© Linn Carin Dirdal

Hvorfor er noen gleder så ”guilty”?

Flaue favoritter ble blottlagt når Musikkforum inviterte til debatt under banneret ”Guilty pleasures – når setter du Spotify i ”private mode”?”

Kalender

Det var nesten fullt foran scenen på Kulturhuset i Oslo da Musikkforum inviterte til en ”ærlig prat om skam, selvpresentasjon, ironi, smakssosiologi, inderlighet og ambivalens” torsdag 20. november. Tema var ”guilty pleasures” og panelet som var klar til å blottlegge seg bestod av professor Thomas Hylland Eriksen, artist Sandra Kolstad og teatersjef for Black Box, Jon Refsdal Moe.

Og ja, Kolstad innrømmer at hun tidvis lytter til låter i Spotify i privatmodus.

– Det er to typer ”guilty pleasures”. De ufarlige er så langt ute at vi viser at vi behersker det. Det er ikke flaut å si at man liker Vazelina Bilopphøggers eller Ace of Base, det er en slags distanse der. Så er det de farlige…

Kolstad tar sats, kveldens første låtflause er i ferd med å avdekkes.

– U2, ”With Or Without You”. Den kommer for tett på noe som ligner på det jeg har lov til å like. Det stikker dypt, det blir som en slags skrekkfilm. Det at jeg liker den låten forteller at jeg ikke har skjønt noen ting, sier Kolstad, og mener skam er et nøkkelbegrep.

– Og jeg skammer meg over skammen!

– Jeg har samme forhold til Sting, skyter Refsdal Moe inn.

– Sting i duett med Craig David, det er dritfint. Men det er jo litt flaut.

Mot hierarkiet
Under overskriften ”Jeg elsker alt for faen!” har Refsdal Moe forfattet et innlegg om tema i siste utgave av magasinet Fanfare. Her skriver han hvor irritert han er over at kulturhierarkiet stadig anerkjennes ved at han liksom skal ha skyldfølelse for musikk han i bunn og grunn liker.

– ”Guilty pleasures”, da sier man at man liker noe på tross av seg selv, og sier samtidig at man egentlig er bedre. Men hvorfor det? Kan man ikke bare holde kjeft å like det?

Black Box-sjefen undrer seg samtidig over positiviteten som har inntatt samfunnet.

– Før skulle man være i opposisjon, men nå skal man like alt. Det som ikke er lov er å trekke seg tilbake og være kritisk. Hvor er den kritiske diskursen på vei? Ned i dass? Det lurer jeg på.

Les også: Slipp skammen! Se ilden lyse hos NRK Ytring.

– Et middelklasseproblem
Hylland Eriksen kaster seg raskt ut i Pierre Bourdieu-territorium og trekker frem boken Distinksjonen fra 1979, den franske sosiologens teorier om hvordan smak danner samfunnshierarkier. Ifølge professoren er ”guilty pleasures” først og fremst fremtredende blant folk høyt i hierarkiet som liker å ta seg en McDonald’s-burger i blant.

– Men ”guilty pleasures” kan vel like gjerne vise til en som liker dansemusikk og som sniker seg til å høre på Bach og Arne Norheim?, funderer Hylland Eriksen.

– Er ”guilty pleasures” et middelklasseproblem?, lurer ordstyrer Torgny Amdam.

– Ja, jeg tror det. Det at vi fortsatt kan snakke om det forteller at hierarkiet er på plass, sier Hylland Eriksen.

– Er ironi et skjold?, fortsetter Amdam.

– Når vi kan ha distanse til ”guilty pleasures” kan vi også begynne å smykke oss med det. Du kan si ”jeg skjønner hvor feil dette er, så kul er jeg”, sier Kolstad.

Hylland Eriksen mistenker at Penthouse Playboys – easy listening- bandet med Kjetil Rolness/Jens Pikenes i spissen – startet som et artig påfunn, men at bandet etter hvert begynte å like musikken.

– Hva er ironi og hva er alvor? Autentisitet er stikkordet, mener Hylland Eriksen. Tror du på noe, så liker du det.

