Gutten som ble Hank von Helvete

Av Håkon Moslet, forfatter av boka TRBNGR – Sagaen om denimfolket, som denne artikkelen er bygget på.

Norsk musikk mistet en av sine største personligheter da Hans-Erik Dyvik Husby gikk bort 19. november. I tiden etterpå har mange hyllet ham, som frontfigur og menneske.

De siste 20 årene av sitt liv var han i rampelyset. Men hvordan ble en outsider fra Nord-Norge tidenes norske frontfigur?

Det er etterjulsvinteren 1993. Norsk media er preget av overgrepsskandalen i den lille trøndelagsbygda Bjugn. Rosemarie Køhn blir historisk som Norges første kvinnelige biskop. I USA blir world wide web frigjort, snart er hele verden koblet sammen. Hitlistene toppes uke etter uke av Whitney Houston med «I Will Always Love You», tett etterfulgt av det svenske dancefenomenet Ace of Base.

I Christian Krohgs gate, ikke langt fra legevakten, går en 20 åring med ravnsvart hår og lang frakk inn i et øvingslokale. Et profilert Oslo-band har bedt ham komme på audition. De er ute etter ny vokalist.

Den unge mannen er smigret. Han har alltid vært oppmerksomhetssyk og hatt en følelse av at han en dag kommer til å bli berømt. Han har et behov for å bli sett, et ønske om å bli elsket. Han kan ofte føle seg liten, men har store drømmer. Han kaller seg Hertugen.

Han har varmet opp hjemme ved hjelp av et par briller han har kjøpt gjennom Gateavisa. De har blinkende lys som skal sende alfabølger til hjernen. Dette har han kombinert med å høre på hvalsang. Det er som en syretripp, uten syre.

Den første fotosession med ny vokalist, våren 1993. Det jobbes med den visuelle stilen. Fra venstre: Pål Bøttger Kjærnes, Thomas Seltzer, Bengt Calmeyer, Rune Grønn og Hans-Erik Dyvik Husby. (Foto: Morten Andersen)

Det er lite hvalsang å spore i øvingslokalet i Christian Krohgs gate. Dette er bandet som forener metal og punk, er tøffe i trynet og kaller soundet sitt deathpunk. De har kontakter i amerikansk undergrunn, har flere utgivelser bak seg og er mestere i provokasjon og markedsføring.

«Punk Pals» er første låt. Hans-Erik hiver seg på. Han har mast på bandets avgående vokalist om å få tekstene, men fånyttes. Han pleier å improvisere. «Så før jeg skulle på audition og øving med Turbo første gang, hadde jeg ingen tekster å pugge», oppsummerte han seinere. Han må bruke noen av linjene han har fått med seg ved å høre på bandets debutalbum og lene seg på egen coolness.

Det er kun Bengt Calmeyer, den tynne bassisten, han drar kjensel på. De tre andre gutta, Rune Grønn, Pål Bøttger Kjærnes og bandhøvding Thomas Seltzer, har han aldri truffet før.

På slutten av øvinga spør Thomas hva sangeren vil oppnå ved å være med i bandet. «Jeg vil kjøre limo og være rockestjerne», svarte Hans-Erik Dyvik Husby. «Ok, vi får prøve å få til det, da. Du er ansatt», svarte Thomas Seltzer. Det er starten på et uvanlig komplekst og fruktbart brorskap.

Hans-Erik har allerede blitt oppdaget på Blitz. Ikke som talentfull vokalist, men som programleder på radio. «Hans-Erik var det rene radiogeniet. Han var et unikum til å lage hørespill og sketsjer. Vi trenger full sjømann, gammel dame med puddel og lesbisk studentprest. Hertis gikk glatt inn i alle rollene», fortalte Harald Fossberg.

