Festspillene i Bergen: – Mer for flere!

Ballade møter Anders Beyer, direktør for Festspillene i Bergen (FiB), på en travel kafé i Oslo for en prat om årets festspill – om kunsten, samfunnet og drømmene.

«Kunsten er samfunnets måte å drømme på», sier festspilldirektøren i tittelen til programkatalogens forord.

Festspillene i Bergen er kjent for store vyer og ambisjoner, som den tematiske inndelingen av programmet de siste årene også speiler: I kategorien «Forstyrrelser» finner vi det som er «fandenivoldsk, finurlig og utforskende», «Forbindelser» er «det ypperste av den klassiske kunsttradisjonen», og i kategorien «Fornøyelser» er «underholdning og overraskelser» sortert. Den overordnede tematikken for årets festspill er lengsel. I fjor var det tro og tvil.

Bevisst på kjønnsbalanse
Anders Beyer starter imidlertid samtalen vår med en innledning om Festspillene i Bergens fokus på kjønnsbalanse i programmeringen.
– Man skal kunne komme dit at man slutter å si «kvinnelig» foran det man driver med!

7. mars i år publiserte Bergens Tidende en sak der Festspillene, Nattjazz og Bergenfest var intervjuet om sitt syn på kjønnsbalanse. De to sistnevnte ville ikke love kjønnsbalanse på sine festivaler, mens Beyer sa at «Vi kan plukke fra øverste hylle av kunstnere og musikere, men det gjelder å være bevisst på det». Bergens Tidende kom frem til at fordelingen blant artistene på Festspillenes program i 2018 var 47 % kvinner og 53 % menn.

De tre siste årene har festspillkomponistene vært kvinner: Finske Kaija Saariaho, russiske Sofia Gubaidulina og årets komponist, koreanske Unsuk Chin. Dette var et valg som ifølge Beyer i et tidligere intervju med Ballade ble tatt på bakgrunn av komponistenes «uomtvistelige kvalitet».

Kaija Saariaho (til v. Foto: Andrew Campbell), Sofia Gubaidulina (nede til h. Foto: F. Hoffmann La Roche) og Unsuk Chin (øverst til h. Foto: Priska Ketterer) (Foto: )

Festspillene i Bergen er også medlem av Balansekunst, som jobber for et likestilt og mangfoldig kulturliv.*

(Les også NRKs sak om New York Philharmonic, som i 2019 har bestilt 19 verk av kvinnelige komponister, blant dem årets festspillkomponist Unsuk Chin.)

Solveigs lengsel
Den innledende kjønnssamtalen er kanskje spesielt interessant i lys av Festspillenes åpningsforestilling, som det er knyttet store forventninger til.

I Venter er det nemlig en moderne Solveig som skal fortelle sin historie, om Peer, om ventingen, om å være den som er igjen. Karl Ove Knausgård har skrevet librettoen, og spanske Calixto Bieito, som er kjent for radikale og banebrytende så vel som skandaløse tolkninger og produksjoner, har regien. Den sveitsiske videodesigneren Sarah Derendinger, Bieitos samarbeidspartner i en rekke stykker, er sentral også i iscenesettelsen av Venter. Musikken er Edvard Griegs originale scenemusikk Peer Gynt.

Festspilldirektør Beyer hadde selv ideen om å koble Bieito og Knausgård.

I et intervju på FiBs nettsider sier Knausgård at han aldri har skrevet for scenen før, og at han heller aldri hadde trodd han ville gjøre det.

– Men da Festspillene spurte om jeg ville skrive en tekst til en forestilling Calixto Bieito skulle sette opp, takket jeg ja umiddelbart, sier han.
– Dels fordi Calixto Bieito er en av verdens store iscenesettere, dels fordi temaet han var interessert i, fascinerte meg.

«Venter». Foto Stephen Gill, fra serien og boken «The Pillar 2015-2019» (Foto: )

– Utgangspunktet var Solveig-karakteren i Ibsens Peer Gynt, hun som ikke reiser ut, men som blir igjen. Solveig er selvutslettende, hun lever for andre, noe vi vanligvis tenker på som passivt, mens han hun venter på, han som dro ut, er aktiv. Men det er hun som gir – han tar. Hva er det å gi? Hva er det å vente? Hva gjør det med vår måte å være i verden på?, forteller Knausgård i intervjuet.

Knausgård er selv veldig spent på oppsetningen i mai: – Hva vil skje i forvandlingen fra tekst til scene?, spør han.