Kolstad innrømmer at hun er full av selvsensur i sine egne komposisjoner.

– Jeg er utdannet klassisk pianist så jeg vet hva jeg gjør og hva jeg ikke bør gjøre. Men så er det også andre ører i rommet. Jeg hører det jeg gjør utenfra og da kan ikke jeg gjøre noe bra. Det oppstår fordi vi forholder oss til noen andre, det er utenfraperspektivet som invaderer oss. Jeg produserer også musikk og møter meg selv nok enda mer i døra der, forklarer Kolstad.

Panelets ”guilty pleasures”
For anledningen har alle paneldeltakerne tatt med eksempler på fæl musikk de fryder seg over.

– Jeg tror dette er en låt som ingen liker bortsett fra meg, den er dritfin men jævlig døv. Det er utrolig kjip britisk poprock. Men ikke kutt før refrenget – det er det fineste, sier Refsdal Moe, og lener seg halvflau tilbake mens ”Ocean Drive” med Lighthouse Family ljomer ut i rommet.

– Det som er ”guilty” med denne er at den er så forferdelig kjedelig!, sier Amdam.

– Gitaren i starten er litt døv, men stemmen er så nydelig, repliserer Refsdal Moe.

Det er Kolstads tur:

– Dette handler om noe jeg trodde jeg hadde forstått, men som jeg ikke hadde forstått i det hele tatt.

Hun sikter til oppdagelsen om at punken ikke startet med de svenske 90-tallspunkerne Millencolin og låten ”Bullion”. For å understreke poenget sitt om to typer ”guilty pleasures” har hun også tatt med seg en ufarlig låt – ”Step by Step” med New Kids On The Block.

– Den gjør meg ingenting å høre på, det er en kul ”guilty pleasure”, understreker artisten.

– Det høres ut som noe Brooklyn-greier på Pitchfork!, utbryter Amdam – og åpner døren til sine egne mørkeste kroker:

– Nickelback – de er så langt borte fra meg. Men i distansen kommer det mellommenneskelige opp som en blomst og gir meg en klem, sier Amdam.

Stafettpinnen går videre til Hylland Eriksen. Professoren er en svoren progrock-fan, men blir flau av band som ”later som om de er en del av barokken”.

– Det er min egen ”kitchy” mentalitet jeg møter når jeg hører denne låta, sier professoren og setter på ”Round Goes the Gossip” med nederlandske Focus.

– Det er som når Steve Hackett fra Genesis spiller samme greiene 20 år etter for å vise at han føler det sammen. Man tror liksom ikke helt på det.

Flauser til tross, Hylland Eriksen er ikke sikker på om ”guilty pleasures” som begrep er like gjeldende nå som før.

– Det er ikke alltid gleden er så ”guilty” lenger. I USA har det for eksempel oppstått en klasse av folk som er kulturelt altetende, som hører på Rolling Stones og samtidig går i konserthuset.

Veteranbilregelen
Når Amdam åpner opp for kommentarer fra salen, er det musiker Knut Schreiner som får siste ordet i debatten med sin egen teori rundt tema.

– Det er veteranbilregelen som gjelder. Når musikk blir 25 år trenger du ikke betale sosial avgift for å like musikken. Da er det kult å like enten det er New Kids On The Block eller Dire Straits, sier Schreiner

Han innrømmer at han setter Spotify i privatmodus når han hører på folk-rocker Ryan Adams, og at hans ”guilty pleasure” er Ronan Keatings ”Life is a Rollercoaster” – artister som begge er for ferske til å vernes av veteranbilregelen.

Og debatten rullet videre også etter at mikrofonene var skrudd av. Lenny Kravitz og 80-talls Phil Collins var noen av navnene som surret i lokalet mens halvlitere ble drukket og nye bestilt.

Og tro mot tema – denne artikkelen er skrevet med Stone Temple Pilots’ ”Plush” på repeat.

Musikkforum arrangeres av NOPA og NKF. Foreningen Ballade er eier og utgiver av redaksjonelt uavhengige ballade.no. Per i dag er NOPA, NKF, MFO og NMFF medlemmer i Foreningen Ballade.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.
Konserttips Oslo