De er begge med i RadiOrakel, kvinneradioen med studio på loftet i Blitzhuset. Fossberg er dessuten vokalist i Turboneger – et band han har bestemt seg for å forlate. Voksenlivet lar seg ikke forene med et liv i deathpunkens tjeneste. Fossberg får lov til å utpeke sin egen etterfølger. Han er ikke i tvil. «Jeg hadde aldri sett han på scenen, men Hans-Erik hadde en utstråling man ikke kunne unngå å legge merke til. Helt instinktivt tenkte jeg at han var mannen», fortalte Fossberg.

Han er ikke den eneste som ser noe spesielt. «Hans-Erik er et naturlig scenetalent», fastslo Tomas Drefvelin, nær venn på denne tiden og partner in crime i bandet INRI. INRI, der også Hans-Eriks kjæreste Elisabeth er med, ville lage revolusjon ved hjelp av punkrock, uten at det resulterer i noe mer enn en singel og noen spredte konserter. Men vokalisten – han har det. «Han var tidlig ganske bevisst. Bare måten han holdt mikrofonen på, med ledningen kveila rundt hånda, det var ikke tilfeldig. Vi så veldig opp til Blitz-band som So Much Hate og Stengte Dører den gangen, men Hans-Erik var også veldig opptatt av Bowie», fortalte Drefvelin.

Bowie, ja. Outsidernes rockestjerne. Glamorøs, mystisk og glødende. Og kjent for sine karakterer – karakterer som var larger than life, men som samtidig ble oppfattet som genuine av unge fans. Ziggy Stardust – en stjerne fra en annen galakse.

Bowie er også en referanse når Thomas skriver pressemelding for å lansere sin nye vokalist. «Hertugen må ses, han kan lettest beskrives som en genetisk splitt mellom David Bowie og Tom Jones, men med 20-30 strategisk plasserte ekstrakilo».

Jeg fikk sterke reaksjoner på den slibrige scenestilen jeg la opp til. Jeg minnet vel punkejentene om en pedofil onkel. – Hank von Helvete

Hans-Eriks egen scenekarakter er ennå ikke født i det han gjør de første konsertene med Turbo våren 1993. Det viser seg at han har kommet inn i et band i krise. Hans-Erik observerer snart at det er en grell kontrast mellom hans eget utsagn om å kjøre limo og det forretningsmessige nivået i bandet. «Jeg var antagelig ganske naiv, for jeg opplevde Turboneger som et veldig vellykka band før jeg ble med. Jeg trodde de hadde breaka», fortalte Hans-Erik.

Den nye sangeren er heller ingen umiddelbar vinner hos Turboneger-publikummet. Da de spiller sin første konsert på norsk jord på Sentrum Scene i april 1993 – under det midlertidige navnet Stierkampf – får han en kjølig velkomst. «Den politisk korrekte delen av scenen, og da spesielt punkekjerringene, syntes jeg var ekkel. Jeg fikk sterke reaksjoner på den slibrige scenestilen jeg la opp til. Jeg minnet vel punkejentene om en pedofil onkel», fortalte han.

Nyutsprungne denim demons poserer i Oslo Gate i Gamlebyen, mai 1995. Fra venstre: Thomas Seltzer, Pål Bøttger Kjærnes, Rune Grønn, Bengt Calmeyer og Hans-Erik Dyvik Husby. (Foto: Morten Andersen)

Oppvarmingskonserten for Ramones på Rockefeller er et tidlig høydepunkt. Men den reelle ilddåpen skjer på Europa-turneen i januar 1994. Hans-Erik kjenner på forventningene fra de andre gutta, som han opplever som kravstore og krasse. På turneens tredje konsert, i et okkupert hus i Kiel noen uker før Lillehammer-OL, løsner det imidlertid for Hertugen. «Jeg klarte å løsrive meg fra forventningene til de andre. Jeg dansa og hadde det gøy. Og jeg kom med kommentarer mellom låtene som de andre syntes var morsomme», fortalte han.

