Biff, bang, pow! Slik flettet tegneserier og populærmusikken seg sammen

«Nå ska’ du få høre om en plass langt utpå Flatbygden! Nærmere bestemt på Toten. Der låg det et bilophøggeri som hette Brøttet»
Slik starter tegneserien om fem glade bilopphøggere som høgger bil på dagen, men om kvelden er rockabilly-stjerner. Høsten 2023 er det 40 år siden de første tegneseriestripene av Vazelina Bilopphøggers begynte å ta form. Sammen med manusforfatter Dag E. Kolstad skapte Tommy Sydsæter markante tegneseriefigurer av Høgger’n, Eldar, Viggo, Hottie og Rune. De første historiene ble publisert i Norsk MAD 1/1984. 

Av førstekonservator Morten Haugdahl og konservator Mathias Østrem,
Rockheim – Det nasjonale museet for populærmusikk

Samme år kom Vazelina-albumet «Fem fyrer med ved» ut, der Sydsæters tegneseriefigurer prydet coveret. Like etter fulgte tegneseriealbumet «Fem fyrer med ved/Eventyret om eksospott» fra duoen Kolstad/Sydsæter. De neste årene tegnet Sydsæter flere historier og utallige striper med manus av Kolstad, Rolf Håndstad og Robert Wood i Norsk MAD, Pyton og Humor og Kanari der Vazelinas verden ble utførlig beskrevet med humor og galskap.

Vazelina på scenen, slik den norske tegneren Tommy Sydsæter så dem med utsyn over publikum. (Foto: Tommy Sydsæter)

Utstillingen «En fyr med tusj. 40 år med Tommy Sydsæter og Vazelina Bilopphøggers» feirer jubileet for dette samarbeidet.

Her viser vi på Rockheim for første gang Sydsæters originale skisser og tegninger til det som skulle bli en suksesshistorie i norsk musikk- og tegneseriehistorie. Men hva har tegneserier med musikk å gjøre? I deler av populærmusikkfeltet har kunstartene parallelle historier. I likhet med rocken oppstod den moderne tegneserieindustrien som populærkultur og ungdomskultur i forrige århundre. Her vil vi vise noen små glimt fra der de to – ofte foraktede – kunstartene.

Opptakten
Å prøve å finne et eksakt starttidspunkt for når folk begynte å tegne historier er fåfengt, men ofte regner man starten på de moderne tegneseriene på tampen av 1800-tallet, og de første tegnede avisstripene i USA.

The Katzenjammer Kids var blant de aller første, en serie som mange fortsatt kjenner til. Serien kom til Norge omkring 1910, og ble hetende Knoll & Tott. Den i ettertid lett problematiske serien om de to tyskættede rampungenes hyss i Afrika beholdt populariteten her hjemme i nesten 100 år.

I løpet av første halvdel av 1900-tallet ble tegneseriene massekultur i USA, og i stadig større grad i Europa også. Avisstripene henvendte seg til flere aldersgrupper, men på 1930- og 40-tallet fikk man egne tegneserieblader og bøker rettet mot et ungt publikum. Stripeseriene var ikke lenger alene, og ble utvidet med nyvinninger som Donald Duck, superhelter, krimserier, westernserier, skrekk, kjærlighet og science fiction. Dette har blitt kalt den første gullalderen for tegneseriene, og populariteten nådde nye høyder på 1950-tallet.   

Møtte moralvegger
I USA førte etterkrigstidas tegneserieboom til moralpanikk. Omtrent samtidig møtte rocken lignende reaksjoner. På det tidlige 1950-tallet hadde tegneseriebladene vokst til å bli et stort og uoversiktlig marked med små og store utgivere, og seriene henvendte seg stort sett til barn og ungdom.

I likhet med rocken ble tegneseriene syndebukk for det meste som «gikk galt» med datidas ungdom. Det oppstod krav om sensur og regler, spesielt av framstillinger av sex, vold, kriminalitet og skrekk. Løsningen var et godkjenningssegl trykket på bladene som innordnet seg de etter hvert temmelig omfattende reglene for tillatt innhold, og de som ikke ville bli med på dette ble heller ikke distribuert til utsalgsstedene. Dette knakk økonomien til flere av forlagene, og en rekke serier forsvant fra utvalget.  

Faksimile fra Norman Mingos Mad-forside, med sitt blikk på en av The Beatles’ mange faser. (Foto: E.C. Publications / Mad Magazine)

Mad Magazine målte tempen på ungdomskulturen
Satiremagasinet MAD overlevde sensurbølgen. MAD speilet den amerikanske kulturen på en satirisk måte. Bladet inneholdt tegneserier, parodier og kommentarer på samtida, og hadde et særlig øye til populærkulturen.

Elvis Presley fikk gjennomgå i bladet allerede i gjennombruddsåret 1956 i oppslaget «Elvis Pelvis». The Beatles var med i bladet jevnt fra sitt gjennombrudd i USA, blant annet med flere parodiske forsider. Alt fra bladets oppstart i 1952 ble nye musikktrender og ungdomskulturer behandlet på uærbødig vis, fra jazz, beatniker og rock and roll på 1950-tallet, via hippiekultur på 1960-tallet, til disco, punk og heavy metal på 1970- og 80-tallet. I tillegg dukket artister opp i biroller i tegneseriene i bladet. Det at Vazelina Bilopphøggers først debuterte som tegneseriestripe i Norsk MAD kom altså ikke helt ut av det blå.  

MAD beveget seg hele tiden på den «riktige» siden av sensuren, og selv om bladet tidvis framstod som subversivt, i alle fall overfor enkelte autoritetspersoner, gikk bladet sjelden over streken i fremstillinger av sex og dop, med videre.

Magasinet holdt seg populært i mange tiår, men mistet mye av sin funksjon post-internett. Ikke minst kan man se påvirkning fra bladet i andre deler av populærkulturen i dag, for eksempel i satiriske nyhetskommenterende programmer på TV, eller i The Simpsons, en tegnet TV-serie som jo også har et nært forhold til populærmusikken. Bart Simpson toppet for øvrig hitlister blant annet i USA, Norge og Australia med låta «Do the Bartman» i 1990, med selveste Michael Jackson som korist for den infamøse rakkerungen.  

«Sugar Sugar» og «Cheap Thrills» – og en økende haug med merchandise
1960-tallet var en kulturell brytningstid, både for tegneserier og musikk. Popmusikken hadde for alvor blitt en økonomisk innbringende kommersiell massekultur, og vareindustrien omkring var voksende. Det fantes knapt en produkttype som ikke kunne knyttes til The Beatles. I tillegg til sko, parykker, hårspray, t-skjorter, matbokser, brettspill, parfyme, dukker, spillefilmer og mye mer, kom de fire fra Liverpool selvsagt også i tegnefilm- og tegneserieformat.

«The Archies» på plate lenge før TV-serien Riverdale. Tegnet av Bob Montana i 1968. (Foto: Calendar Records/plateomslag)

Inspirert av Beatles-filmene prøvde den amerikanske TV-industrien å komme opp med et alternativ til The Beatles, og lyktes godt med TV-serien om bandet The Monkees. Gruppa som opprinnelig var satt sammen av et produksjonsselskap toppet snart hitlistene, og ble også utgitt i tegneserieformat. Inspirert av suksessen til The Monkees ble tegneserien Archie til tegnefilmserien The Archies på TV. Her ble tegneseriefigurene et fiksjonelt band, og ved hjelp av anonyme studiomusikere gikk tegneseriefigurene og singelen «Sugar sugar» til førsteplass overalt, inkludert i Norge. 

Sensur og forbud betyr ofte at det establishmentet ikke ønsker går under jorda, og på slutten av 1960-tallet har undergrunnstegneseriene sitt gjennombrudd. Her ble det meste tillatt. Her møtte tegneseriene datidas motkultur, hippiene og den nye psykedelisk musikken. Og hva handlet de nye tegneseriene om? Jo, det ungdommen var interessert i, sex, dop og rock’n’roll.

De fremste tegneserieskaperne fra denne bølgen, slik som Gilbert Shelton og Robert Crumb lagde også plateomslag til den nye rocken fra denne tida. Crumb illustrerte blant annet omslaget til Janis Joplin og Big Brother Holding Companys album «Cheap Thrills». Det må legges til at skillet mellom motkultur og kommersiell kultur ofte oppløses i populærmusikken. Når klodens største popband, The Beatles, selv ble psykedeliske, stilte gruppa seg bak sin egen motkultur-inspirerte animasjonsfilm «Yellow Submarine» fra 1968.

Robert Crumb for Big Brother and the Holding Company på Cheap Thrills, 1968. (Foto: )

Tegneserier, image og persona
Noen sjangre i populærmusikken er kanskje mer tegneserieaktige enn andre? Innenfor den harde rocken og heavy metal er ofte musikk, image og tekster større enn livet selv, og sjangeren har tidvis vært knyttet til både superhelter, fantasy og science fiction. Det er heller ikke tilfeldig at et av de store tegneseriebladene for vovet fantasy og science fiction het nettopp Heavy Metal.

Erkeeksempelet på tegneserie-estetikk innen den hardere rocken er Kiss, som med sine personaer, masker og kostymer i 1977 også fikk sitt eget tegneserieblad på Marvel. Den nye bølgen med heavy metal på 1980-tallet, med band som Iron Maiden i spissen, var heller ikke fremmede for tegneserie-estetikk. Og hva hadde gruppa Manowar vært uten Conan The Barbarian?

Musikere i mer ekstreme former for metal satte også pris på tegneseriene. Thrash-metal-gruppa Anthrax hadde et slags gjennombrudd i 1987 med låta «I am the Law», som handlet om tegneseriekarakteren Judge Dredd (fra 2000 AD), og hvor teksten blant annet bestod av en rekke storylines fra tegneserien.  

Marvel Comics’ spesialblad om rockegruppa Kiss – og en haug med annen, heh, smart merchandise, stilt ut på Midtnorsk Kiss-museum. (Foto: Midt-norsk Kiss-Museum)

Fra undergrunn til alternativ
Tegneserier hadde ofte en nær forbindelse til nye subkulturer og musikalske uttrykk. «Punk» var for eksempel et amerikansk magasin som inneholdt en blanding av musikkstoff og tegneserier, allerede før begrepet ble synonymt med en ny musikalsk bølge. Bladet som startet opp i 1975 brukte gjerne forsidene til tegnede versjoner av nye artister som Ramones, Patti Smith og etter hvert Sex Pistols. Punk kalte seg den trykte versjonen av Ramones, mens Ramones selv brukte tegneserie-estetikk både i eget image og på platecover.   

Grunge-bølgen kom omtrent samtidig med gjennombruddet for en ny æra undergrunnstegnere som Charles Burns, brødrene Hernandez og Peter Bagge, som alle også lagde plateomslag for band fra den nye scenen. Mens musikken gikk fra å bli kalt undergrunnsrock til å markedsføres som alternativ rock, gikk samtidig de såkalte undergrunnstegneseriene til å bli omtalt som alternative tegneserier.

Peter Bagge for det svenske bandet Hellacopters, singelomslag i 1999. (Foto: Psychout records)

Plateselskapet Sub Pop som på mange måter var katalysator for grungen brukte tegneserieskaper Charles Burns for å lage omslag for de første samleplatene med den nye musikken fra Seattle. Andre tegneserieskapere som Daniel Clowes og Joe Matt var også aktive som omslagsdesignere for grupper innen den alternative rocken i årene som fulgte.

Den viktigste musikk-kanalen på fjernsyn, MTV, satset på denne tiden også på en miks av musikkvideoer og tegnefilmer basert på flere av de «alternative» tegneserieskaperne. Omtrent på samme tid fikk tegneserier som henvendte seg til et voksent publikum navnet grafiske noveller.

Dette er bare en liten flik av alle de ulike eksemplene på koblingen mellom tegneserier og musikk. Ikke har vi nevnt koblingene mellom tegneserier og hip hop med artister som MF Doom. Ei heller har vi fordypet oss i Aqua og eurodance-musikken sitt nære og kjære forhold til tegneseriemediet. For ikke å snakke om alle såkalte grafiske romaner om rockens historie, hip hopens historie etc., eller alle spesialnumre om band og artister som har blitt en egen sjanger etter KISS. Ei heller har vi besøkt Japan. Et sted der popkulturen blir referert til og hedret gjennom fantasirike mangabøker og animeserier som Jojos Bizarre Adventure, Cowboy Bebop og Samurai Champloo. Det er på tide å sette snuten hjemover.

Ikke tegnet, men tegneserieinspirert: Dansk-norske Aqua med albumet som startet med «Cartoon Heroes». (Foto: Universal Music Group)

«Si meg, skal jeg lese Donald på toget hjem?» 
Selv om tegneserier i avisene og egne julehefter lenge hadde eksistert fikk tegneseriene et ordentlig gjennombrudd i Norge først etter krigen. Donald Duck & Co kom månedlig fra 1948, og flere fulgte på i årene etter. Den amerikanske massekulturen møtte også motstand. At såkalt lavkultur som tegneserier fikk et gjennombrudd i en tid hvor det fortsatt var papirrasjonering, ble faktisk tatt opp på Stortingets talerstol. Deler av venstresiden var bekymret for både amerikansk kulturimperialisme og kulturell forflatning, mens kristne pressgrupper stod på barrikadene for å beskytte barn mot tegneserienes voldelige innhold. Men i den norske befolkningen var interessen for tegneserier stor. Det blir sagt at Norge etter hvert ble verdens nest mest tegneserielesende land, kun overgått av Japan. Også norsk pop viste tegneserieinteresse. Da tegneseriefigur Fantomet giftet seg med sin Sala Palmer i 1977 ble fansen henrykte, og Prima Vera-kollegaene Jahn Teigen og Herodes Falsk satte likeså godt opp sin egenskrevne musikal «Fantomets glade bryllup» på Centralteatret i Oslo året etter. I 1979 fikk Teigen en stor hit med sin kjærlighetssang til Sala Palmer. 

Men det var altså utenlandske tegneserier som vakte forargelse og begeistring her hjemme. Norskproduserte tegneserier var lenge synonymt med staute og trauste hefter som Vangsgutane, Tuss og Troll, Nr. 91 Stomperud, Smørbukk og Jens Von Bustenskjold, som gjerne ble tegnet uten nymotens oppfinnelser som tegneseriebobler, og heller med forklarende tekst under bildene.

På 1970-tallet var ting i endring også her hjemme. Kulturfolk fikk opp øynene for europeiske tegneserier som ikke bare henvendte seg til barn, og Dagbladet trykket i 1972 den norskavla eksperimentelle tegneserien «Doktor Fantastisk» av selveste Axel Jensen og selveste Pushwagner. I undergrunnen så man starten på en helt ny norsk tegneseriegenerasjon. Mange trykte sine egne blader eller fikk serier på trykk i motkulturelle publikasjoner som Gateavisa. Her kunne alle sende inn bidrag, og i etterkant kan vi kanskje være glade for at Ingvar Ambjørnsen forlot tegneserieriens verden for å satse på romaner i stedet. Men noen viste større talent, og etter hvert kom det en rekke publikasjoner for undergrunnstegneserier, slik som Psykose og Brage.   

Nielsen & Nielsen

Fra Jazzbasillen av Christopher Nielsen. (Foto: No Comprendo Press / Chr. Nielsen)

Når man skriver om rock og tegneserier i Norge må man trekke fram Christopher Nielsen, som starta karrieren godt planta i undergrunnstegneseriene. Han publiserte først både på egenhånd og i Gateavisa. Etter hvert fikk han også lage tegneserier for den norske musikkavisa Nye Takter. I serien «Avant Garde» tok han eksperimentelle unge musikere innen støysjangeren og datidens kassettbevegelse på kornet.

Han fulgte opp med tre kriminspirerte fortsettelsesføljetonger om musikkjournalisten og privatdetektiven Kenneth Karson, som alle viste en gjennomtrengende forståelse for ulike aspekter ved rockemiljøet, ikke minst rockhistorikere, platesamlere og nerder. Den første serien fra 1986 handlet om hva som egentlig skjedde med den obskure 60-talls gruppa The Electrobugs. Gruppa som kun ga ut den fantastiske, supersjeldne og svært underkjente singelen «Jealousy Kills». En utgivelse så ukjent at den ennå ikke ble jaktet på av platesamlere verden over. Grensene mellom virkelighet og fiksjon ble også her krysset. The Electrobugs dukket på samme tid som serien opp som et ordentlig band i Oslos rockundergrunn. Gruppa med tegneserieskaper Mikael Holmberg som frontfigur skulle gi ut flere plater, og jammen hadde de ikke en låt som het «Jealousy Kills» også. Det er påfallende mange koblinger mellom tegneseriemiljøet og deler av rockemiljøet på denne tiden.

I «Jakten på Jack Harrison» fra 1987 prøver Karson å finne ut om den altfor tidlig døde rockestjernen Jack Harrison fra The Windows egentlig lever. Tegneserien ble også supplert med historiske gravejournalistiske artikler om den fiktive artisten i samme avis. Historien har paralleller til Jim Morrison, Syd Barrett, Brian Jones, Elvis, og så videre, og i etterkant til Tupac Shakur eller Richey Edwards fra Manic Street Preachers. Mens Karson i «Death Tribe» fra 1988 undersøker det flunkende nye bandet med samme navn. Den satanistiske gruppa og fansen deres skydde nemlig ikke ekte vold, mord og annen kriminalitet, eller var det egentlig sånn alt hang sammen? Var serien et forvarsel for den kommende norske black metal-bølgen? 

Christopher Nielsen, som så ofte, tegner sine versjoner av Oslos kult- og musikkmiljøer. Dette er fra Legenden, vedlegg til plata Alt Kan Repareres med brorens band Jokke & Valentinerne – utgitt av Veps. (Foto: Veps / Chr. Nielsen)

Men det er tegneseriene han laget for lillebror Joachims band Jokke & Valentinerne, som kanskje er det viktigste i den musikalske sammenhengen. Nielsens strek preger omslagene på gruppas utgivelser og også tegneserier som kun fulgte med albumene. Han kan også til dels tilskrives mye av «Jokke»-personaen og image, og i gruppas første album fra 1986 medfølger tegneserien «Legenden» som presenterer tegneserieversjonen av bandet. Gruppa selv tilkjennega også kjærlighet for tegneseriemediet i musikken sin, for eksempel i hyllesten til tegneseriemagasinet «Tempo (Europas beste tegneserier)». I teksten ligger begge brødrene på stuegulvet og leser. 

Musikk og andre band har spilt en viktig del i flere av Christophers serier. I albumet «Jazzbasillen» skildrer han ved hjelp av en fiktiv historie om den narkomane saksofonisten Christian Block det ekte jazzmiljøet i Oslo på 1950-tallet. Med tegneseriene om rockegruppa Gutta fra Calcutta (publisert i musikkavisa Rock Furore) viste han rockemiljøet i hovedstaden på slutten av 1980-tallet, og selve gruppa har store likheter med Backstreet Girls. Det er i denne serien vi først møter Elvis-fanatikeren og slåsskjempen Hold Brillan som etter hvert fikk egne serier. I albumet «Da pønken kom til Lefsevika» følger en privatdetektiv sporet etter et mulig uoppklart mord blant bygdepunkere i Nord-Trøndelag, hvor Hold Brillan i sin tid var en sentral person. Omtrent hele punkmiljøet i Trondheim på tidlig 1980-tall dukker opp i biroller.    

