© Presse

Kunsten å forstå en artist

Låtskriver Caroline Ailin gjør kommersiell karriere i London. Snart går turen også til USA. – Det handler om å finne balansen mellom det ingen andre har gjort og noe som appellerer, sier hun.

Kalender

Gammal Maiden med Egil Hegerberg

05/12/2024 Kl. 19:00

Oslo

Lunsj med kultur – Operettelunsj

06/12/2024 Kl. 12:00

Oslo

Lørdagsopera

07/12/2024 Kl. 1400

Oslo

Caroline Ailin er 24 år, født og oppvokst i Bodø. Bor i London. Utdannet ved LIPA – også kjent som Paul McCartney skolen i Liverpool. De tre siste årene har hun vært i stallen til Oslobaserte Waterfall Publishing, som nettopp fikk støtte fra Music Norways eksportprogram.

Ailin er med andre ord ung, lovende og på god vei inn og opp i den internasjonale musikkbransjen.

— Jeg føler meg eldgammel. Et industriår er som et hundeår. Det er sykt mange ting som skjer, og mye som beveger seg. Så for meg føles det som 10 år siden jeg kom i kontakt med Waterfall. Jeg skal ikke lyve og si jeg ikke har stått på. Det har vært 15 timers dager i to-tre år, og det er fremdeles en lang vei å gå. Men det er mange ting som har begynt å løsne. Jeg har fått nytt management ombord, som sier at jeg er ung fremdeles og har mange år foran meg. Og det er jo godt.

Tilfeldigheter og sommerfugleffekt
Hun ble oppdaget av BMI, et av TONOs amerikanske søsterselskap. Representanter fra BMI opplevde henne gjøre en konsert, og inviterte henne til London for hennes første møter med industrien. En tur til Oslo for å møte eks-kjæresten ledet til et møte med daglig leder Kai Robøle i Waterfall. Det endte opp i et så langt treårig samarbeide. Både han og Ed Poston fra BMI er personer hun mener har hjulpet henne godt på vei i låtskriverkarrieren, og med de største utfordringene:

— Det mest krevende er å komme seg inn i et miljø. Det er en veldig stor industri og det å finne sine folk og sine produsenter har vært det vanskeligste, sier Ailin.

Det var derimot ikke gitt at det var låtskriving hun skulle ende opp med. Den opprinnelige planen var å bli artist selv.

— Jeg har ikke slått artistprosjektet helt bort. Men her i London skriver jeg stort sett bare for andre. Det som skjer er at jeg i blant synger på en låt til en produsent som er signa, da kan det bli feature. Jeg går aldri inn i studio med plan om å skrive til meg selv.

— Hvordan gikk det til at du ble låtskriver?

— Jeg fikk etter hvert en del oppmerksomhet for de låtene jeg hadde skrevet, og det ble foreslått at jeg skulle skrive for andre. Og det var en naturlig vei å gå, tror jeg. Det er ikke bare bare å leve av musikk i dag. I begynnelsen var jeg veldig åpen for å gjøre hva som helst så lenge det var innenfor musikken. Det er mye tilfeldigheter, og hadde jeg truffet noen som hadde ønsket å satse på artistgreia kunne det godt hende at jeg hadde drevet på med det fremdeles. Alt er litt sånn sommerfugleffekten som fører til hva du ender opp med.

Kunsten å forstå den andre
Den dagen vi snakker med henne er det James Morrison hun skriver for. Han er av typen som gjerne vil gjøre noe selv. Det vil si at når han kommer i studio om to uker har hun og produsentene skrevet et vers og en hook, og så vurderer Morrison om dette er noe for ham. Etterpå kan han fylle ut sin del av låten.

— Det er kanskje det som er det vanskeligste, å skape et forhold mellom artisten og låten, med mindre de har skrevet den selv. Jeg tror den største utfordringen med å skrive for andre er det lyriske. En sterk melodi er en sterk melodi, uansett. En sterk melodi må være enkel nok til at man husker den og annerledes nok til at folk legger merke til den. Men det som er virkelig vanskelig er å forstå hvordan den andre artisten er, hvilken personlighet de har og hvordan de har lyst til at dette skal komme til uttrykk. Og hvis man jobber med artister som har en sterk formening om hva de vil si og ikke si, kan det være ganske utfordrende å late som man er noen andre.

— Må du ha et visst skuespillertalent?

— Ja, det tror jeg. Jeg er naturlig en akustisk poptype som artist selv. Når jeg skal gjøre noe som høres mer ut som Rihanna må jeg finne frem til noe inne i meg selv som er litt fremmed. Jeg må sette på meg den andre personligheten i noen timer.

— Jeg tror man lærer veldig mye av å gjøre det slik. Man vet aldri hva som blir det neste store. Jeg prøver å bruke ørene mer enn hodet. Man må jo like det man holder på med uansett. Men det å holde på en åpenhet, og jobbe med ting man kanskje ikke tenker er naturlig. Det er det aller beste.

