Komponisten Ragnar Søderlind kritiserer Oslo Filharmoniske Orkester for å satse på det han kaller ”den upopulære” samtidsmusikken, og at dette er grunnen til deres økonomiske argumenter for å utsette oppfølging av å ha komponistprofiler. De tre komponistene som har fulgt hverandre de siste tre årene er Jon Øyvind Ness, Ørjan Matre og meg. Ettersom jeg er den siste av de ”upopulære” føler jeg et visst behov for å svare på Søderlinds innlegg.
Min kollega Ragnar Søderlind kommer med en argumentasjonsrekke som han nå har framført i minst tretti år. Den moderne musikkens elendighet i Norge startet med begeistringen for Anton Webern, Arnold Schønberg og tolvtonemusikken og ender opp i Ultimafestivalen, hvor all musikken som spilles er upopulær og stygg. Den fine og populære musikken blir aldri spilt. Ikke nok med det, det uhyrlige nå er at Ultima-klubbens komponister ser ut til å komme inn i institusjonene. Altså inn i orkestrene. De upopulære danker ut de populære!
Sett utenfra, og med et visst perspektiv, kunne man sett på dette som et bevis på at den musikken som i en periode anses for å være eksperimenterende og utfordrende på et visst tidspunkt i den historiske utviklingen tas inn i en større kunstinstitusjonell ramme. Det skjer rett og slett fordi en større del av publikum har vent seg til at kunst kan være slik. Parallellene er mange innen kunsthistorien og litteraturen. I Ragnar Søderlinds fremstilling blir dette en del av en konspirasjon. Ultimaklubbens upopulære komponister tar nå over der de populære samtidskomponistene skulle vært og noen står bak det hele. Hvem som står bak vil han ikke si.
Men stopp en halv: Hvem er de populære samtidskomponistene? I Søderlinds innlegg sies det ikke noe om hvem de populære er. Man kan ane. Det er de verdikonservative komponistene, kan tenkes er det komponister som skriver musikk som Ragnar Søderlind. Melodisk og kanskje en anelse mer tradisjonell i form og oppbygning enn for eksempel min musikk. Men hvem vet hvem av oss samtidskomponister som vil vinne missekonkurransen? Hvem er det som begeistrer mest?
Jeg har vært til stede på fremføringer av Rolf Wallins musikk med Oslo Filharmoniske Orkester som vekket en voldsom begeistring på en vanlig abonnementskonsert. Wallin, som var komponistprofil under tidligere direktør Morten Walderhaug, før den nåværende ordningen, må jo kunne sies å være populær. Wallin skriver på ingen måte verdikonservativ musikk, og han er definitivt i ”Ultimaklubben”. Mannen spilles over hele verden, han bestilles og feires. I løpet av sesongen 2016/2017 skal hans nye opera opp i Bjørvika. Ikke verst å få til for en komponist av upopulær musikk. Det er naturligvis mange andre komponister, som ikke er verdikonservative i sin musikk, som vekker begeistring. Det er ikke noen vits i å nevne alle.
Søderlinds argumentasjon bygger på en sammenblanding av bruk av tradisjonelle virkemidler og folks smak. Slik jeg leser ham forutsetter han at publikum ikke har noen utvikling i sin smak i løpet av sin levetid. At folks preferanser for kunst er statisk. Det vil man med en viss empiri kunne si ikke er tilfelle. Publikum utvikler sin smak over tid i møte med nye impulser, og det er her at orkestrene etter min mening har sett at en ny generasjon komponister kan presenteres i en større bredde.
Valget av Unsuk Chin som komponist i et flere dagers prosjekt i Stavanger Symfoniorkester nylig, og de tre norske komponistene som komponistprofiler i Oslo Filharmoniske Orkester, uttrykker at orkestrenes oppfatning er at deres publikums smak har endret seg de siste tretti årene.
Denne diskusjonen minner på mange måter om den man har hatt i billedkunsten mellom de tradisjonelle og de moderne. Et motsetningspar som i dag kan virke absurd. For den moderne billedkunsten tar hele tiden opp i seg både nye og gamle elementer. Forskjellen mellom ”tradisjonalister” og ”modernister” ligger kanskje mer i holdninger til materialet, ikke til materialet i seg selv. På samme måte arbeider de fleste komponister kontinuerlig både med en musikalsk fortid og en fremtid i sin samtid, mens ulikheten komponister i mellom er ofte i hvilken grad de kontekstualiserer sitt forhold til tradisjonen. Noen kunstnere og komponister mener åpenbart at det å skape kunst som ligner på gammel kunst gjør kunsten mer kommuniserende. At man ved å benytte seg av de tradisjonelle virkemidler uten noen vesentlig kontekst, så gir man publikum en kunst de vil ha.
Jeg mener at denne type argumenter er reaksjonære og innebærer en nedvurdering av publikum. Det er ikke dermed sagt at det ikke kan komme interessant kunst ut av en tilbakeskuende holdning, men det er ikke svaret på hva man skal skape for ”folk”. Komponister som Magnus Lindberg og Thomas Adès skaper fremdeles interessante verk, selv om deres kompositoriske språk viser mer bakover enn fremover i mine ører.
Jeg er utrolig stolt over å få ha vært profilkomponist med Oslo Filharmoniske Orkester denne sesongen. Samarbeidet med orkesteret har vært en fantastisk inspirasjon og jeg føler at det negative fokuset på at de nå må vente litt med å videreføre det er urettferdig, og et bevis på at det er lettere å kritisere enn å anerkjenne at noen har gjort noe bra. Man hopper også elegant bukk over det vi alle vet: At pensjonsforpliktelsene er i ferd med å ta økonomisk strupetak på institusjonene.
Det har vært en utrolig flott utfordring for meg å arbeide sammen med orkesteret, solister og andre kunstnere om å gi noe unikt og nytt til dets publikum. Jeg har hatt seks ulike verk spilt, hvorav tre var helt nyskrevet. Vi utforsket varianter av konsertformen sammen gjennom det store verket LOVEN med tekst av Øyvind Rimbereid i november og med en kurert konsert i mars. Jeg vil ikke uttale meg om hvor begeistret folk var. Jeg er tross alt hylende inhabil, men det var samlet sett 3500 publikummere på disse fire konsertene. Den ene konserten i mars ble sendt i to programmer på NRK P2 og ble lyttet til av henholdsvis 39 000 og 23 000 mennesker. Hvis jeg er upopulær er jeg det i det minste for mange mennesker. Det er jo en trøst når man ikke skriver verdikonservativ musikk.
Henrik Hellstenius er komponist og professor ved Norges musikkhøgskole.
