Av Astrid Kvalbein
Mye har skjedd siden samtidsmusikkfestivalen oppstod som et «spleiselag» etter verdensmusikkdagene til International Society for Contemporary Music i Oslo i 1990.
Da oppdaget man at om mange institusjoner forente krefter og fremførte såkalt smal musikk i løpet av de samme dagene, kunne man nå langt bredere ut.
Siden har fundamentet for Ultima vært at orkestre, ensembler og operaen har «gitt» en konsert til festivalen hvert år, for egen regning, med mer og mindre idealisme og entusiasme.
De siste årene har festivalen blitt langt større og mer selvfinansiert gjennom den økende offentlige støtten. Den burde gi større kunstnerisk frihet, dristigere ideer og mot til å satse på det ekstraordinære og spektakulære, enten det skjer i mikro- eller megaformat.
Men i stedet er for å spisses, er programmene blitt mer og mer forutsigbare, mens de opprinnelige bidragsyterne frustreres over å drukne i festivalens iver etter å presentere alt for mye i løpet av tjue dager. Publikum slites nærmest ut.
Ironisk nok er temaet for årets festival «pluralisme».
Bak dette finner vi en komposisjon som har vært skremmende lik de siste årene: en mengde urfremføringer og en økende andel klassikere fra den modernistiske kanon, en operapremiere eller to, unge utøvere som får spille for en håndfull til lunsj, orkestre som pliktskyldig varter opp med sitt – og besøk av de samme ensemblene år etter år, for penger som kanskje heller burde stimulert til uventede valg.
Ardittikvartetten er for eksempel fantastisk kompetente på komplekse partiturer. Men det kunne også vært interessant å høre en annen strykekvartett av internasjonal klasse tolke ny musikk – helst noe mindre mekanisk.
For også den nyeste musikken kan presenteres på gammel vane, både av arrangører og drevne utøvere.
Tross flere enkelkonserter og verk som ruver, har Ultima i det siste virket mer og mer kunstnerisk flat.
Det er en langt alvorligere trussel mot en festival enn noe tall.
Astrid Kvalbein er sopran og skribent. Artikkelen er brakt videre på Ballade med tillatelse fra forfatter og Aftenposten.
Et rom for alt – unntatt musikk
INNLEGG: – Det er rart hvordan musikkens kraft alltid hylles i festtaler, men aldri i romfordelingen. Musikkfaget er viktig – så lenge det ikke tar plass, skriver Bodil Gullseth, musikklærer og 2. nestleder i Skolenes landsforbund.
– Vi trenger en ny økonomi. En økonomi for fremtiden.
KRONIKK: – Vi må ha et nytt økonomisk system. Vi må legge inn tall for det som gir menneskeverd og forståelse. Ut med tall som gagner de som gjør seg rike på umenneskelighet og jordens undergang. Det haster sånn.
Ballade klassisk: Jeg har delte meninger
Denne gangen er det delte meninger i enmannsredaksjonen Ballade klassisk.
Ny mentorordning for unge orkestermusikere fra nord
Musikkstudenter fra Nord-Norge kan nå søke opptak til mentorprogrammet Arktisk Mentor Arena. Programmet skal gi unge orkestermusikere erfaring, veiledning og et springbrett til profesjonell karriere.
Den største norske artisten i Spotifys historie
Sammenlagt seier til Kyrre.
