Lyden som oppsto da hun startet i fullstendig stillhet

Maren Selvaag spilte ute med pianoet sitt landet rundt, komposisjoner om og i friluft – i kontakt med elementene. Så spurte de som tar vare på restene etter middelalderen vår:
– Kan du komme og spille i ruinene våre?!
– Det var så sterkt å være i det. Å sitte i det. Jeg har jo vært på museer før, og har kunnet kjenne at det er litt dødt. Men her, blant ruinene, med publikum, ble det levende.

Maren Selvaag vil gjerne være en del av det som renner kontinuerlig gjennom tida; en del av vår historie. Boka som følger CD-en Bare være gir bakgrunn og små tilblivelseshistorier for åtte spor. Komposisjonene startet hun på på gårder i nærheten av to av de vernede kirkene. Det ble et bestillingsverk til kulturminnene, famført i Trøndelag i august.

Arven som ligger i hver stein i disse; to middelalderkirker og to klosterruiner, inspirerte henne til å la hele 2019 fylles av
– et piano hun fikk som kunne risikere å bli ødelagt, noe så sjeldent som et piano som kan stå ute
– naturlig lys som faller som lyskastere inn gjennom vinduer fra 1100-tallet
– og tause dager i kloster – og slekstkapet mellom Miles Davis og middelaldermusikken, den som opprinnelig ble framført i de gamle kirkene og klostrene hun spilte i.
Som arbeidssetning har hun brukt: Vil stedenes tause fortellinger bli mer levende om de settes i sammenheng med et mer moderne musikalsk uttrykk?

Og det hele ble altså satt i gang med fullstendig stillhet:
– Det var veldig intenst å være på vakre, frodige Tautra … det er så godt å være der. Bare sånn: Åhh. Nå kan jeg bare slappe av. Det å bare slippe seg. Nye Tautra Mariakloster er helt moderne, men ligger på samme øy som ruinene fra middelalderen, der hun spilte konsert i høst.

Må du noe sted? Eller kan du bare være?
– I boka skriver jeg om hvordan middelalderens sirkulære levesett henger sammen med den modale musikken.

Før hun skulle skape, startet hun med selvpålagt munnkurv. I tre døgn.
– Bare avbrutt av bønn syv ganger om dagen, påpeker hun.

Det første sporet heter det samme som bønnen som starter allerede kvart over fire om morgenen; «Vigilie» – og det siste sporet har også fått navn etter kveldens siste bønn, overgangen til natt.
– Etter dette var jeg helt isolert i ti dager på en gård, jeg fikk skrive på to gårder som fortidsminneforeningen der styrer.
Med pianoet på plass, som de på gården hjalp henne med å laste inn i gårdenes små tømmerkoier.
– Det var veldig fint å være så isolert. Det fokuset jeg fikk da! Det var veldig spesielt. Jeg hadde ikke klart å gjøre det så effektivt, eller med en sånn helhet uten det oppholdet på gårdene.

Gjennom hele samtalen med Selvaag kommer hun tilbake med: «det fokuset, det å … bare være». Noen ganger kaller hun det for «rommet». «Tilstanden». På forhånd har Ballade forventning om at musikken hennes skal tilby en ro som stressa prestasjonsjegere/forbrukere/instagrammere/tidsklemmeplagede/digitale arbeidstakere lengter etter. Men også i beskrivelsene av faget, komposisjonsarbeidet, dukker det stadig opp – som når hun forklarer forskjellen fra den lineære musikken vi er mest vant til i dag:
– I motsetning til «glade» dur og «triste» moll, har du syv alternative fargepaletter å uttrykke deg i hos de modale toneartene. De er først og fremst gjort kjent av Miles Davies.
– Man etablerer en klangverden, og så forsker man litt hit og dit. Man bare er i det. Det skaper en ro – har du hørt Kind of Blue, får du umiddelbart en følelse i kroppen av å være i denne musikkens ro. Det samme finner du i den modale middelaldermusikken, kanskje har du hørt det i gregoriansk kormusikk, eksemplifiserer hun. Selvaag er jazzutdanna, og starter i denne type utforsking fra jazzen.