I løpet av turneen blir Hans-Erik mer selvsikker. Han viser også ekshibisjonistiske trekk. Med ryggen vendt mot publikum utfører han en strippesekvens, en første utgave av det som skal bli et høydepunkt på Turbos konserter. I løpet av turneen begynner han også å utnytte sitt gode språkøre og historiekunnskaper. Lydmann Christian Calmeyer møter bandet i Ålborg. «Hans-Erik hadde funnet fram til scenepersonligheten sin. Han gjorde en helt utrolig gig den kvelden. Han snakka radbrekket dansk til publikums store begeistring», fortalte Calmeyer.

Han er den smarte narren, en antihelt som menneskeliggjør bandets ellers litt kyniske preg. – Musikkjournalist Arvid Skancke-Knutsen

Hertugen kombinerer det elegante med det autoritære og spydigheter med sosial intelligens. Fra nå av står lokalt tilpassede fornærmelser på menyen hver kveld. «Han viste seg snart som en ekstremt god x-faktor. Han er den smarte narren, en antihelt som menneskeliggjør bandets ellers litt kyniske preg», analyserte musikkjournalist Arvid Skancke-Knutsen.

Fiskeværet Sørvågen i Moskenes kommune helt ytterst i Lofoten. Her blir Hans-Erik Dyvik Husby født 15. juni 1972. De unge foreldrene, Else og Hermod, er begge lærere. Hans-Erik vokser opp med den tre år eldre storebroren Kaare. Familien er musikalsk. Pappa er musikklærer, korpsdirigent og visesanger. Farfaren, som minstegutten er oppkalt etter, spiller trekkspill og gitar til dans. Når storfamilien samles, enten det er i Lofoten eller hos morsslekta i Kristiansund, er det spilling og synging. Storebror Kaare skal seinere bli anerkjent samtidskomponist og musikkforsker.

Når familien flytter til Fauske i Salten i 1975, debuterer Hans-Erik på scenen i amatørteateret Reflex, der faren er engasjert. Journalist Egon Holstad, barndomsvenn fra Fauske, beskriver i sitt minneord hvordan Hans-Erik som guttunge kunne synge «den franske passasjen av The Beatles’ «Michelle» på et tullefransk som hørtes helt autentisk ut».

Det er på Fauske moren blir syk. Hun kjemper mot kreften i to år før hun dør bare 31 år gammel – på Hans-Eriks seksårsdag. Morens siste ønske har vært at sønnens bursdagsfeiring skal gjennomføres som planlagt. Faren stålsetter seg og arrangerer barnebursdag bare noen timer etter at kona har gått bort.

I tida etter morens dødsfall er Hans-Erik sterkt preget. Han forandrer seg, smiler sjelden og blir innesluttet. I ettertid beskriver han det som han mistet den grunnleggende tryggheten da moren gikk bort.

Hans-Erik kan lese før han begynner på skolen i Rognan, litt lenger sør i Nordland. Han har lett for å lære. Men i en dagbok skriver han at han har lyst til å dø. «Jeg fikk et dødsønske fra den dagen mor døde. Det kan sammenlignes med å være et skilsmissebarn som må velge å være sammen med mor eller far. Bare at for min del var mor død. Døden ble et alternativ for meg, et sted å være. Jeg var deprimert og redd, og kom med kommentarer som ble oppfattet som suicidale», fortalte Hans-Erik.

I flere perioder bor han hos familie i Lofoten. Som niåring vil han bli hvalfanger, akkurat som onkel Terje. Men året etter har han fått andre drømmer. «Hans-Erik likte å prate og planlegge at vi skulle bli rockestjerner», fortalte Morten Nilsen, bestekamerat i Moskenes. «Vi lagde sanger sammen, og Hans-Erik likte å male. Han var tidlig ute med alt. Allerede som tiåring ville han male på lerret», fortalte Nilsen.

