En rik flora av spørsmål

Boken Lyttekunst er ifølge forfatteren en oppfølger til hans dokumentarfilm NOR-NOISE som handler om støymusikk. Forfatterens ambisjon er ikke å gjøre en teoretisk tilnærming til friimprovisasjonen (”ingen teoretiske utlegninger, ingen transkripsjoner og musikalske analyser”), men å nærme seg den som praksis. Dette lykkes han med. Forfatteren vil heller ikke ”opprette noen kanon”. Det lykkes han med, og det setter jeg også pris på.

Boken har to hoveddeler: først en del der Hovinbøle reflekterer over fenomenet friimprovisasjon, og så den andre og største delen som består av 15 intervjuer med følgende norske friimprovisatører: Frode Gjerstad, Hild Sofie Tafjord, Nils Økland, Michael Francis Duch, Paal Nilsen-Love, John Hegre, Stine Janvin Motland, Ingar Zach, Ingebrigt Håker Flaten, Nis Henrik Asheim, Bjørnar Habbestad, Ivar Grydeland, Guro Skumsnes Moe, Kjetil Traavik Møster og John Pål Inderberg.

Sprik i utvalg og spørsmål
Naturligvis kan et slikt utvalg av musikere aldri bli heldekkende for norsk friimprovisasjon og man kan alltid stille spørsmål til utvelgelsen (hvorfor ble ikke den og den intervjuet o.s.v.). Dette er forfatteren bevisst på og konstaterer helt riktig at ”mange andre kunne vært intervjuet”. Uansett er dette utvalget uendelig mye bedre enn om ingen ble intervjuet i det hele tatt, og utvalgskriteriet at ”de er med fordi nettopp friimprovisasjon har vært en så fremtredende del av deres musikalske bidrag” er det ikke mye å si på.

Da kan det være mer å innvende til et annet utvalgskriterium, det at de intervjuede musikerne er med fordi de ”dekker hele feltet fra tradisjonsmusikk og kirkemusikktradisjonen, til klassisk til frijazz til det eksperimentelle feltet. Dette bidrar til et sprik som også kommer tilbake i spørsmålene som blir stilt i bokens andre del.

Sirkler inn det vesentlige
I den første delen gir Hovinbøle et kort historisk overblikk over den frie improvisasjonens framvekst og utvikling. Slike studier er gjort før, men fortjener stadig plass: I første omgang for å informere dem som ikke driver med friimprovisasjon, i andre omgang for å gjøre noe som egentlig ikke burde være nødvendig, å informere mange av dem som faktisk driver med friimprovisasjon. Hovinbøles bidrag stemmer godt med det store flertallet av slike oversikter. Den er pålitelig, men tilfører ikke noe nytt. Det var sannsynligvis ikke heller forfatterens mål.

Jeg kan til dels holde med Hovinbøle i at ”den frie improvisasjonen i seg selv er umulig å beskrive eller fange inn med ord; det beste man kan håpe på er å sirkle den inn for deretter å forsøke å få et glimt av dets vesen”. Kanskje er også dette en av grunnene til at det er skrevet nokså lite om friimprovisasjon. En annen og minst like sannsynlig grunn er friimprovisasjonens ufortjent lave kulturstatus. Men med ambisjonen om å i det minste ”sirkle den inn”, vier han resten av bokens første del til å definere og karakterisere friimprovisasjonen, dens forutsetninger og begrensninger, peke på forskjeller mellom komposisjon og improvisasjon, ta opp det stadig tilbakevendende frihetsbegrepet, forklare relasjonene mellom friimprovisasjon og publikum samt helt kort å se på friimprovisasjon fra et demokratiperspektiv.

Dette er ikke riktig forum for å gå inn på og diskutere saksspørsmål. Jeg nøyer meg derfor med å konstatere at Hovinbøle i hovedsak har fått frem mye av det vesentlige ved friimprovisasjon, stort sett på en overbevisende måte. Naturligvis har heller ikke alle trekk ved friimprovisasjonen han peker på kunnet behandles uttømmende på de 14 sidene det handler om. Det betyr ikke at synspunktene ikke er både leseverdige og gjennomtenkte. Det er de.

Forberedt eller fri?
Hovinbøle avslutter første del med å oppsummere punkter som friimprovisatører i følge ham er enige om: ”Viktigheten av å kunne og beherske. Viktigheten av å forberede seg. Viktigheten av å være bevisst og tilstede. Viktigheten av å tilpasse seg de andre på scenen, situasjonen, stedet. Og ikke minst: Betydningen av å lytte.” De fleste friimprovisatører kan nok holde med i at disse punktene er viktige, om enn ikke heldekkende, men punktet ”å forberede seg”, tåler nok, avhengig av hvordan man definerer begrepet, en diskusjon i forhold til begrepet fri.

Den andre delen av boken, intervjudelen, kan sees i forlengelsen av en intervjutradisjon som, så vidt jeg vet, ble innledet med Derek Baileys klassiske bok Improvisation – Its Nature and Practice in Music og som også er brukt av blant andre Martin Davidsson, Jean Martin, Neal Meyer, Thore Rösnes, John Corbett. Hovinbøle hevder at en årsak til å se på friimprovisasjonen gjennom intervjuer heller enn gjennom teori, historie og analyse er at ”musikerne siler denne kunnskapen gjennom sin musikk”, den ”viser seg i deres personlighet, i valgene de tar” og ”i det at de alltid forsøker å holde seg i bevegelse, alltid utfordrer seg selv.” Begrepet taus kunnskap (eller snarere klingende i dette tilfellet) henger med i bakgrunnen.

