NKN_5627

Nytt innlegg mot John Persen

John Persens artikkel om militærmusikken her i Ballade fortsetter å vekke sterke reaksjoner. Nils A. Skarra,
musiker i Forsvarets distriktsmusikkorps Trøndelag, går her til rette med komponisten, og gir samtidig en historisk gjennomgang av militærkorpsenes situasjon. Forslag om reduksjon og nedleggelse av korpsene er nemlig langt ifra nye tanker.

Kalender

Roligt att höra – Kenneth Karlsson 70

02/12/2022 Kl. 20.00

Oslo

Lørdagsopera 3. desember

03/12/2022 Kl. 15:30

Oslo

Mens grauten koker – en julekonsert

04/12/2022 Kl. 18:00

Oslo

Komponisten John Persen setter sterke meninger om Forsvarets Musikk på trykk i Adresseavisen den 7. februar og tidsskriftet Ballade den 20. februar i år.

Med hvilken rett står han fram som en dommer over militærmusikk som egenart, over 210 musikerkolleger som har Forsvaret som arbeidsgiver og titusenvis av skole- og amatørmusikanter som har det å spille i musikkorps som sin hobby?

At militærmusikkens opprinnelige fremste oppgave var å oppildne soldatene på slagmarken er et poeng som gjør seg godt flettet inn i kommentarene ved en skolekonsert, men i en debatt om militærkorpsenes berettigelse i dag blir det bare platt og meningsløst.
Ved hærordningen av 3. juli 1817, som trådte i kraft 1/1 1818, ble det besluttet at de 5 nye brigader skulle settes opp med musikkorps for å dekke Forsvarets behov for musikk ved seremonielle anledninger, og som et velferds- og kulturtilbud både for soldatene og den øvrige befolkning i og rundt garnisonsbyene. 1818 regnes således som grunnleggelsesåret for dagens militærkorps. I 1820 ble Marinemusikken opprettet og Divisjonsmusikken i Harstad ble det 7. korpset i 1911.

Allerede i 1822 kom det første forslag om en reduksjon av omfang og virksomhet, og slike forslag dukker opp stadig vekk utover både 1800- og 1900 tallet. Her er et sitat fra P. O. Jøsvolds historiske oversikt over brigademusikkens historie gjennom et århundre, (1818 – 1918):

«Når man begyndte med forandringer i vår hærorganisasjon så det oftest slik ut – til at begynde med – at nu var brigademusikkens dage endt. Men når det kom så langt, at det norske storting skulde avgjøre saken, så blev brigademusikkorpsene bibeholdt, da man mente at de ikke bare var militærmusikere, men at de desuten utøvet en betydelig kulturopgave ved at yde gratis musik til det brede lag av publikum.

Under slike debatter i stortinget er det flere gange ytret fra forskjellige hold at det kanskje var like så rett at belaste militærbudsjettet f.eks. med halvdelen av utgiftene til brigademusikkorpsene, mens den 2den halvdel burde vært ført på kulturbudsjettet.»

Dette var sist oppe i stortingsdebatten om militærkorpsene i 1993, og musikerne ønsker også en slik deltakelse fra den sivile kultursektor. Det betyr imidlertid ikke at vi ønsker en overgang til sivil status.

Påstanden om at det svenskene gjorde i 1971 er forbilledlig, da de la ned 25 militærkorps, med over 600 hundre musikere, beviser at John Persen har sovet i timene. At stillingshjemlene ble sivile førte ikke til opprettelse av flere regionale orkestre, selv om den nye organisasjonen fikk navnet Regionmusiken. Av de 25 militærkorpsene som skulle siviliseres ble ett lagt helt ned, og i 1976 ble avdelingenes musikalske profil omdefinert og bare 4 av dem videreført som blåseavdelinger. Dette var starten på utraderingen av den svenske militærmusikktradisjonen.

I 1980 var det 525 musikere ansatt i Regionmusiken, men i 1988 ble denne organisasjonen også administrativt desentralisert og døpt om til Länsmusiken, og etter det er en mengde slike musikkavdelinger og musikerstillinger lagt ned, fordi kultur svært lett blir salderingspost.
Før 1971 var Sverige en stormakt og et foregangsland i Europa innen dette området, med mange komponister som skrev for blåseorkester. I dag er det så få profesjonelle korps igjen at mediet ikke lenger vekker interesse blant komponistene. Å følge etter Sverige på dette området blir av svenskene selv frarådet på det sterkeste.