Den norske tegneseriebransjen
Blader som KoNK, og særlig Pyton og Norsk MAD stod fra 1980-tallet for en mer tenåringsretta tegneseriesjanger i skjæringspunktet kommersialitet og undergrunn. Til tider var bladene subversive, tabusprengende og provoserende, men i så fall mer omkring rompe og promp enn om sex og dop. Men musikken var med. Både Tommy Sydsæter og tegneserien om Vazelina Bilopphøggers dukker altså først opp i disse bladene. En rekke av dagens norske tegneserietegnere debuterte i disse bladene, slik som senere Donald-tegner Arild Midthun og Frode Øverli, som senere skapte Pondus. Tommy Sydsæters bisarre tegninger ble ellers plukket opp av det gryende ekstremmetal-miljøet, og blant annet brukt som omslag til den første demokassetten til death metal-bandet Cadaver, mens Mayhem-vokalist Maniac rappet en tegning fra undergrunnsavisa Gateavisas tegneserienummer for sin første kassett Septic Cunts.  

En hyllest til Kiss-albumet «Destroyer» av Pondus-tegneren Frode Øverli. Pondus sjøl i AC/DC-uniform. (Foto: Egmont/F. Øverli)

Vazelina Bilopphøggers var den første ordentlige tegneserien om et eksisterende band i Norge. I Vazelina-tradisjonen har vi i ettertid fått tegneserien om Rex Rudi. Tegneserien ble laget av bandets frontfigur Thomas Drefvelin, og handler om et typisk norsk kjellerband, og ble etter hvert så populær at serien og bandet gikk opp i en høyere enhet hvor stakkars Thomas ble tatt for å være Rex. Serien ble trykket i bladet Nemi, som jo i seg selv var tett knyttet til musikalske subkulturer som goth- og metal-miljøet, og hvor tegneserieskaper Lise Myhre selv hadde illustrert platecover for det toneangivende og eksperimentelle bandet Ved Buens Ende før hun slo gjennom som tegneserieskaper. 

Og slik fortsetter historien om forholdet mellom norske tegneserier og populærmusikken siden starten på det 20. århundre. I likhet med rocken har også tegneseriealbumene blitt samleobjekter – minner fra en annen tid. Begge har beveget seg i nye retninger i møte med nye generasjoner. Samtidige tegnere som Flu Hartberg og Bendik Kaltenborn, begge en del av Dongery-kollektivet, har illustrert en rekke karakteristiske plateutgivelser for et flertall norske band og artister, og harselert med norske musikknerder og hipstere i stripeformat.

I portrettet Bendik Kaltenborn laget til Todd Terjes It’s Album Time ser vi kjennetegn fra Dongery-tegnerens bakgrunn i undergrunnsserier. Stilen holdes i den animerte videoen til en av låtene på plata også:

Les også: Hva ville Harald Are gjort? 

Ikke minst har videospillindustrien tatt over mye av den samme rollen i ungdomskultur(industrien) ikke bare for tegneseriene, men også vokst til å bli like viktig som musikkindustrien. Da kan vi bare bite oss sjøl i halen, for Vazelina Bilopphøggers drev også her pionervirksomhet: med PC-spillet Vazelina Hjulkalender som i 2000 var det første kommersielle videospillet basert på et norsk band. Dag Kolstad og Sydsæter selv var involvert i utviklingen av spillet. 

Julen er en høytid for alle som er glad i tegneserier, i desember er det 75 år siden det første Donald-bladet ble utgitt i Norge nå i desember. I et land der tegneseriene har fulgt mange i hverdagen, og et vell av aktive artister som setter dagsorden i mange sjangre: kommer vi til å se flere spennende krysninger innen tegneserie + spenstige rytmer? Mye tyder på det!

Da pønken kom til Lefsevika – tegneseriealbum fra 2014.

Takk til Christopher Nielsen og til Midt-norsk Kiss-museum.