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Følg Ballade på Twitter

Improviserte samtaler
Hvert intervju blir innledet med en kort men fyldig presentasjon av den respektive musikeren, med hans eller hennes bakgrunn og utgangspunkt for friimprovisasjon. Deretter følger et antall spørsmål som skifter fra musiker til musiker. Slik kan man se metodikken litt som en analogi til emneområdet, som en fri verbal dialogimprovisasjon, der formopplegget belyser dets innhold.

Vi får en rik flora av spørsmål, som på ulike møter forsøker å ”sirkle den [frie improvisasjonen] inn”. Her er et forsøk på å oppsummere hva det handler om:
— personlig utvikling (veien dit, veien videre, vokabular, personlig uttrykk, valg begrensninger, spontan/intuitiv-kontroll/beherskelse, forberedelse, musikkstudier),
— den frie improvisasjonens utvikling,
— begrepsdefinisjoner/begrepsvurdering (fri, friimprovisasjon, egen genre),
— sjangersammenhenger (påvirkning, forskjeller, motsetninger, komposisjon-improvisasjon),
— instrument/besetning (solo-gruppe, instrumentbegrensninger, vokalt-instrumentalt, instrument/stemme-elektronikk),
— samspill (samarbeidslengde, tilpasning, kommunikasjon, tillit, form/struktur, vekting av ulike musikalske parametre)
— kvalitetsvurdering (av improvisasjoner/improvisatører)
— eksterne forhold (rom, akustikk, publikum, andre uttrykksformer (dans/scenisk kunst))
— improvisasjon i et politisk perspektiv samt arbeidsvilkår for friimprovisatører i Norge.

En styrke og svakhet
Bare et spørsmål går igjen, så vidt jeg kan se, i alle utenom det siste intervjuet: hva lytter du etter når du improviserer fritt, solo eller sammen med andra. Det spørsmålet er også særlig egnet med tanke på bokens tittel.

Altså er knippet av spørsmål ganske bredt og temmelig sprikende, men likevel relevante for fenomenet friimprovisasjon. Dette er bokens styrke og svakhet. Styrken ligger i at spørsmålene åpenbart er tilpasset de respektive musikernes særegenhet, noe som gir hver av dem større mulighet til å reflektere ut fra sin egen spesielle bakgrunn, fokus og personlighet. Svakheten ligger i at Hovinbøle med den brede tilnærmingen mister muligheten til å få færre spørsmål belyst fra mange innfallsvinkler, mer grundig, og gjennom det få et dypere perspektiv på emnene han tar opp. De skiftende spørsmålene gjør det til en viss grad vanskelig å forstå hva Hovinbøle egentlig vil finne ut, og jeg savner en tydelig retning i boken. Forhåpentlig kan boken ses som et første steg mot større fordypning, med en nordisk kontekst som perspektiv.

På improvisasjonskartet
Fremfor alt lar boken gode improvisatører komme til uttrykk i det offentlige kulturrommet, noe som har vært (og fremdeles er) en stor mangelvare for friimprovisasjonsmusikken. Jeg håper at boken vil inspirere til mer av dette, ikke bare i Norge men i alle de nordiske landene, så flere friimprovisatører får en mulighet — eller skaper mulighet — til å gjøre stemmene sine hørt.

Den overveldende majoriteten av bøker og artikler om friimprovisasjon er på engelsk. Desto mer velkommen er Hovinbøles initiativ, å intervjue sitt eget lands friimprovisatører og skrive på norsk. Samtidig kan jeg ikke la være å ønske at boken også blir oversatt til engelsk, for ytterligere styrke og tydeliggjøre den norske friimprovisasjonens plass på det internasjonale improvisasjonskartet. Med den ambisjonen ville også en referanseliste være ønskelig, for å stimulere til fortsatt lesning, og gi bakgrunn til forfatterens egne refleksjoner.

Et steg på veien
Avslutningsvis kan jag ikke la være å sitere noen setninger fra Sten Sandells nylig utkomne avhandling På insidan av tystnaden (ArtMonitor, Göteborgs universitet): ”Om jag vore bildkonstnär och var tvungen att i numrerade fält måla en anvisad färg, så skulle jag hitta på någonting annat att göra. Om jag vore författare och bara fick skriva vad andra har dikterat, så skulle jag hitta på någonting annat att göra. Om jag som musiker var tvungen att spela efter anvisade noter istället för att improvisera, så skulle jag hitta på någonting annat att göra. Att kunna byta riktning, eller behålla den. Utan att förlora fokus, akustiskt och politiskt.” (s. 207)

Jeg tror mange friimprovisatører (meg selv medregnet) kan skrive under på dette. Og om denne friheten, med alle sine naturlige begrensninger, er viktig så burde den vies mer oppmerksomhet (og forskning) – ikke minst i det offentlige (fin)kulturrommet. Hovinbøles bok er et steg på den veien.

Harald Stenström

Harald Stenström er musiker og har bakgrunn som universitetslektor i bla. musikkteori og improvisasjon ved Högskolan for scen och musik ved Göteborgs universitet. Hans doktorgradsavhandling hendlet om og het Free Ensemble Improvisation.
«LYTTEKUNST: Samtaler om fri-improvisert musikk» av Tom Løberg Hovinbøle er utgitt på Marhaug forlag 2012.

Flere sakerSe alle saker