© Audun Wigen

Ein eigen veg

– Min erfaring er at det har vært i Baltikum det har vært muligheter, seier plateaktuelle Roger Vigulf, som gjennomfører dei fleste prosjekta sine utanlands.

Kalender

Ary Morais & Band @ Drammens Teater 4. feb

04/02/2023 Kl. 15:00

Viken

Lørdagsopera 4. februar

04/02/2023 Kl. 15:30

Oslo

Fransk musikksalong à la 1720

05/02/2023 Kl. 18:00

Oslo

Klarinettist Roger Vigulf har gjeve ut si første plate som komponist. Det gjer han på eige selskap, med baltiske musikarar – slik nær heile verksemda hans har funne stad utanfor landets grenser.
— Det har vært få muligheter for meg i Norge, seier han, og peikar på ei todelt årsak.
— Jeg har nok kjent meg isolert i norsk musikkliv. Jeg har ikke har satset på noen orkesterkarriere, men har ønsket å arbeide som solist og kammermusiker. Her i Norge er ikke det valget så lett. Det er vanskelig å få innpass på festivaler, man bør ha de rette kontaktene, og jeg har valgt å gå mine egne veier. Dessuten er det langt større muligheter til å få gjort ting ute, seier Vigulf,
Ikkje minst er det økonomiske enklare utanfor landegrensene, fortel Vigulf. Plata som no er given ut, har eit budsjett på totalt kr 23 000, det same som trykkinga ville kosta åleine i Noreg. Musikarane har han hatt kontakt med sidan 2001.
— Jeg har vært heldig og fått jobbe med dyktige musikere i de baltiske land, primært Litauen. Etter å ha reist jevnlig noen år, startet vi i 2005 ensemblet The Disobedient som jeg har turnert med årlig. Det er en enorm fordel å ha en fast pool av musikere å jobbe med. Når jeg skriver noe, får jeg det som regel fremført. Min erfaring er at det har vært i Baltikum det har vært muligheter, seier han.
Mellom det tonale og atonale
Plata er meint å presentera Vigulf som komponist. Lyttar ein til plata, vil ein finna at fuglar opptek komponisten. Det høvevis virtuose stykket ”Mythologie” har tydelege peikarar mot Messiaen, medan løp og triller sender assosiasjonar til fjørdyra også i andre stykke. Elles er glissandi og utstrakte enkelttonar og akkordar verkemiddel som Vigulf gjerne tek i bruk – i eit uttrykk som han sjølv karakteriserer på grensa mellom tonalt og atonalt.
Den kompositoriske verksemda fekk sitt startpunkt i 1996 etter at Vigulf var med på framføringa av ”Expulsie” for sinfonietta av den nederlandske komponisten Theo Verbey under Ultima.
— Jeg har ingen utdanning i komposisjon. Jeg ble rett og slett så engasjert da vi spilte ”Expulsie” at jeg måtte prøve å skrive noe selv. De 3-4 første verkene mine slektet på dette stykket, men etter hvert har jeg gått mer og mer vekk fra stilen. Musikken til Vorbey er veldig mekanisk, mens min musikk er mer tonal.
Ei anna sentral kompositorisk inspirasjonskjelde er musikken til skotske James MacMillan. Kva er det med desse komponistane som gjer at du sjølv ynskjer å uttrykka deg; og kva ynskjer du sjølv som komponist?
— Verbey sin musikk er utfordrende å spille og lytte til. Det er mange komplekse elementer i verkene hans, med store utfordringer til musikerne – både teknisk, rytmisk og når det gjelder artikulasjon. MacMillan er en helt annen komponist. Uttrykket hans er mer visuelt, og jeg ønsker vel å skape en blanding av dette. Jeg er opptatt av at lytteren skal forstå litt av det jeg gjør. Det skal ikke nødvendigvis være melodier, man skal ikke nødvendigvis kunne nynne denne musikken, men jeg håper at man kan huske den. Jeg vil ikke tenke smalt, men skriver for mannen i gata.

Dedikasjonar
Tittelen ”Mythologie” er valt avdi den høver til maleriet på coveret, av Geir Felling Andersen. Det er òg eit visst lys i verket, fortel Vigulf, og peiker på at stykket er det einaste på plata som ikkje omhandlar døden.
Tematikken kjem til syne gjennom at kvart verk på plata har ei tileigning. ”Savourez le Jour!” er tileigna krigsofre frå Bosnia-Hercegovina medan ”…a tear is falling from my face” er tileigna Du’a Khalil Aswad som vart steina til døde i 2007.
Kvifor ynskjer du desse tileigningane?
— Det handler jo om et visst engasjement. Tilegnelsen av ”Savourez le Jour!” kom etter en konsert jeg hadde i Sarajevo. Fra hotellrommet mitt kunne man se opp i fjella, hvor det står tusenvis av hvite kors som markerer krisgsofrene. Det er vanskelig å ikke la seg engasjere av slikt. Det er fint å benytte konsertanledninger til å sette fokus på viktige saker, seier Vigulf.
Den siste tileigninga er av meir privat karakter. ”7 Disobedient Birds” – som portretterer sju ulike fuglar – er skrive til minne om Vigulf sin tidlegare hund, samt hunden til kvartettens fiolinist og bratsjist, som døde nært i tid. Det første verket på plata, ”Mythologi”, er elles tileigna ein høgst levande person, fløytisten Andrius Radziukynas.
På kva måte utspelar dedikasjonane – eller temaa seg – i verka dine?
— Det er vanskelig å si at musikken handler om døden eller tilegnelsene direkte, men jeg har hele tiden hendelsen i minnet mens jeg komponerer. Det er derfor musikken har blitt som den har blitt. I det verket har man for eksempel bassklarinetten som hele tiden pumper åttendeler så man kan se for seg steiningen.
Er du ikkje redd for at dette vert i overkant tydeleg forklart?
— Jeg har tidligere fått høre at jeg må være forsiktig med å ikke være for sentimental. Det har jeg prøvd å ta til etterretning. Men alt er selvopplevd av det som er på platen. Det å skrive kan jo også være en måte å komme videre personlig. Jeg ser at det er store ytterkanter når det kommer til dedikasjonene på denne platen. Men hvorfor ikke? Og jeg skriver ikke bare om døden, seier Vigulf.

Kjennskap og utveksling
Vigulf har skrive nærare 60 verk dei siste 14 åra, stort sett kammermusikalske.
Du seier du får lite plass i Noreg – kva får deg til å halda på så intensivt?
— Jeg har tro på det jeg holder på med. Jeg har et navn der ute, men synes det er frustrerende eller merkelig at utøvere som har gjort mindre kommer seg rundt på festivaler her hjemme. Jeg har til gode å spille på norsk festival som solist. Det viser at det er dem du kjenner som betyr noe, seier Vigulf.
Når det gjeld dei litauiske musikarane, har det vore noko, men ikkje mykje utveksling til Noreg.
— Det er lettere for meg å søke om penger til å dra ut enn å søke penger for at utenlandske musikere skal komme hit, forklarer Vigulf, som planlegg ny CD-innspeling, konsert i Wigmore Hall, samt ein ny baltisk turné til hausten.
Til tross for støtta han har fått til utanlands verksemd, er Vigulf oppgitt over mottakinga han får heime i Noreg. Han gjev uttrykk for at det er «dei same musikarane» som går att på festivalar, ikke minst på samtidsfestivalane Ultima og Borealis.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev