Dypdykk i sorgen ved hjelp av blues

Allerede ved inngangen til Amfiscenen på Nationaltheatret hører man lyden av havet som slår inn. Til venstre for scenen står et trommesett, innhyllet i fiskenett. Til høyre, et svart upright piano og en statuett av Henrik Ibsen. På LED-skjermen i bakgrunnen bruser og bobler flere bølger. De minner om tresnittet Den store bølgen i Kanagawa, uten tvil det mest berømte kunstverket fra Japan.

Stykket sentrerer seg rundt Ellida, spilt av verdensmester i slampoesi, Evelyn Rasmussen Osazuwa. Karakteren Ellida er en ung kvinne som har vokst opp ved havet i en liten kystby i Nord-Norge, sammen med faren, som er fyrvokter.

Illustrasjon til stykket «Fruen fra havet», med bilde av Amund Maarud og Evelyn Rasmussen Osazuwa (Foto: Ivar Ødegaard Eidsaa / Emilie Pat Williams)

Hun befinner seg i et kjedelig ekteskap med den eldre Doktor Wangel, som uroer seg over hennes mentale helse. Hun var tidligere forlovet med en sjømann, spilt av Amund Maarud, som etter å ha vært borte i over ti år, plutselig vender tilbake til den lille kystbyen. Valget mellom friheten til sjøen eller stabiliteten til legen danner grunnlaget for Ellidas tanker, frustrasjoner, spørsmål og svar, i form av performativ poesi.

Performancepoesi
Iblant brukes slampoesi og performativ poesi om hverandre. Performativ poesi er diktning som er spesielt tilrettelagt til et scenisk uttrykk; dans, teater, seremonier og lignende. Den er verken konkurransebetont eller bundet av tid som slampoesien, som skal fremføres på avgrenset tid, vanligvis tre eller fem minutter. Fokuset ligger i den muntlige overleveringen, derfor er den kroppslige og psykiske fremføringen minst like viktige som ordene på papiret, om ikke viktigere.

Osazuwa står barbeint i en sort silkenattkjole og sort cardigan, et slags frampek til det nakne og intime dykket i Ellidas urolige sinnsliv. Handlingen sentrerer seg rundt hennes mange erindringer fra fortiden – den lykkelige barndommen til sjøs, den vanskelige forlovelsen til “den fremmede” og tvil knyttet til sine valg. Det er få rekvisitter, det meste av fremstillingen står hun for selv.

Evelyn R. Osazuwa som Ellida (Foto: Kim E. Bergseth)

Jeg får assosiasjoner til griotene, de vestafrikanske skaldene som står i krysningen mellom poet og historieforteller. De er fysiske arkiv for et folks eller en families historie som har blitt nedarvet i generasjoner. Med sin kroppsliggjøring av poesien blåser Osazuwa mye liv i en Ellida som opprinnelig var mye sykere og innesluttet.

Sosial kommentar
Performancepoesien og slampoesien har røtter i den rike og mangfoldige litteraturtradisjonen fra Afrika, men krysset Atlanterhavet gjennom transatlantisk slavehandel til det afroamerikanske miljøet i USA. Der utviklet den seg til å bli en sterk kommentar til det sosiopolitiske landskapet i USA. Hudfarge, kjønn, seksualitet, diskriminering og rasistisk vold ble utforsket i ulike poesiformater, noe som utgjør grunnlaget til rap (forkortelse for rhythm and poetry).

En scene i stykket bærer mindre preg av tankestrøm og mer preg av denne kritiske tradisjonen. Osazuwa kommenterer at Norge er et likestilt samfunn, med mindre enn er svart, skeiv eller kvinne, for da “… må du jobbe mye hardere, for en lønn som er mye lavere”.

Amund Maarud, Evelyn Rasmussen Osazuwa og Henrik Maarud i Ibsens «Fruen fra havet» på Nationaltheatret (Foto: Kim E. Bergseth / Nationaltheatret)

Man kunne ikke fanget tidsånden mer presist – samme helg som stykket er på Nationaltheatret står det store overskrifter i media om at en av de drapsdømte fra en av Norges mest profilerte drapssaker endelig har fått jobb, etter å ha sendt ut over 400 søknader. Det blir fremstilt som noe sensasjonelt, men for mange personer med innvandrerbakgrunn er dette en del av hverdagen. Ingeniøren Quree Bajracharya (29)* søkte på over 1000 jobber uten å bli innkalt til et eneste intervju. I en omfattende studie fra 2012 sendte man ut fiktive jobbsøknader for å undersøke en mulig sammenheng mellom navn og muligheter på arbeidsmarkedet. Her fant man at utenlandskklingende navn ga 25 prosent lavere sannsynlighet for å bli kalt inn til jobbintervju, sammenlignet med et norsk navn med identiske kvalifikasjoner**.

Gjennom slampoesi kaster Osazuwa søkelys på aspekter ved det norske samfunnet som trenger mer fokus. Hennes slampoesi føyer seg inn i rekken av verk og uttrykk innen sjangeren som er blitt satt opp i Norge, fra African History Week som satte opp slam som utdypet den norsk-afrikanske erfaringen på tidlig 2000-tall, til dagens utgivelser, som for eksempel Rasismens poetikk ved Guro Sibeko.

Makeløs atmosfære
Det musikalske bidraget faller på gitarist Amund Maarud og perkusjonist Henrik Maarud. Jeg klarer ikke helt å sette ord på opplevelsen. Jeg vet ikke om det er den stadige dirringen under føttene eller bruken av rasler på en tromme av H. Maarud, men det er noe med måten lyden beveger seg i rommet som treffer blink.

Amund Maarud som den hjemvendte sjømannen – Den fremmede – og Henrik Maarud på trommer (Foto: Kim E. Bergseth / Nationaltheatret)

Dette erfares sterkest i låta “Rising Tide”. Sammenspillet mellom vokalen til A. Maarud, det rosa solnedgangslyset av lysdesigner Agnethe Tellefsen på Osazuwa, som er i ferd med å ta en dukkert, skaper en behagelig atmosfære, et lite pusterom mellom de mange tankene som raser i Ellida. Jeg føler meg mest fri når jeg er ute til sjøs.

If only we loved black people as much as we loved black culture
Blues har også et opphav knyttet til frihet, eller til ønsket om den. Den utviklet seg da afroamerikanere var frie fra slaveholdet, men fremdeles undertrykt av de segregerende Jim Crow-lovene i Sørstatene. I enten Mississippi eller Louisiana (dette er heftig debattert) utviklet bluesen seg som en kombinasjon av fri improvisasjon, sent på 1800-tallet, omtrent samtidig som Ibsen utga Fruen fra Havet (1888).

Kombinasjonen av gitar og senere elektrisk gitaren og tradisjonsrytmer fra kontinentet de ble røvet fra, gjorde blues til afroamerikaneres folkemusikk. Bluesen harmoniske oppbygging og improvisatoriske natur dannet grunnlaget for flere populærsjangre i senere tid, som jazz, rock’n’roll, country og rhythm and blues.

En del av disse sjangerne forbindes ikke med deres afroamerikanske røtter lenger, ettersom datidens media systematisk presset de afroamerikanske utøverne ut til fordel for andre, hvite artister. Et klassisk eksempel er hvordan Chuck Berry, “kongen av rock’n’roll”, ble av media tilsidesatt av Elvis Presley – som alltid påpekte at Berry var blant hans store inspirasjonskilder. Dette er en arv det er viktig å være bevisst på, særlig for de utøverne som er priviligerte nok til å kunne fremføre den. Denne refleksjonen fremstår for meg som fraværende på scenen.

Allikevel er det ingenting som hindrer oss i å gjøre det bak scenen ved å løfte opp de glemte heltene i historien og ved satsing på nye talenter i dagens musikklandskap. Det er mitt håp for det nye Musikkbruket, som er foreslått opprettet etter modell av Scenekunstbruket. En slik demokratisering av musikkopplevelser er viktig for at alles stemmer inkluderes. Da vil etterhvert scenebildet reflektere den faktiske bredden i det norske samfunnet.

*
“Ingeniøren Quree (29) har søkt 1.000 jobber – har ikke blitt innkalt til ett eneste intervju”

**
«Vanskeligere å få jobbintervju med utenlandsk navn»