Av Tormod Halleraker
Innholdet i Dolvens arbeider fanges ikke med et enkelt blikk. Både maleriene og videoene krever betrakterens tid. Filmenes relativt stillestående handlingsforløp får markante endringer ved oppfattelsen av små tematiske detaljer. Og de abstrakte, store maleriene får større uttrykkskraft etter hvert som nyansene blir tydelige.
— Utstillingen tar i bruk fire forskjellige rom. Ved første øyekast ser det vakkert og tilforlatelig ut, men man oppdager gradvis at det ligger noe skummelt under. Jeg liker det absurde i tilsynelatende hverdagslige situasjoner – man skal ikke være redd for å lage noe vakkert som samtidig kan virke litt skremmende, utdyper Dolven.
På tross av en mangeartet bruk av uttrykksmidler, er det en tematisk helhet i Dolvens kunstproduksjon. Den preges av en særegen minimalistisk estetikk, der fraværet av det narrative skaper en kobling mellom kunstnerens videoarbeider og malerier.
— Etter hvert er det blitt flere som jobber med ulike uttrykk parallelt. Tidligere var det slik at man ble sett på som en bedrager av sitt publikum hvis man beveget seg fra maleri til video eller omvendt. Men selv om respekten for kunstnere som jobber bredt har øket, er det fortsatt et stykke til det norske kunstpublikummet har vent seg til tanken på å kjøpe videokunst – at man like gjerne kan ha en flatskjerm på veggen som et maleri.
På merittlisten står en rekke større separatutstillinger ved sentrale internasjonale institusjoner, hun har også mottatt priser for sitt kunstnervirke, bla Fred Thieler-prisen. Dolven har hatt stor betydning for den nasjonale kunstscene, både som kunstner og som aktiv aktør i norsk kunstpolitikk. Festspillutstillingen i Bergen er Dolvens største solo-presentasjon i Norge.
— Det er veldig hyggelig å få en slik stormønstring her hjemme med tilstrekkelig plass og budsjett til å skape en utstilling på toppnivå. Blant annet har jeg en åpen filmprojektor som viser 35 mm film på en 10×4 meter flate.
For produksjonen av Festspillutstillingen 2004 har Anne Katrine Dolven blant annet hentet motiver fra den nordnorske naturen, nærmere bestemt Lofoten, der kunstneren bor deler av året. Filmene er gjort uten klipp og redigering, og viser iscenesatte menneskekropper som nesten uten bevegelse blir del av de storslåtte omgivelsene. Andre motiver er hentet fra mer lukkede og intime sammenhenger der det voyeuristiske aspektet blir påfallende.
— Opphavet til verket «Moving Mountain» var et lydspor jeg har hatt liggende i årevis. Jeg hadde tatt opp lydene av et fuglefjell, noe som nesten virker som urban støy fordi det blir så kaotisk. Det endte med at jeg dro tilbake til Røst for å filme bilder som passet til lyden jeg allerede hadde, forteller Dolven.
Ved å legge vekt på endringer i lys og lyd, blir tidsaspektet også viktig. Den sparsomme bruk av motiver og referanser gir ekstra tyngde til de utvalgte elementene.
— Ofte bruker jeg musikk for å definere tiden vi lever i. I noen av arbeidene jeg stilte ut på Henie Onstad ble musikken til jentene som var modeller liggende i bakgrunnen. Dette er noe jeg gjorde første gang med «Saturday night» i 95, da man kunne høre lyden av festing og en Skatman-låt som akkompagnement til bildet av et hus i Henningsvær der gardinene er trukket for.
A K Dolven (1953) er født og oppvokst i Oslo. Hun har sin utdannelse fra Ecole des Beaux Arts, Aix-en-Provence, Ecole National Supérieur des Beaux Arts, Paris og Statens Kunstakademi, Oslo. Etter dette har Dolven jobbet ni år i Berlin, før hun for syv år siden flyttet til London. I tillegg har hun et hus i Lofoten.
— Som kunstner risikerer man å bli fastgrodd og konservativ hvis man ikke flytter på seg. Jeg tror det er sunt å bli revet opp etter en lengre periode på samme sted, dessuten betyr det selvsagt mye at man kan ta del i et større miljø i en metropol som London. Men hadde jeg kommet fra London kunne jeg like godt satt kursen for Oslo – selve forandringen skaper en frihet som er sunt for arbeidet, mener hun.
Årets Festspillutstilling åpnet i Bergen Kunsthall 20. mai og varer til 8. august. Etterpå sendes den på turne til Århus Kunstmuseum i august og Contemporary Art Center Vilnius i oktober. AK Dolven skal dessuten stille ut på Munch Museet i september og Galleri MGM i Oslo i august.
Ballade klassisk: Jeg har delte meninger
Denne gangen er det delte meninger i enmannsredaksjonen Ballade klassisk.
Ny mentorordning for unge orkestermusikere fra nord
Musikkstudenter fra Nord-Norge kan nå søke opptak til mentorprogrammet Arktisk Mentor Arena. Programmet skal gi unge orkestermusikere erfaring, veiledning og et springbrett til profesjonell karriere.
Den største norske artisten i Spotifys historie
Sammenlagt seier til Kyrre.
Blodtur til København
I midten av januar dro ein full buss frå Oslo og omland til København med Tuvas Blodklubb. Sjå korleis det gjekk med "den norske invasion” på dansk folkemusikkfestival.
Slik ble jeg en diva
KRONIKK: – Jeg må slutte å late som om forståelsen av sangerens rolle i jazzmusikken ikke henger sammen med likestilling og en kjønnsdefinert og forutinntatt forståelse av hva sangere befatter seg med.
