Danser Sigurd Johan Heide og joiker og sanger Emma Elliane Oskal Valkeapää omfavner hverandre. Stillbilde fra kompaniet Kartellets dansefilm "Kan du komme ned og hente meg igjen?". (Foto: Carl Christian Lein Størmer)

Dansekompaniet Kartellet: – Kan du komme ned og hente meg igjen?

Lyden av kram snø, pust og livets egen dans. Ett kamera. Ett take. Kartellets dansefilm er førti intense minutter med folkedans, joik og mekanisk piano.

Kalender

Kan du komme ned og hente meg igjen?
Dansefilm, 43 minutter.

Dansere: Inge Martin Helgesen, Sigurd Johan Heide
Koreografi: Sigurd Johan Heide og Kartellet
Komposisjon og musikk: Benjamin Mørk
Stemme og joik: Emma Elliane Oskal Valkeapää
Regi: Carl Christian Lein Størmer og  Sigurd Johan Heide

I den dype snøen danser, springer og leker to menn. Men det er en lek med alvor, der sterke følelser bobler like under overflaten. Selv kaller de det en tilstand av mannlig kroppslighet, alvor og spill. Voldelige spill.

Vi snakker om den over 40 minutter lange dansefilmen «Kan du komme ned og hente meg igjen?». Danserne er Inge Martin Helgesen og Sigurd Johan Heide, begge fra dansekompaniet Kartellet i Troms. Med seg ut i den arktiske naturen har de to musikere: Benjamin Mørk og Emma Elliane Oskal Valkeapää.

Det er lyden av kram snø, av pust og livets egen dans. Helt frem til den siste omfavnelsen.

Musikk til bevegelse
– «Kan du komme ned og hente meg igjen?» ble først fremført i 2014. Hva er grunnen til at dere gjenopplivet den – og har den endret seg mye siden uroppføringen?

– Tittelen på forestillinga er henta fra John Olav Nilsen sin låt «Hull i himmelen». Og i 2019 puttet vi på ordet «igjen» i tittelen for å skille den fra originalen, forteller Sigurd Johan Heide.

Samtidig ble forestillingen utstyrt med ny musikk av og med Benjamin Mørk.

– Vi ville bruke hans musikalske mekaniske klangunivers. Benjamin lagde ny musikk til koreografien. Kartellet hadde jobbet med Benjamin før, og han kan håndverket å lage musikk til bevegelse og bilder. I tillegg er «mekanisk piano»-universet hans et godt utgangspunkt for både rytmikk – og det å lage store landskap i musikken.

Benjamin Mørk har skrevet og framfører musikken til filmen. (Foto: Carl Christian Lein Størmer)

– Lyden ble også tatt opp live med små mikrofoner i pianoet, på danserne og Emma Elliane Oskal Valkeapää. Det var Riksscenen som foreslo at vi skulle samarbeide med henne, da vi luftet tanken om en joik som kunne være en kontrast til Benjamin sin musikk. Emma ble også med i selve handlingen.

Ett kamera, ett take
Til den opprinnelige versjonen fra 2014 ble det skrevet en tekst, der det blant annet heter: Vi har årsak og virkning. Og vi har forgjengelighet. Og fordi vi har forgjengelighet, så vil alt som starter, opphøre. Alt som kommer sammen, vil gå fra hverandre igjen. Musikken vil starte, og bli borte. Dansen begynner, for til slutt å ikke være mer. Alt som er bygd opp, vil gå i stykker.

Kartellet skulle til Riksscenen i Oslo for å spille nyoppsetningen av forestillingen høsten 2020 – og deretter også våren 2021. Begge deler ble utsatt på grunn av koronasituasjonen.

– Men vi hadde en plan B på andre avlysningen, og det var å filme alt «live» og kunne tilby en film som erstatning. Dermed tok vi kontakt med snowboardkjører, lege, musiker og filmentusiast Carl Christian Lein Størmer for å fange forestillingen i ett eneste opptak. Altså prøve å lage så nært live som mulig. Ett kamera. Ett take.

– Hvor mye planlegging må til for å gjøre en film som dette i ett take? Vi snakker tross alt om mer enn 40 minutter med dans, bevegelse og musikk?

