Venter på at Arve Henriksen skal spille på Nattjazz. Jeg blar i en avis. Leser en musikkanmeldelse og tenker at anmelderen og jeg er på hver vår klode. Han beveger seg gjennom en ordbok med musikalske uttrykk, selv surrer jeg bare rundt i stemninger og indre bilder; blått, gull og svevende trompeter. Jeg vil heller trille farger enn terningkast. Svart og burgunder.
På scenen i det nyoppussete Røkeriet står to hvite stoler i et hav av svart, de ser nesten ut som kontorstoler. Skal noen sitte der? Musikerne setter seg litt lenger bak, i mørket, og stolene blir stående som hvite spørsmålstegn. En kvinne introduserer på engelsk, og så litt stotrende på norsk. Så begynner musikken. Driv og rytme. Den hakker ord og setninger i stykker. Tenk å være så fri. Men bakgrunnsprojeksjonene på scenen; flimrende farger, abstrakte mønstre og etterhvert reflekser fra scenen, de blir til et bildemonster som spiser opp forestillingene mine. Jeg vil ha mine egne farger og bilder. Jeg lukker øynene. Jeg hører musikk for 18 tunneler, 17 steinras og 16 fosser. Kanskje er det Arve Henriksens Nordfjord? En franskmann ville opplevd noe annet. Det er musikkens force.
Valsetakt i Sardinen. Gabriel Fliflets Valseria. Alltid muntre Gabriel. Så glad av å spille trekkspill? Jorunn Kvernberg bøyer seg over fela, også hun glad, og gravid. En liten unge kjenner kanskje rytmen inne i magen, før den er født. Jeg burde huske de fine tekstene av Økland og Fløgstad, men gjør det selvsagt ikke, bare noe om brennenesler og løvetenner og sanning og forbanning. Men fargen er lyseblå, eller turkis kanskje, som havet en sommerkveld eller lekepianoet som Gabriel har med seg på scenen.
En smykkeselger i vrimleområdet klager over at folk ikke er beruset nok, forelsket nok eller tilstrekkelig revet med til å handle smykker. Kanskje det hadde hjulpet med sommertemperaturer; brun hud og bare føtter. Og mer øl.
Men alt blir litt mer sommerlig av Bonnie Prince Billy og Dawn McCarthy. Akustiske gitarer, blomst i håret, skjegg og flerstemt visesang. Bare leirbålet mangler. Da jeg var seksten hadde alle en gitar på rommet. Lyssettingen på scenen er mindre påtrengende, med et batikkaktig mønster som skifter i grønt og lilla. Jeg går bakerst i salen.
Et lite klynk blander seg nå og da med visesangen. Den yngste blant publikum er syv uker og slumrer i en bæresele på mammas mage. Moren hvisker til meg at hun ikke hadde noe valg, hun måtte ta babyen med for hun måtte få med seg konserten. Når applausen larmer putter hun en finger i hvert øre på babyen. Så vugger den lille videre til lyden av en gammel slager. Hvilke farge har musikken i barnets ører?
Spiller Bassekou Kouyate & Ngoni Ba fra Mali på polerte vedskier? Nei, det er ngoni, det vestafrikanske strengeinstrumentet. Hva synger de om? Hvem vet. Jeg går nærmere. Tett inntil scenen lar publikum seg nølende gli inn i de gyldne rytmene. Lenger bak er de mer lyttende, noen sitter, ingen danser. Undrer de seg, musikerne? Hvorfor vi står nesten i ro? Etterpå treffer jeg de som har stjerner i øynene. Har de danset inni seg?
Jeg går en runde på kafeen på kaien. Kveldslyset faller over Byfjorden og Askøy. Det er lys sommernatt selv om det er kjølig. Jeg treffer en gammel kjenning, vi snakker litt.
— Vi har flyttet fra hverandre, forteller han meg.
— Ingen trodde det skulle skje oss, men nå har det skjedd. Vi selger huset og flytter i hver vår leilighet. Ungene skal bo en uke hos hver.
På kaien velter et ølglass.
