Den norske festivalfloraen fortsetter å vokse, og fredag og lørdag sist helg gikk splitter nye Havna 0150 av stabelen for aller første gang i Oslo. En festival som i forkant på egne nettsider lovet å være “sommerens høydepunkt for deg som er glad i hiphop og rnb”, og slik føyer den seg inn i en ørliten, men likefullt svært interessant ny trend sammen med like ferske Kadetten i Bærum tidligere i sommer.
Med den stadig større dominansen denne typen sjangeruttrykk får i dagens populærmusikk, har nok spesielt de yngste generasjonene festivalgjengere vært sulten på et slikt konsept i en god stund allerede, og markedet definitivt modent for det – om ikke til og med overmodent.
Sylskarpt fokus
Undertegnede var selv til stede på begge festivalene, men i det store og hele opplevdes nok Havna 0150 som en mer komprimert versjon av Kadetten: festivalområdet var bare en liten brøkdel så stort, og der Kadetten daglig kunne skilte med tre store festivalscener pluss et fjerde program på kveldstid i klubbformat, hadde Havna 0150 bare såvidt to.
Men også komprimert og konsentrert med tanke på musikk og konsept: der Kadetten bød på et program som nesten fullstendig utelukkende var dominert av hiphop og rnb, men vannet det hele ut litt med noen få og spredde innslag av electropop, var fokuset på Havna 0150 sylskarpt.
Vakre omgivelser
En ting må sies om Salt-området, som straks slår en som aldri har vært der før: Den aller peneste utsikten mot Operaen i hele Oslo finner du nettopp her. Eller nærmere bestemt denne helgen ved bordene til Havnas mat- og avslapningsområde ved vannkanten.
Omgivelsene var i det hele tatt interessante og nevneverdige: Kombinasjonen hiphopvennlig storbyasfalt kombinert med de særnordiske trebyggene med badstu i dannet et veldig passende bakteppe for nybråttsarbeidet hiphopfestival med norsk vri.
Det skadet heller ikke at den friske sjøluften var tydelig merkbar et steinkast unna på den tidvis svette og knuffete åpne plassen foran hovedscenen, hvor alle festivalens virkelige trekkplastere spilte.
Noe scenekrøll
Ved denne hovedscenens venstre side lå tidligere omtalte scene nummer to: en miniscene for nye talenter inni det lille Langhuset-bygget, som for anledningen hadde blitt omdøpt til House of Def Jam – etter plateselskapet med samme navn.
Å gjennomføre en festival med kun to scener trenger ikke å være problematisk i seg selv, men man kan lett risikere logistisk krøll om forholdene ikke er optimale for det. Og det var de jo dessverre ikke her. Det viste seg ganske raskt å være temmelig håpløst at de store menneskemassene som sto på den svært romslige plassen foran festivalens eneste utendørscene i slutten av hver konsert nærmest alle mann ønsket å trekke inn i den samme, trange hytta ved siden av.
Man kan ikke klandre dem: Noe annet underholdningsalternativ ble de jo heller ikke tilbudt under de opp til én times lange pausene mellom actionen på hovedscenen. Når det var et så dødfødt prosjekt å skulle få loset alle fra en scene til en annen, med så ulik kapasitet hos de to, endte det opp som det måtte: med lange, lange køer utenfor House of Def Jam hver bidige gang.
Uheldig signal til nye talenter
Foruten den logistiske utfordringen med Def Jam-scenen, er det selvsagt på sin plass å også stille spørsmålet om hvorvidt det er riktig at en scene viet til nye, håpefulle talenter innen urban musikk skal være reservert helt fullstendig til kun de som har vært heldige nok til å signere hos “rett” plateselskap.
Spesielt når Havna 0150 påberoper seg å være sommerens høydepunkt for norske hiphop- og rnb-fans, og etter streng målestokk faktisk er landets eneste renspikkede festival for disse to beslektede sjangeruttrykkene – uttrykk som er gigantisk populære nettopp i den unge generasjonen musikere som ikke ennå har fått sin sjanse i rampelyset.
Forhåpentligvis vil Norges neste, uoppdagede Cezinando eller Miss Tati under neste års Havna 0150 kunne få en sjanse til å vise hva de kan foran sjangerens absolutte kjernepublikum uavhengig av labeltilknytning.
Ingen penger eller føringer fra Def Jam
Magasinet Subjekt gikk tidligere denne uka så langt som å stille spørsmålet om Havna 0150 kan regnes som en festival, eller snarere en label night. Via en noe streng utregningsmetode hadde de nemlig kommet frem til at “94 prosent av Havna-artistene har en eller annen form for tilknytning til Def Jam Recordings eller dets moderselskap Universal Music Group”.
I en diskusjon på Facebook-gruppen “Bransja prat” kom imidlertid Havna 0150 ved Tim Salvesen med et motsvar.
– Vi kan avkrefte at vi har mottatt noe penger fra Universal/Def Jam. De har hjulpet til med å promotere festivalen i bytte med at et utvalg av deres norske «up and coming»-artister spilte på b-scenen. Disse artistene ble selv valgt ut av Havna 0150.
Salvesen presiserer også at artistene på hovedscenen ble booket før en avtale med Def Jam var på plass.
Les også: Techno med trange kår
Imponerende variasjon
Uavhengig av kontroversen rundt programmets sammensetning, bydde de 17 artistene på årets Havna-plakat på en imponerende variasjon, både i bakgrunn samt i sine ulike uttrykk innen rnb og hiphop.
Før kveldens store, utenlandske hovednavn 2 Chainz (USA) skulle runde av dag 1, var kvelden preget av blant annet en spennende blanding av norske navn med ulike musikalske uttrykk såvel som drastisk ulikt nivå i erfaring.
Blant høydepunktene fant man for eksempel både en av Norges desidert mest scenevante, selvsikre entertainere, Lars Vaular, og en av landets ferskeste og minst erfarne potensielle stjerneskudd: 19 år gamle Lil Halima, som slapp sin første singel for under et halvt år siden.
Leken bruk av mektig stemme
For de av oss som har hatt de to låtene Bardu-jenta har ute i strømmetjenstene på hjernen i sommer, kunne det i første omgang virke som en litt overraskende booking til Havna 0150. For er ikke Abstract og Train egentlig renspikkede synthpoplåter? I beste fall kanskje litt i bedroom pop-land?
De høres ikke veldig ut som hverken r&b eller hiphop, i hvert fall. Er det hele en misforståelse som bunner i et hun kaller seg Lil Halima? For denne forstavelsen har visstnok lite å gjøre med rappere som Lil Wayne, Lil Jon eller Lil Pump, det er isteden simpelthen en forkortelse for Lilian, fornavnet hennes.
Live er det imidlertid en annen sak: gjennom hittil uutgitte låter og en leken bruk av en mektig stemme, får vi hilse på både soul og r&b i uttrykket. Og rapperen Safario kommer også ut på scenen for å bidra med hiphop-biten.
Dristig musikalsk valg som lønte seg
Lars Vaular befinner seg denne kvelden også som vanlig i skjæringspunktet mellom hiphop og pop – og som vanlig med en hel del annet slengt oppi miksturen. Live er han også denne gangen nesten aller mest gøy når han fremfører låter som lener seg minimalt på produksjon og setter rappingen i sentrum, denne gangen best eksemplifisert med alltid like tøffe Stripar.
Likevel, en ømmere fremføring av Vinz-samarbeidslåta Heartbreak Hotel uten Vinz å lene seg på imponerer også. Og kveldens dristigste musikalske valg blir kanskje også høydepunktet: en versjon av bekmørke Tåken der det mektige elektroniske lydbildet på plata blir helt byttet ut med en minimalistisk, stakkato saksofon-beat.
Festivalsommerens snodigste booking?
Den sterkeste og mest minneverdige konserten på lørdagsprogrammet kom tidlig: Silvana Imam beviste allerede halv fem på ettermiddagen at Sveriges beste rapper i 2018 er en kvinne, samt at lørdagsbilletten til Havna var verdt hver eneste krone. En energibombe som leverte sinnalåter med overbevisende innlevelse, og både rakk å kaste basketballer på publikum underveis samt å smile bredt iblant mellom all aggresjonen.
Britiske Big Shaq var ikke bare lørdagens, men kanskje hele den norske festivalsommerens, aller snodigste booking. Bak dette navnet skjuler det seg egentlig en fiktiv karakter skapt av London-komikeren Michael Dapaah. Med den musikalske sketsjen Man’s Not Hot ble han i fjor en YouTube-sensasjon, og den eneste andre låta komikeren har sluppet under Big Shaq-navnet hittil er årets ikke fullt så minneverdige oppfølger Man Don’t Dance.
På scenen på Havna fremførte han begge låtene, tøyset og somlet litt rundt både før og etter, og så ut i fra smilet sitt å dømme ut som han syntes det først og fremst var komisk og surrealistisk at hans parodi endte opp med å bli eneste representasjon av Storbritannias hiphop-scene på Norges første festival for sjangeren. Han kom seg på og av scenen i løpet av et drøyt kvarter.
Hiphop som allemannseie
OnklP var derimot på mange måter lørdagens Lars Vaular: en veteran og rutinert entertainer med et solid arsenal av norskspråklige hiphophits under beltet, med en voksen og selvsikker fremtreden. Han ga oss rikelig med egne hits, en smakebit av fjorårets store fenomen Bængshot som en liten hyllest til labelkollegaen Linda Vidala som opptrådte et par timer tidligere, og en porsjon drahjelp av gjester i form av Admiral P på tre låter og Jaa9 på to.
Han avsluttet hitkavalkaden med sin aller største mainstream-suksess, De fjerne slektningene-samarbeidet Styggen på ryggen. Kanskje den bredeste, folkeligste og mest allsangvennlige personlige utleveringen om psykiske plager siden De Lillos Hjernen er Alene.
At hiphop har blitt allemannseie kan vel neppe bli illustrert tydeligere enn med nettopp denne låta? Og det er bare å ønske et forsinket velkommen til den lyse oververdenen til den tidligere undergrunnssjangren – samt gratulere den med en velfortjent helt egen festival å boltre seg på. Forhåpentligvis kan Havna bygge videre på sine mange styrker fra i år, kvitte seg med noen barnesykdommer, og komme enda sterkere tilbake i 2019.