Kulturministeren og kulturpolitikerne på Stortinget har vært klar over situasjonen i lang tid og har signalisert vilje til å se på andre organisasjonsmodeller for FM, men de har ventet på at Langtidsproposisjonen for Forsvaret skulle legges fram den 16. februar.Nå har den politiske behandlingen startet i Stortinget, og vi ser også fram til en sterkere deltakelse fra kulturpolitisk side.

Orkestermusikerne vet nok selv best hvordan de skal møte Persen i debatten om Orkester- Norge, men den fleksibiliteten i repertoar, konsertformer, besetninger og mobilitet som etterlyses hos orkestrene har jo i årtier nettopp vært styrken ved Forsvarets Musikk. Det eneste militærkorpsene ikke kan produsere på egenhånd er strykerklang, men i samarbeid med andre er mulighetene for klangvariasjon nesten uendelig. I Trondheim har Forsvarets distriktsmusikkorps Trøndelag de senere årene hatt svært fruktbare samarbeid med byens andre kulturinstitusjoner; Trondheim Symfoniorkester, TrønderOperaen, Musikk i Nidarosdomen, Trøndelag Musikkonservatorium, Trondheim Kommunale Musikk- og Kulturskole, Rikskonsertene osv.

Å kalle det norske Forsvarets Musikk for «kulturinstitusjoner» som har vært knyttet til kulturfiendtlige handlinger og seremonier – og at det derfor må sees som en sivilisert handling av Forsvarsdepartementet å foreslå nedleggelse, er i seg selv en større kulturfiendtlig handling som kun kan unnskyldes med at John Persen er både kunnskaps- og historieløs innenfor dette emnet.

Persen angriper også den lokalpolitiske argumentasjonen som han hevder bringes til torgs for å opprettholde disse korpsene, og skriver at det er de tradisjonelle og tilbakeskuende, som korpsenes tradisjon og musikernes betydning for skole- og amatørkorpsene lokalt.
Det er riktig at dette er argumenter som har reddet Forsvarets Musikk flere ganger tidligere, men de siste tiårene har vi som musikere fokusert på at det tilbudet vi gir til tusenvis av tilhørere i alle aldersgrupper, sivile og uniformerte, ved hundrevis av konserter årlig, kan bli borte. I tillegg har vi vist til hvilke ringvirkninger en nedleggelse vil få for alle våre samarbeidspartnere. At lokalpolitikerne bruker dette overfor sentrale myndigheter kan vel ikke betraktes som bakoverskuende kulturpolitikk?

Militærkorpsene blir av John Persen kalt en negativ rollemodell for tusenvis av barn, unge og voksne, og for ham er det positivt om en nedleggelse av militærkorpsene kunne føre til at hele «korpsbevegelsen» blir utradert og kastet på historiens skraphaug.

Si meg, herr John Persen, er det noen innen denne bevegelsen som har gjort deg noe vondt siden du må rakke ned på det som tusenvis av unge og eldre ser som en positiv interesse?

Hvilket repertoar er det John Persen savner fra militærmusikkens side? Som tidligere nevnt kan korpsene ikke produsere strykerklang, men de kan spille musikk innen alle genre. Og de instrumentale variasjoner Persen etterlyser er allerede fullt ut tilgjengelig, både internt i korpsene og gjennom de samarbeidsfora som er etablert.

John Persen har, i følge Adresseavisen, hatt en rekke betydelige tillitsverv i norsk musikkliv. Dette gir ham en posisjon som en person man bør lytte til, og han får lett spalteplass for sine meninger. De meningene han bringer ut til allmennheten om Forsvarets Musikk er imidlertid så farget av hans negative syn på militærvesenet generelt, at hans kulturelle gangsyn har blitt sterkt svekket.

At John Persen ikke liker korpsmusikk er en ærlig sak, på lik linje med at mange ikke liker klassiske symfonier, countrymusikk, Heavy Metal, hardingfeleslåtter, norsk samtidsmusikk osv. Han trenger imidlertid ikke av den grunn til de grader gå ut offentlig for å rakke ned på tusener av medmenneskers smak og behag, og fortelle hvilke verdier som er bevaringsverdige og hva som hører hjemme på skraphaugen.

Nils A. Skarra,
musiker i Forsvarets distriktsmusikkorps Trøndelag

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev