Kan jeg fremføre hele L’Orfeo med min egen stemme? Kan jeg endre stemmen like mye som en skuespiller?’ Ingen musikkviter eller teaterviter kan egentlig svare på det. Du må faktisk gjøre det og reflektere rundt det.
Den tankegangen har holdt seg gjennom alle de 17 årene, mener rektoren.
– Det finnes mye bra filosofi og teori innen kunsten. Men praksis er kjernen i det kunstneriske arbeidet. Det må vi holde fast på.
Disputasen med sanger Elisabeth Holmertz skjer mandag 12. oktober fra kl. 11:00 til 14:00. Disputasen blir strømmet, og du kan følge lenken på denne siden for å se disputasen direkte fra Levinsalen på Norges musikkhøgskole.
Den største norske artisten i Spotifys historie
Sammenlagt seier til Kyrre.
Blodtur til København
I midten av januar dro ein full buss frå Oslo og omland til København med Tuvas Blodklubb. Sjå korleis det gjekk med "den norske invasion” på dansk folkemusikkfestival.
Slik ble jeg en diva
KRONIKK: – Jeg må slutte å late som om forståelsen av sangerens rolle i jazzmusikken ikke henger sammen med likestilling og en kjønnsdefinert og forutinntatt forståelse av hva sangere befatter seg med.
Ballade video: Trygghet og kontroll
På utstilling med Himmelleite, Luna Mare, Andie Loui, Maizu & Richard, Kristine Blir Rapper, Kamelen, Rule Of Two og Clawfinger.
Mari Boine hedret
Artist og låtskriver Boine fikk ærespris for langt og betydningsfullt virke. Og avslører at hun skriver på ei bok.
Adama Janlo lar seg ikke stanse av musikalske grenseposter
Fra Sagene til Mississippi-deltaet, via Senegal og Gambia – Adama Janlo er Norges mest oppsiktsvekkende tilskudd til den tradisjonelle bluesen, og hun er ikke redd for å hente inspirasjon utover det forventede.