Jeg treffer flere gamle kjente. En forteller at moren er død. Hun har kjøpt seg nytt hus for pengene hun arvet. En annen har tilbrakt vinteren på sykehus. Korte oppdateringer i forbifarten, om skilsmisser, død og arveoppgjør. Hvis dette er small talk, hva er da big talk? Jeg går inn igjen til musikken.
Svart-hvitt. Bord, stoler og stearinlys i Røkeriet. Tony Berchmans´ CinePiano; levende flygel til en visning av Chaplins lydløse A Dog´s Life på lerret. Pianoet gråter i takt med karakterene i filmen, det snufser og løper, rusler og synger. Publikum ler, jeg ler. Innimellom glemmer jeg at noen spiller, jeg forsvinner i filmen. Så lytter jeg til flygelet igjen, der det treffer presist synk på springende føtter og slag i hodet.
Siste forestilling en sen kveld. Norsk viddeblues med bandet Atlanter. Viddeblues? Nok et oppfinnsomt forsøk på å finne et ord som kan romme musikk. Navnet gir meg bildeassosiasjoner men få lydassosiasjoner. Stort, vidstrakt, åpent. Jeg aner ingenting på forhånd, det er jo det fine med festivaler.
Atlanter. Foto: Lisbeth Dreyer
Jeg setter meg helt bakerst, øverst på Røkeriets nybygde galleri. Gode stoler, god avstand. Her kan jeg både lytte og være litt for meg selv. Fra scenen; Syngende og drømmende elektriske gitarer og et trommesett. Det er rocka og fint. Blått og metallisk. Jeg kjenner at jeg liker det, at det passer meg. Jeg lener meg mot veggen og kjenner rytmene dunke i kroppen.
Jeg tar de syngende gitarene med meg ut på gaten. Det er nesten mørkt over Askøy nå. Noen haster hjem på klikkende sko. Smell fra en bildør. En hund i det fjerne. Byens nattjazz.
Hjemme. Jeg åpner skyvedøren til altanen. En ugle i sommernatten. Til uglens ur-musikk lukker jeg øynene.
Ukronologiske nattboksnotater basert på konserter på Nattjazz 26. – 28. mai, på Kulturhuset USF i Bergen.
Arve Henriksen
Bonnie Prince Billy & Dawn McCarthy
Gabriel Fliflets Valseria
Bassekou Kouyate & Ngoni Ba
CinePiano Tony Berchmans
Atlanter
Lisbeth Dreyer er filmskaper og barnebokforfatter.
I forkant av Festspillene og Nattjazz oppfordret hun BT til å gi en annerledes dekning av festivalene. Vi utfordret Dreyer til å skrive en tekst fra den ene av dem.
Mari Boine hedret
Artist og låtskriver Boine fikk ærespris for langt og betydningsfullt virke. Og avslører at hun skriver på ei bok.
Adama Janlo lar seg ikke stanse av musikalske grenseposter
Fra Sagene til Mississippi-deltaet, via Senegal og Gambia – Adama Janlo er Norges mest oppsiktsvekkende tilskudd til den tradisjonelle bluesen, og hun er ikke redd for å hente inspirasjon utover det forventede.
Ballade på Tidsskriftbonanza: Samtale med Peter Case & Sid Griffin
En sjelden mulighet til å møte to amerikanske legender, når Balladeskribent Arvid Skancke-Knutsen snakker med Peter Case & Sid Griffin på Deichman Grünerløkka torsdag 5. mars.
Å være musikalsk i et etisk perspektiv
Under festivalen "Ding-dong eller dong-ding?" 4. mars vil pianist Ellen Ugelvik og musikkterapeut Gro Trondalen utfordre publikum til å reflektere over hva det egentlig betyr å være musikalsk, også i et etisk perspektiv.
Norske arrangører om «de fire store» og internasjonal konkurranse
Får «de fire store» i livemarkedet for mye makt? NKA-lederen peker på maktskifter som kan skape en ubalanse i resten av feltet.
En ny vår for norsk opera: To × opera off-Bjørvika
Ballades klassisk-anmelder Ola Nordal opplevde nylig operaene «Heroin Chic» og «Nokon kjem til å komme» på Parkteatret i Oslo. I denne dobbeltanmeldelsen prøver han å fange noe av det som skjer i norsk operaproduksjon.
