Sannheter om musikkbransjen

Spoon Train er et Oslobasert musikkselskap som gir ut plater, gjør norsk management, driver et studio og er promoter for internasjonale band i Norge.
Under helgens Trondheim Calling arrangerte selskapet labelkveld med Einar Stray, The Little Hands of Asphalt og Lama, og de holdt også foredrag på konferansen om hvordan Spoon Train drives. Denne uka lanseres en by:Larm-showcase sammen med tyske Ink Music, og våren er spekket med utgivelser, turneer og utenlandssatsing. Selskapet ble stiftet i 2007, og snittalderen for de fire Spoon Train-ansatte oppgis å være «25,2 år».
Ballade spurte om de ville skrive sin versjon av «10 sannheter om musikkbransjen», slik Fredrik Saroea fra Datarock tidligere har gjort for oss.
Her er teksten vi fikk tilbake fra selskapets Simen Herning:
1: Platesalget stuper?
Det er ingen tvil om at vi som lite label merker like godt som alle andre at platesalget har gått nedover de siste årene. Vi er allikevel ikke særlig bekymret, ettersom vi ser at det digitale salget går oppover, og at vi faktisk tjener penger på streaming.
Der man tidligere ukritisk var tilstede på alle formater, fører dagens situasjon at vi bruker mer tid på å matche format og målgruppe. Gir vi ut dansbare singler og EPer blir det kanskje bare digitalt og på vinyl, mens CD-trykk er nødvendig når artistene våre skal ut i Europa. Det samme er det for så vidt med de av våre artister som appellerer til gubbemarkedet, der må man fortsatt være tilgjengelig på CD.
Les også: Datarocks «10 sannheter fra musikkbransjen»

2: Konsertmarkedet er stedet artisten tjener penger i dag!
Ettersom det bare er 5 år siden vi startet opp, skal vi ikke påberope oss enorm empirisk kunnskap om inntektsutviklingen i live vs innspilt materiale, men jeg vil ikke overdrive betydningen av liveinntekter.
En kollega i et annet management sa til meg for lenge siden at ”det er masse penger i musikkbransjen, det er bare spredd så bredt utover”, og det er en strategi vi arbeider etter.
Vi jobber med artister i ”ny og spennende”-segmentet, og her kommer inntektene spredt. Live er selvfølgelig viktig, men samlet sett er TONO, offentlig støtte, utenlandske lisensavtaler og platesalg vel så betydningsfulle inntektskilder for våre artister.
Spoon Train-bandet My Little Pony:


3: Spill er den nye radioen
Jeg har hørt folk si dette, men vi har til gode å få noe særlig ut av spillbransjen.
Hvem spiller TV-spill uansett? Vi er motstandere av passivitet. Kjøp et par ski eller et skateboard til unga i stedet!
Les også: Marit Larsens manager om musikkeksport

4: Major vs indie vs DIY
Som indielabel og management for mindre artister er vi vel på mange måter programforpliktet til å gi vår støtte til ”majors er profittmaksimerende rotter, indies står for frihet, skaperkraft og selvstendighet”-paradigmet, men det gidder jeg ikke være med på. Noen av de mest håpløse folka jeg har møtt er folk som jobber i indielabler, mens flere av de jeg har mest respekt for innenfor norsk musikk jobber i majorselskaper.
Frontene mellom indies og majors er i stor grad et konstruert fenomen, løftet fram av artister med mangel på ambisjoner og undergrunnshelter som foretrekker å være nettopp ukjent og undergrunn.
Når det er sagt, så er det selvfølgelig fortsatt en del cocky norske majors som det er lett å få opp i halsen. Det er ikke lenge siden sjefen i et av dem mente han kunne få kjøpe Spoon Train for en taxitur fra Youngstorget til Grønland.
Men om de vil samarbeide med oss på levelige vilkår, så er vår dør åpen for alle.
Jeg tror alt handler om en god match mellom artist og label. Den siste uka har vi signert Death By Unga Bunga til Jansen Plateproduksjon, mens tidligere Spoon Train-band Casa Murilo har signert med Sony. Blir spennende å se hvordan det går.
Les Knut Schreiners tekst: Hva betyr «stor i utlandet?»