Det siste kan Anders Beyer skrive under på i vår samtale:
– Produksjonen er helt og holdent in the making – jeg vet ikke her og nå noen ting om hvordan produksjonen kommer til å bli. Når vi nærmer oss festspillåpning skjer de store prøvene og gjennomgangene, da først får jeg selv et inntrykk av hva vi får oppleve.

Fra skissene til iscenesettelsen av «Venter» med tekst av Karl Ove Knausgård (Foto: Bilde fra videodesign av Sarah Derendinger)

Lengsel mot målet
Anders Beyer ble sjef for Festspillene i Bergen i 2012, og kom da fra stillingen som kunstnerisk leder og direktør for Copenhagen Opera Festival. Etter forlenget åremål skal Beyer lede Festspillene videre, fram til 2022.

– Hvorfor ble det Festspillene i Bergen, Anders Beyer?

– Festspillene i Bergen er et av de mest interessante stedene i Europa, svarer han kontant.

– Festspillene er komplekst, både kunstnerisk og organisatorisk. Å løse denne oppgaven er en ultimat utfordring, og det liker jeg, forteller han.
– Jeg har en enorm tilfredsstillelse i å se ting bli til, og i å skape noe i samarbeid med andre. Vi er store og attraktive lekekamerater for andre organisasjoner og kunstaktører, derfor kan vi også få til de visjonære og ambisiøse samarbeidene. Merkevaren vår, merkevaren Festspillene i Bergen, er et enormt sterkt brand ute i Europa. Det kan knappest sammenliknes med noe.

– Hva er ditt mål med Festspillene i Bergen?

– Målet er å skape et sted hvor kunsten fyller de rommene jeg mener kunsten skal fylle. Kunsten skaper de viktige samtalene, om det er om miljøproblemer, ytringsfrihet, kjønnsbalanse, demokratiforståelse… Min angst er at kunsten kun skal bli tapet, at den ikke skal bety noe for oss, for alle.

– Festspillene i Bergen skal bety noe for alle mennesker. Ellers trenger vi oss opp i et hjørne og mister vår relevans. Vi har muskler til å skape de virkelig sterke og engasjerende produksjonene og opplevelsene, og det er det vi skal gjøre.

– Festspillene i Bergen har ikke tradisjonelt vært en festival allmennheten har oppsøkt, de har ikke vært for alle. Hva tenker du rundt det?

– Festspillene i Bergen må bli mer for flere!, sier den engasjerte direktøren.
– Vi er ikke kun fiffens festspill. Vi har jobbet i henhold til ny strategi, med en ny visuell identitet. Vi har greid å fordoble publikum fra 2012 til 2016. Øvelsen går ut på å stadig involvere flere mennesker. Det er stadig mange som sier at «det er fint med Festspillene, men det er ikke noe for meg».

– Det er tungt å endre folks oppfatning, folks bilde av noe. Vi har også utfordringen i at de som ønsker det klassiske Festspillene i Bergen fortsatt skal få akkurat det, men det skal også være utvikling – det skal være evolusjon!

Den evige lengsel
– For meg er det også viktig at det er en ryggrad i programmet, noe som er en tanke bak programmeringen, fortsetter Beyer.

Anders Beyer (Foto: Hans Jørgen Brun / Festspillene i Bergen)

– I fjor var det tro og tvil, i år er det lengsel. De ulike produksjonene tematiserer lengsel. Man kan si at de snakker med hverandre, slik som bøkene i Umberto Ecos bibliotek. Vi åpner Festspillene med Solveigs lengsel, vi avslutter med Mahlers Das Lied von der Erde (Jordens sang), der siste strofe er «Der Abschied», «Avskjeden». Denne sangen om jorden tematiserer den evige lengselen. Er det lengselen etter kjærlighet, eller en frodig jord? Hva savner vi? Hva håper vi?

– Jeg håper i alle fall at alle, store og små, unge og gamle, vil bli med under årets festspill og dele både håp og lengsler, og drømme med, sier festspilldirektøren.

Les også: Anders Beyers intervju med komponisten György Ligeti (1923–2006), som har flere av verkene oppført under årets festspill.

Følg med her på ballade.no for anmeldelser av utvalgte forestillinger under Festspillene i Bergen, blant dem Venter og Mimodramas. Se fib.no for fullt program.

*Ballades redaktør, som gjorde dette intervjuet med Anders Beyer, er også styreleder i Balansekunst. Festspilldirektøren hadde ikke kjennskap til intervjuers rolle i Balansekunst før intervjuer gjorde oppmerksom på det under innledningen.