I et litt dødt og enspora ungdomsmiljø var det nærmest sjokkerende med en fyr som var så gjennomtenkt. Han var opptatt av etiske dilemmaer og tyske filosofer. Og så var han den eneste som forstod den grovkorna teksten på Zappas «Bobby Brown». – Lærer Borge

Hans-Erik er også tidlig ute med andre ting. Først smugrøyking sammen med Morten i tredje klasse. Sommeren etter drikker de øl og sprit. Etter å ha flytta til Tvedestrand som 13-åring oppdager faren at han sniffer lim. Faren tolker det som en reaksjon på at de har flyttet til Sørlandet mot Hans-Eriks vilje. Da er det flere år siden han ble introdusert for sniffing, piller og hasj. Han har oppdaget rus som en flukt fra tunge tanker.

Men han oppdager også musikk – fra klassisk hardrock til Kraftwerk og Vangelis. Og han blir politisk radikal. SOS Rasisme-nåla er en identitetsmarkør i en konservativ sørlandsby. På ungdomsskolen er han formann i elevrådet og styreformann i fritidsklubben. «Hans-Erik var klassens eneste intellektuelle», fortalte lærer Richard Borge. «I et litt dødt og enspora ungdomsmiljø var det nærmest sjokkerende med en fyr som var så gjennomtenkt. Han var opptatt av etiske dilemmaer og tyske filosofer. Og så var han den eneste som forstod den grovkorna teksten på Zappas «Bobby Brown», erindret lærer Borge i biografien.

Som mange andre søkende ungdommer blir Hans-Erik fascinert av Jens Bjørneboe. Han sluker «Haiene», men kommer også over novellen «Hertug Hans». Den danske hertugen er fanget i en tilværelse han ikke forstår. Han føler seg fremmedgjort og deprimert blant de adelige og dekadente. Bjørneboe skrev at hensikten med novellen var «å skildre et ungt menneskesinns møte med verden. Virkeligheten er mørk, grusom og skremmende». Hans-Erik kjenner seg igjen. Han identifiserer seg med den ulykkelige adelsmannen. Han blir inspirert og skriver noveller som han sender inn til NRKs «Opp fra skrivebordsskuffen».

Hans-Erik er 16 når han flytter til Oslo. Offisielt for å begynne på Steinerskolen, men det er Blitzhuset som blir hans nye hjem, med politikk, samhold, punk og hasjrøyking. Her treffer han også Elisabeth, en tre år eldre Oslo-jente. «Jeg trodde han var eldre enn meg. Han hadde helskjegg og virket veldig voksen. Han var veltalende og engasjert, og hadde stor fantasi», fortalte Elisabeth.

De to blir samboere, og starter band sammen. Et av bandnavnene som vurderes er Hertug Hans. Valget faller på INRI, men Hertug Hans blir hengende ved som Hans-Eriks artistnavn. Det blir kjapt til Hertugen, eller bare Hertis. «I rocken har vi The Boss, Elvis the King og Greven. Hertug Hans passa inn i den navnetradisjonen», forklarte Hans-Erik bestevenn fra Blitz-perioden, Tomas Drefvelin.

Turboneger på Craphouse i Kristiansand, desember 1995. Scenekunst og livskunst går over i hverandre. Fra venstre Hertis, bassist Bengt «Bingo» Calmeyer, gitarist Rune «Rebellion» Grønn og lokal entusiast. (Foto: Morten Andersen)

Sommeren 1995. Turboneger er på USA-turné i en van til 900 dollar. Det er guttedrøm, ferie og turnéhelvete i skjønn forening. I vanen får Hans-Erik kallenavnet Hank. Det funker for bandets amerikanske turnémanager. Hank blir kjapt til Hank Von Helvete. Det er et artistnavn som kler en frontfigur som snakker mye om adelskap og har et mørke i seg.

Det siste året har de vært til og fra studioet på Nesodden, der de spiller inn låt etter låt. «Denim Demon», «Sailor Man», «Just Flesh», «Bad Mongo» og «I Got Erection» definerer Turboneger som et slemt punkrockband med fengende låter, hysteriske tekster og knallhard homoflørt. Med platekontrakt i Tyskland er en slags karriere under oppseiling.

Vi må bare drite i det miget her. Vi kan bli et stort band. Vi kan spille stadioner og Hank kan ta 100 meter lange Axl Rose-løp på scenen. – Knut Schreiner 

Når Ass Cobra kommer ut våren ’96 er det med en gjeng uforutsigbare og harde denim demons i dunkel belysning på coveret. I front poserer Hank selvsikkert og smått truende med en schæfer. Bandet er i ferd med å finne formen. På innercoveret poserer Hank naken med en kvelerslange. Han ser ikke nødvendigvis lykkelig ut, men det er likevel noe vakkert over midtsidebildet med Hertugen og kongeboaen, som performancekunst langt utenfor offentlige støtteordninger.

Den farlige og sjarmerende Hank von Helvete. Med mobilen i lomma, klar for business og neste steg med Turboneger, noen måneder før utgivelsen av Ass Cobra i 1996. (Foto: Morten Andersen)

Lille julaften 1996. Turboneger er ute på sin andre Europa-turné i løpet av noen måneder. Signeringen av Knut Schreiner som gitarist har gitt bandet en helt ny musikalitet. Men i Tyskland er klubbene de samme gamle, backstagen kummerlig og overnattingen skjer i sovepose. Denne kvelden har PA-anlegget svikta midtveis i konserten. Turbo begynner å bli lei av å befinne seg langt nede i rockhierarkiet.  Et godt stykke inn i etterfesten kommer Knut med en visjon. Hertis beskrev seinere seansen slik: «Han holdt en tale. «Vi må bare drite i det miget her. Vi kan bli et stort band. Vi kan spille stadioner og Hank kan ta 100 meter lange Axl Rose-løp på scenen». Jeg holdt på å le meg ihjel. Thomas sa: «Kødder du? Så fett!». Det var en paradigmekveld for oss.».

Neste sommer er de i Tyskland for å gjøre ny turné. Etter Ass Cobra og singelen «Prince Of The Rodeo» har tyske musikkjournalister begynt å få øynene opp for Turboneger. På scenen går Hertis stadig lenger i å fornærme publikum. Hans sjikanøse mellomsnakk er i ferd med å bli en kunstart.

Publikum er vitne til et liveshow som blir stadig mer visuelt. Hertis opptrer i flosshatt og Alice Cooper-inspirert øyesminke. Han har også introdusert rumperaketten, noe som utvikler seg til å bli et rituelt høydepunkt. Fenomenet har startet med noen små kakeraketter som Hans-Erik har fått i bursdagsgave av sin gamle kamerat Tomas. Gaven kom med et forslag: «Neste gang du er på scenen, kan du putte en i rumpa». Rumperaketten blir et glansnummer og er med på å bygge Turbo som punkrocksirkus og Hertis som entertainer uten sidestykke.

I løpet av høsten og vinteren 1997 spiller Turboneger inn det som skal bli deres gjennombruddsalbum. Apocalypse Dudes er både folkelig allsangmateriale og kritikerfavoritt – et album som er med på å snu tidsånden for rockscenen.

I etterkant av utgivelsen er Turboneger en stigende stjerne både i Norge og ute i Europa. Men det er noe som skurrer. I løpet av de siste par årene har Hans-Eriks dopmisbruk eskalert. Han har blitt heroinist. «Heroin ble en kur mot min egen Weltschmerz», fortalte Hertis selv.

I løpet av 1998 – i utgangspunktet Turbos store år – går det rett nedover med vokalisten. I desember, før en konsert i Milano er det slutt. Han er psykisk og fysisk knekt, og klarer ikke å gå på scenen. Turboneger er historie.

15. juni 2002, fem over halv elleve på kvelden. Langt inn i de svenske skoger hojes det på «I Got Erection». Det er et brus. «Oh-oh-oh, I got erection». Folkemengden er ustoppelig. De er kledd i t-skjorter med «Turbonegro Saved My Life» på brystet og små, hvite seilerhatter. Det går rykter om at fans har kommet helt fra USA for å se dem. Hvor mange kan det være her? 10 000, kanskje 15 000.

På surrealistisk vis er Turboneger årets store snakkis på Sveriges største festival, Hultsfred. I Lofoten har Hertis tatt kampen mot heroinen – og vunnet. Nå har han latt seg lokke tilbake til sirkuset. Hver celle i kroppen ville svare nei da Thomas ringte og fortalte om comebackplanene, likevel svarte han ja.

På hans egen 30-årsdag er han tilbake i manesjen, kledd i en kappe en adelsmann verdig – en gave fra resten av bandet. Han kjenner på tvilen. Vil han klare overgangen fra et stille liv i Utkant-Norge til den største scenen Turboneger noensinne har spilt på? Thomas – som Hertis seinere omtaler som han som redda livet hans den gangen i Milano – hvisker noen velvalgte ord i øret på den skjøre vokalisten. Han nikker forsiktig. Det er for seint å angre.

Så går de på scenen, til introen av «The Age of Pamparius». Hertugen kommer inn mens pyroflammene står meterhøye mot himmelen. Hultsfred lyser opp. Et megabrøl kan høres i sommernatten. «Wow-wow-wow-wow».

«Turbonegro Saved My Life»

Bandet som endte i ruiner gjenoppstår i triumf. Hertis nyter øyeblikket. Han føler varmen fra det ekstatiske festivalpublikummet. De synger «Happy Birthday» denne spesielle kvelden midt i Astrid Lindgren-land. Bursdagen hans som alltid har hatt en skygge over seg, men ikke denne kvelden, ikke nå. Det kjennes uendelig godt å være tilbake. Så forteller han om kampen for å overleve.

«Det har vært fire år. En jævlig vanskelig kamp. For livet, for fansen, for rocken, har jeg kjempet og kjempet. Og nesten dødd. Men én ting har holdt meg oppe: Fingerpuling».

Historien etter comebacket kjenner de fleste. Turbo rir på en intens medgangsbølge. Store turneer i Europa og USA, hitsingler, ambisiøse album, privatfly til festivaler, kjendisfester og popkulturell relevans. De fortsetter å provosere – «Fuck The World» – men på første klasse.

Thomas holdt hva han lovet. Hertis’ drøm om å kjøre limo og bli rockestjerne ble en realitet.

I kveld kan det bli en motherfucking pizza. Med «Apocalypse Dudes» på lomma og den klassiske lineupen i 1998. Fra venstre: Chris Summers, Euroboy, Hank Von Helvete, Rune Rebellion, Pål Pot Pamparius og Happy Tom. (Foto: Morten Andersen)

Siden ble Hans-Erik artist og kjendis på egenhånd. Media kunne ikke få nok av den sjarmerende og joviale personligheten. Rune Grønn, Turbo-gitarist siden 1989, oppsummerte det slik. «Folk identifiserer seg med Hertis. Han er en macho frontfigur som tør å vise svakhet».

Hvem vil Hans-Erik Dyvik Husby bli husket som i ettertid? I alle fall som Hank von Helvete – frontfiguren som krysset mange grenser. Men trolig også som noe annet, noe mer. I biografien sa Knut Schreiner det på denne måten: «Hans-Erik har en folkelighet ved seg samtidig som det er en slags storhet ved ham som det er vanskelig å sette fingeren på. Han er en ruvende og flott skikkelse, en slags Oslo-rockens Erik Bye, for øvrig en person som har fascinert han masse».

Hans-Erik var ofte nede for telling, men på scenen var han nesten alltid stor. Det gikk ikke av seg selv for en skjør og herjet kunstnersjel. Noen ganger var et spark i baken nødvendig, andre ganger motiverende ord. Som Thomas Seltzer sa den gangen bak scenen på Hultsfred, da Hans-Erik var redd og helst ville hjem til Lofoten: «Du er best. Bare slapp av. Vi er bak deg hele tida. Du har det i deg».

Red. mrk.: Artikkelforfatter Håkon Moslet er også styreleder i Ballade.