To sider av samtidsmusikken

Med en fot på pianopedalen og den andre i full fart på Ultima-kontoret må Heloisa Amaral ha stålkontroll på sin egen timeplan.

Ballade møter henne i den gamle Tjerslandgården i Skippergate 22, hvor Ultima har flyttet inn i nye, midlertidige lokaler. Pianisten har nettopp kommet tilbake fra Tyskland, hvor hun blant annet har opptrådt på International Summer Course i Darmstadt. På kontoret venter e-poster, møter og annet som i mellomtiden har samlet seg opp i forbindelse med jobben som koordineringsansvarlig for Ultima Academy, Ultimafestivalens serie med forelesninger, workshops og debatter.

Med rolige, men raske bevegelser viser Amaral vei opp til det store lokale i øverste etasje hvor årets Academy skal holdes – forbi rustikke trebjelker og et blankt Steinway-flygel, og videre inn i en møteromspod like ved. Hun er noe rastløs i bevegelsene, men virker ikke stresset, snarere ivrig, engasjert. Kaffebegeret hun har i hånden kjøpte hun for over en time siden. Nå tar hun første slurken.

Tettpakket timeplan
– Som utøver må jeg spille, helst hver dag. Når jeg er ferdig på Ultima klokken fire drar jeg til musikkhøgskolen og øver fra klokken fem til ti, forklarer Amaral.

Amaral har en master i piano fra Norges musikkhøgskole (NMH), og var i flere år medlem av Ensemble asamisimasa. I dag er hun aktiv både som soloutøver, i Ensemble neoN  og som ene halvdel av Duo Hellqvist/Amaral. I tillegg kommer arbeidstimene hun legger ned på arrangørsiden av norsk samtidsmusikk. Amaral jobbet i et og et halvt år som kurator i nyMusikk før hun var med på å starte Ultima Academy i 2012.

– Grunnen til at dette går er at jeg virkelig identifiserer meg med det jeg gjør, forteller Amaral, og forklarer at hun bruker mye tid på å organisere kalenderen sin for å få øvinger, prøver, konserter, utenlandsreiser og kontortimer til å gå opp.

– Utøver og organisator – hvordan er det å kombinere de to rollene?

– I mine øyne henger det på mange måter sammen. Det å spille samtidsmusikk gjør at jeg blir kjent med komponister og utøvere, jeg holder meg oppdatert på bevegelser og forandringer i feltet og det er en fordel for min organisatoriske jobb. Jeg forstår også hvordan en komponist jobber med en utøver – hvis jeg skal iscenesette en samtale mellom en komponist og en utøver kan jeg forestille meg hvordan de møtes. Samtidig, når jeg på Ultima Academy inviterer en komponist som jobber med sosiale emner til å prate med en filosof eller en statsviter, kan jeg ta erfaringen og forståelsen for deres ideer med videre inn i mitt virke som utøver.

Til tross for hektiske dager, kombinasjonen av å være både utøver og arrangør er en perfekt balanse, ifølge Amaral.

– Noen musikere ville kanskje foretrukket å bare spille, og naturligvis savner jeg de åtte timene daglig ved pianoet. Men berikelsen jeg får gjennom å lære om musikken, det å tenke rundt musikken, er for meg uvurderlig.

Savner et nysgjerrig musikkliv
Amaral har bodd i Norge i snart 11 år. Kjærligheten brakte henne hit fra Tyskland, hvor hun flyttet som 16-åring for å studere klaver og cembalo i Freiburg. Opprinnelig er hun fra Sao Paulo i Brasil. Årets Ultima tematiserer ’nasjonen’, som igjen er knyttet til grunnlovsjubileet.

– I stedet for å fokusere på nasjonen som sted, har vi fokusert på nasjonen som ideologi – musikk som uttrykker ideen av en nasjon, som fremmer en ideologi og som går mot en ideologi. Ultima Academy skal også problematisere dette festivaltemaet, foreller Amaral.

– Kan man si noe om den brasilianske samtidsmusikkscenen sammenlignet med den norske?

– Jeg har vært lenge borte fra den brasilianske musikkscenen, men i de siste årene har jeg begynt å lage prosjekter med søramerikanske land. Med Duo Hellqvist/Amaral har jeg vært i Columbia og Brasil, og nå skal vi snart til Argentina. Det som er annerledes er at de vi møter har andre referanser enn oss. De har ofte hørt, men ikke opplevd, så mye. De er nysgjerrige, engasjerte, stiller mange spørsmål, de vil vite hvordan og hvorfor man gjør ting. I Norge går ting litt enklere, man glemmer kanskje at det er viktig å være nysgjerrig.

– Savner du det, nysgjerrigheten?

– Ja, det savner jeg. At man er dynamisk og interessert. Her har vi fin struktur, vi har Kulturrådet, støtteordninger. Der er ikke alt like organisert. Aktører i feltet merker at de er nødt til å organisere seg, de er nødt til å engasjere seg mer personlig i alle saker relatert til kulturlivet for at ting skal fungere og for å bli tatt på alvor. Her blir man av og til litt for bekvem. Kunstnere tenker at de kan søke på kunstnerstipend eller få prosjektstøtte fra Kulturrådet, men vet man egentlig hvordan Kulturrådet fungerer? Vet man hvorfor penger blir gitt til visse prosjekter, hvordan ting prioriteres, hvorfor man helst bør jobbe med en type kunstnerisk uttrykk foran et annet? Alt dette er definert ut i fra et større kulturpolitisk perspektiv. Bare det å være bevisst på dette kan være med på å skape større dynamikk.

– Som utøver spiller du både samtids- og klassisk musikk. Hvor viktig er det for deg å veksle mellom disse to?

– Jeg er oppvokst i en klassisk tradisjon og har spilt klassisk piano lenge. Jeg flyttet til Tyskland og studerte cembalo og piano fordi det er et land med lang klassisk tradisjon. Når man driver med samtidsmusikk så blir man interessert i hvordan man kan gjenoppdage det klassiske. Beethoven er ikke bare en mystisk kraft, han er en komponist som alle andre komponister du møter her på dagtid. Det gjør at du tenker alt litt på nytt, det er veldig spennende.

– Som utøver, opplever du den klassiske musikken som ”enklere” og ”tryggere” enn samtidsmusikken, hvis man i det hele tatt kan bruke slike begreper?

– Jeg har en duo med fiolinist Karin Hellqvist og vi spiller ofte programmer hvor vi blander klassisk og samtid. Øver vi inn en Brahms-sonate høres det kanskje fint ut på første øvelse. Så øver vi inn noe av en komponist som har helt nye symboler på noter, eller kanskje er ikke stykket skrevet på noter, kanskje må man improvisere – du vet ikke hvordan det lydlige resultatet skal være. Med Brahms jobber du frem mot hvordan du vet det skal lyde, mens med det andre stykket jobber du med å finne ut hvordan det skal lyde. Når du har funnet ut det, så er det din ting. Med Brahms sitter du med vekten av tradisjonen.

– Så samtidsmusikken er enklere?

– Ja. Det tar lengre tid, men det er ofte lettere å utvikle min egen tolkning av musikken. Med klassisk musikk jobber man veldig fort med overordnede ting, man jobber med form og klang, mens med nye stykker må du ofte jobbe med noter og teknikker og får ofte viet liten tid til de store linjene. Da tenker jeg, hvordan hadde det vært om jeg hadde tenkt på dette stykket som en Beethoven-sonate? Det er også litt av grunnen til at jeg jobber med Ultima og ikke bare er frilanser – jeg kan fordype meg i disse tingene, jeg har en frihet. Jeg er ikke nødt til å si ja til alle prosjekter.

– Hva er motivasjonen bak arbeidet ditt, både som utøver og på arrangørsiden?

– Å kommunisere med folk. For meg handler alt om å møtes rundt noe, å skape noe nytt gjennom kommunikasjon, dele erfaringer. Samtidsmusikk blir ofte sett på som smal, innadvendt og komplisert. Det kan den naturligvis også være, men jeg tror det finnes måter å presentere ting på som gjør at det er interessant for deg å oppleve noe du aldri har hørt før. Her på Ultima har jeg et viktig prosjektet for videregående skoler. Vi belyser gjerne store klassiske samtidsverk fra 20. århundre fra et politisk og samfunnshistorisk perspektiv. I fjor jobbet vi med Le grand macabre. Etterpå sa ungdommene til meg, vi er kanskje ikke mer interessert i opera nå enn før, men vi forstår at kunsten kan være en måte å uttrykke noe på som er viktig for oss. Og det er veldig kult. Det er ikke viktig å få hele Karl Johan inn på konsert akkurat nå, men hvis noen mennesker her og noen der kan snakke sammen, prate om det hjemme, til venner, folk de kjenner – jeg tror veldig på det.

– Hvis du ser tilbake, finnes det prosjekter som har vært spesielt avgjørende for hvor du er i dag?

– I 2009 tok jeg et regikurs på Kunsthøgskolen i Oslo. Jeg oppdaget en hel haug med muligheter, og regissørrollen fikk meg til å forstå at jeg likte veldig godt å organisere, tenke ting i forhold til hverandre. Det ble veldig tydelig for meg at jeg ikke bare ville spille, men også få folk til å jobbe sammen. Det var etter det at jeg begynte å jobbe som kurator på nyMusikk og deretter Ultima. Det var også grunnen til at jeg begynte med dirigeringstimer.

Amaral er nemlig tilbake på NMH hvor hun studerer ensembleledelse. Men sammenliknet med studietiden sin i Tyskland, savner hun et mer aktivt studiemiljø.

– Da jeg studerte i Freiburg, en by som på den tiden hadde et veldig aktivt samtidsmusikkliv, var jeg og studiekompisene mine veldig engasjerte. Vi gikk på debatter, utstillinger, vi gikk alltid på konsert. Og professorene var med, vi spiste sammen etterpå og vi snakket. Hver gang noe skjedde på skolen så var folk opptatt av å gå og høre på. Å være opptatt av det som skjer rundt musikken opplever jeg som en veldig stor del av min utdanning. Jeg ønsker å se mer av samme engasjement blant musikkstudenter i dag.

– Du mener dette er noe som burde blitt vektlagt ved musikkutdanningsinstitusjonene i Norge i større grad?

– Ja. Det finnes en slags tro på at hvis man snakker om musikk så ødelegger man magien, mens i Tyskland er de veldig bevisste på at jo mer man vet og kan, jo mer interessant blir det. Dessverre tenker mange at det er viktigere å øve enn å prate om det man øver på, at musikken skal vokse fra musikken, at det å bare drive med musikk skal skape mer musikk. Det er en holdning man møter ofte, særlig innen den tradisjonelle klassiske musikken. Man snakker gjerne om teknikk og konkrete musikalske parametre, men veldig lite om hvorfor, forklarer Amaral.

– Men musikken vokser hvis man vet mer om den.