«Dessverre forsvinner denne typen musikk etter middelalderen, helt til den dukker opp igjen med cool jazzen og Miles Davis sin legendariske Kind of Blue.» – Maren Selvaag i boka Bare Være

Ingen toneart er umulig
– En av de syv modale toneartene er den lokriske, og den blir så og si ikke brukt.
«Det må gå an å lage noe også av denne ‘stygge andungen’ blant dem», mente hun:
– Jeg startet med noen oppkonstruerte motiver, til det ble en naturlig del av språket mitt, og en lokrisk type akkord kunne dukke opp i komponeringa.

Melodi nummer fem på albumet ble hetende «Lokrian».
– Jeg brenner for å formidle også til publikum utenfor den typiske jazzklubben. Da hjelper det å gi enkle forklaringer, eller små historier om hvordan musikken blir til.

Denne måten å formidle på ble til bok, som har bilder fra kulturminnene, bilder av konsertene – og det svarte pianoet, selvsagt – og tekster til hvert spor.

Les også: Kan du uttrykke bærekraftig friluftsliv musikalsk

Munkeby klosterruin, Hustad kirke, Reinskloster og Tautra klosterruin kan du lese om hos Fortidsminneforeningen. Stykkene hun framførte der ble fullfinansiert av Kulturrådet.

– Under bønnene i klosteret ble jeg mest sittende og meditere. Nettopp det her med prestasjoner og jag fremover … Jeg har selv vært på et sted der jeg skulle oppnå så mange ting samtidig for å klare meg i dette yrket. Man må være effektiv, se smarte løsninger, ha drive … man kan bli utkjørt av det. Men uavhengig av mitt yrke, tror jeg mange mennesker strever med å legge jaget vekk, og bare være. Etterhvert blir alt, bare det å smøre en matpakke, en prestasjon.

Vi snakker litt om at musikere kan kjøre seg selv døgnet rundt, og at alle må finne sin vei til å være sunn.

– Men Helga Myhr på fele har ikke smarttelefon! smiler Selvaag som eksempel på at man ikke må jage. De andre hun har med bygger ytterligere lydbildets koblinger tilbake i tradisjonen: Harpist Julie Rokseth, både fra folkemusikk, tango og klassisk, hardingfela representerer folkemusikken – og Sigurd Hole, som blander klangene sammen med bue på kontrabass.

«Flere nevnte at for å forstå oss selv og vår fremtid, må vi kunne noe om hvor vi kommer fra.» – Maren Selvaag i boka Bare Være

– Norsk kulturarv eier vi alle. Dette er noe alle som vil kan ta del av. Alle er velkomne for eksempel på stilleopphold på Tautra.

I Hustad kirke fra 1150 (Foto: Johnny Vaet Nordskog)

PS: Om dette pianoet hun tar med seg rundt:
– Det hele startet med saken dere i Ballade skrev om friluft. Fordi jeg kunne sende arikkelen til Steinway og andre samarbeidspartnere for å få sponsorat, fikk jeg et piano som jeg kunne risikere å ødelegge.

Pianoet de ga henne ble det første forøket på å reise landet rundt, inne og ute, med et piano i en spesialbygget bil, mener hun:
– Fra før er det ikke prøvd ut hvor mye pianoer kan tåle av klima, fukt og påvirkninger. Stemmingen er noe for seg, men det holder overraskende godt i kulde. Jeg har reist rundt i hele Norge med det bak i [den sponsede] caddyen.
Da fortidsminnefolkene så det hun delte av bilder fra turer med klatring og ski på dagtid, og pianoet i bruk på kvelden, tok de kontakt – og kulturminneturneen kom til. Resten er historie, samlet på plate og mellom to permer.