– Vi gjorde ikke de store forberedelsene, annet enn å bære et piano i dypsnøen langt ute i ødemarka på Kvaløya utenfor Tromsø. Carl Christian ville prøve å fange forestillingen spontant – slik en publikummer gjør det. Han ville derfor ikke vite for mye om handlingsforløpet, men fange opplevelsen der og da.

– Filmen er som en hardingfeleslått. Den går i loop, og beveger seg sakte. Når man skal se den, må man innstille seg på et ikke-lineært forløp.

Menn som leker
Filmversjonen av «Kan du komme ned og hente meg igjen?» er helt nydelig fotografert av Carl Christian Lein Størmer. Samtidig skaper valget av sort/hvitt-formatet en både nostalgisk og tidløs følelse.

Dette fremstår som et estetisk valg for å vise tilhørigheten til den lange tradisjonen som folkedansen utgjør. Men ifølge Heide var det også rent praktiske årsaker til at man valgte å filme i sort/hvitt.

– Det var utrolig fint og kaldt vær den dagen vi skulle filme. Det ble rett og slett for pent i farger. Temaet i forestillingen er å oppleve livet passere i revy i dødsøyeblikket. Dét funker best i et hardt formspråk.

– Dette er jo en film med to menn i hovedrollene. Er maskulinitet noe dere ønsker å sette fokus på – gjerne med rom for både humor og alvor?

– Kartellet er jo mest menn som danser sammen, selv om vi nå har gjort forestillinger med kvinner. Valg av menn er bevisst. Menn er også mennesker, og menn er også dansere. Og det å oppleve slike mennesker i tett samhandling, tror vi verden trenger mer av.

Plakaten til filmen, som ble vist under Tromsø Internasjonale Filmfestival i januar i år. (Foto: Pressefoto)

– Vi setter gjerne fokus på leken som menn kan ha i lag, og det at menn kan være nær. Uten at det trenger å innebære noe mer enn akkurat den leken man gjør sammen. Ingen stiller spørsmål ved to menn som jubler og klemmer på en fotballkamp. Det bør være slik når to menn (eller kvinner) danser sammen også.

God mottagelse
«Kan du komme ned og hente meg igjen?» ble vist under Tromsø Internasjonale Filmfestival i januar. Journalist og kritiker Anki Gerhardsen i Nordlys ble begeistret, og omtalte filmen som tøff, sart og overraskende, med en meditativ estetikk som inviterer til fordypning. Hun skrev også dette om joiken til Valkeapää: «Utrolig besnærende og med et tonalt spenn som berører og imponerer».

Også den tsjekkiske anmelderen Eva Galatsanou lot seg fascinere av kraften og formuttrykket. Hun mente at filmversjonen var perfekt framført – tradisjonell, moderne og nesten surrealistisk på samme tid, i sin utforsking av forholdet mellom kropp, rytme og følelser.

Galatsanou skrev blant annet: «Konseptet er basert på tradisjonene i Nord-Norge og Lofoten, der menn i fiskesesongen forlot hjemmene sine, dannet rent mannlige lokalsamfunn og hadde det gøy på forskjellige måter, inkludert lek og dans. Underholdningen deres reflekterte maskulinitet, konkurranse grensende opp til rivalisering, sammenligning av styrke og gjensidig respekt.» (Journalistens oversettelse.)

Kartellet skulle i utgangspunktet bare være en danseforestilling, men ble til et eget dansekompani etter den opprinnelige suksessen. De var Festspillprofiler på Festspillene i Nord-Norge i 2016, og vant Troms fylkeskommunes kulturpris samme år. Forestillingen DoPPler ble kåret til Årets danseforestilling 2015/2016 av Norsk Kritikerlag.

– Gratulerer med tiårsjubileet i 2022. Hva skjer nå videre med filmen og Kartellet?

– Vi har fått en del forespørsler rundt filmen, og deler den gjerne med de som vil. Vi har også bra frekvens på andre forestillinger vi hadde premiere på i 2021, og oppdaterer fortløpende. Vi ønsker oss ellers en kunstnerisk fotballkamp i jubileumsgave.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.
Konserttips Oslo