Store drømmer
Personlig legger hun stor vekt på tekstene. Hun kaller uttrykket akustisk pop med en lyrisk vri, og hun elsker låter med humor. Og i arbeidet forsøker hun å høre på så mye forskjellig musikk som mulig, enten det er snakk artister eller låtskrivere.

— Det er alltid noen som har en kul ny måte å gjøre noe på, eller en kul idé som man ikke ville ha gjort selv. Og jeg tror det er kjempeviktig å høre på andre folk og utfordre seg selv på egne ideer. Det jeg lærer mest av er å jobbe med andre folk, folk med helt annen stil og måte å gjøre ting på. Da må man utfordre sine egne veier og egne rutiner.

Inspirasjonen finner hun ellers i drømmer. Store drømmer om villa i Hollywood, og den største nummer én singelen i statene.

— Det er dager der man føler seg litt sånn sliten. Det blir jo ett ja og 100 nei. Jeg prøver å være litt urealistisk i alle drømmene mine. Når man drømmer stort så har man alltid noe å strekke seg etter sånn at man aldri slår seg til ro, men strekker seg etter det neste store tingen man gjør.

10 000 timer
Drømmene er heller ikke så urealistiske som hun får det til å høres ut som. Nylig tegnet hun avtale med det amerikanske managementet AAM, som blant annet også har Dr. Luke i stallen. I mai går derfor turen til New York og Nashville for produsentmøter og sessions. Og før den tid er det en uke i Danmark med workshop med andre låtskrivere. Det er kort sagt mye som skjer.

— Akkurat nå har det vært sinnssykt. Forrige uke var jeg i studio til klokka tre hver eneste kveld. Jeg gjør i hvert fall fire sessions i uka, og har møter to dager i uka. Stort sett 12 timers dager, det blir mange timer.

— Det viktigste jeg har lært er timer. Når jeg jobber tre timer er det annen som jobber fem. Og noen som jobber ti. Du kan alltid bli bedre og putte mer tid i det. Man kan ikke gi opp. Man må fortsette. For når man leser om de folka som har gjort suksess, så har alle de hatt tre, fire, fem, åtte år med virkelig arbeid som de har lagt inn før de kommer seg til toppen. Det var noen som sa til meg at du må legge ned 10 000 timer før du er på et nivå hvor du er profesjonell, og derifra vil du få suksess. Jeg tror jeg har lagt de 10 000 timene nå. Det er bare det. Man må investere det arbeidet.

— Rekker du gjøre noe annet enn å jobbe?

— Jeg går på konserter. Men det er igjen etter studio. Det blir mye musikk. Jeg trives veldig godt med det jeg driver på med. Jeg har sagt at den dagen jeg kommer i studio og det føles sånn ahhh. Da vet jeg at jeg må ta en pause. Men jeg har det veldig gøy. Jeg har det aldri kjedelig i studio, og jobber med veldig kule folk. Men kjæreste og sånn, det blir det ikke tid til. Det får bli når jeg er 30.

Redd for det kommersielle
24-åringen er i ferd med å lykkes i utlandet. Vi må derfor spørre hva hun, som ser det utenfra, tror om norske musikeres muligheter til å gjør det stort i for eksempel England og Amerika.

— Det florer med sinnssykt bra indie på alternativsiden i Norge. Men vi er litt redd for kommersiell musikk. Lydbildet kan være annerledes og produksjonen kan være annerledes, men det må være et kommersielt aspekt ved det man gjør, for å fenge de store mengdene. Det handler om å finne balansen mellom det ingen andre har gjort og noe som appellerer. Emilie Nicolas tror jeg kan bli kjempebra. Hun har nok en slags kommersiell stil, selv om det er noe helt eget over det, og du ser jo Envy. De gjør det kjempebra. Heia Norge!

Den Londonbaserte låtskriveren har imidlertid liten kontakt med norske artister. Det er produsentene hun hovedsakelig jobber med. Og blant dem er det flere fra hjemlandet. Særlig trekker hun frem Electric som er Henrik Michelsen og Edvard Førre Erfjord. Hun trekker også frem Joakim Haukaas, David Eriksen, Martin Sjølie og Fred Ball.

— Norske folk er flinke til å ferdigstille på et profesjonelt nivå. Veldig mange av de norske produsentene jeg jobber med er veldig flinke med melodier. Det er det jeg føler kjennetegner norske produsenter. De er utrolig melodiøse og flink å finne balansen mellom produksjon og topline. Mange er på et ordentlig internasjonalt nivå i forhold til veldig mange andre som er her og gjør ting som er mer enn godt nok for top ti. De bare har ikke hatt sin mulighet ennå.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.
Konserttips Oslo