5: Trenger man management?
Selvfølgelig trenger man management.
Det sier seg selv at en person som primært har det å lage/fremføre musikk som sitt hovedvirke aldri vil bygge seg opp det nettverket og de erfaringene som en god manager har. Internettrevolusjonen førte til en misoppfatning blant uetablerte artister om at man kunne klare alt selv, men det å breake en artist krever penger, kontakter og voldsomt hardt arbeid fra noen som er gode på det de gjør og som helst har gjort det før. Jeg skulle like å høre om én eneste norsk artist som har kommet seg noen vei uten et sterkt apparat rundt seg.
Det trenger for så vidt ikke nødvendigvis å være en manager som gjør denne jobben, noen klarer seg med å betale et veldig godt PR-byrå samtidig som de har et grunnleggende gründertalent og plukker de rette samarbeidspartnerne.
Death by Unga Bunga:


6: Publishingavtaler – skal jeg skrive under på den kontrakten?
Skandinavisk musikk er i vinden i utlandet, og for oss som eksportrettet label får vi veldig mange tilbud om publishingavtaler for våre artister. Vi har signert noen admindealer for våre artister, og det er en del selskaper som representerer katalogen vår ikke-eksklusivt i forskjellige territorier.
Som artist ville jeg vært veldig forsiktig med å signere eksklusive publishingavtaler, og om man skal gjøre det ville jeg gått en solid runde med noen med juridisk kompetanse. Mantraet i den nye musikkøkonomien er å ikke låse seg fast i dårlige avtaler, men skumme fløten til bandet har blitt så stort at man finner akkurat den rette samarbeidspartneren.


Følg Ballade på Facebook
7: Bookingbyrå?
Norge er et lite land. Om du holder på innenfor en form for ”kredibel” gren av musikklivet kan du eller manageren din fint booke deres egne konserter. Selv i Norges største byer finnes det bare noen få spillesteder som er verdt å vurdere, og om bandet ditt er bra nok får du spille på disse, til hyra du fortjener.
Om du er veldig folkelig og ønsker å spille på Momarkedet og kjøpesentre i Andenes vil det lønne seg å ha en bookingbyrå som kjenner dette markedet.
I Europa er det alfa og omega å ha en god liveagent. Mange er voldsomt opptatt av å få seg en diger UK-agent, men historien er full av norske og utenlandske band som har havnet hos de store byråene og blitt prioritert ned og vekk.
For tiden jobber vi mye med Tyskland, hvor vi har vært i kontakt med med flere ulike agenter. Nå har vi funnet den rette, som er et lite selskap med stort hjerte og gode tanker om langsiktig strategi. Jeg vil anbefale alle å gå for den agenten som klarer å balansere forretningsteft med et brennende engasjement for akkurat det bandet du jobber med.
Spoon Train-utgivelsen «Leap Years» av Little Hands of Asphalt:

8: I dag kan jo alle spille inn plater selv!
Vel, ja. Men det finnes ikke mange eksempler på selvinnspilte plater som låter bra. Når alle kan spille inn musikken på egenhånd på kjøkkenbordet er det viktigere enn noen gang å klare å skille seg ut. Mange tror at de vet best selv, men jeg ville ikke undervurdert erfaringen, kreativiteten og ideene til en god produsent.
I tillegg er det jo åpenbart at en U47 gjennom et Neve-bord låter bedre enn en USB-mikk i Garageband. Come on.


9: Er albumet som format døende?
Det kan godt hende. Jeg har aldri vært noen enorm forkjemper for albumet som sådan, så om albumet forsvinner er det ikke noe stort tap. Jeg vil gjerne slå et slag for 10-tommern! Formatet ser kanon ut fysisk, og kvaliteten på musikken holdes lettere oppe gjennom 6-7 låter enn gjennom 11-12.
Mulighetene ved digital distribusjon utfordrer jo også det norske støtteordningsregimet, så det blir morsomt å se om for eksempel FFUK går bort i fra kravet om ”albumlengde” for å få støtte fra dem.


Få siste bransjenytt rett i innboksen: Ballades nyhetsbrev
10: Kan man fortsatt ha det gøy i musikkbransjen?
Vi har det gøy hver eneste dag! Jeg tror at så lenge man går på kontoret eller i studio hver dag med en tanke om at man skal gjøre akkurat det man har lyst til, ikke det som blidgjør en tastemaker et eller annet sted i systemet, så vil man ha det skikkelig gøy.
Om verden skulle gå litt i mot er Spoon Trains oppskrift å ha rikelig tilgang på Club Mate og et bordtennisbord. Man blir kvitt mye grums gjennom påfyll av koffein og et slag bordtennis.