I dag er det mange som forteller om opplevelser som Harald Are Lund har gitt dem. Mye viktigere enn spørsmålet «Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven,» er spørsmålet «Hvor var du da Harald Are Lund spilte Captain Beefheart?» Akkurat dét gir dog svar som er like mangslunge som musikken han bragte inn i livene våre (han spilte nemlig ett spor av det amerikanske freakbandet i hver eneste sending).
I dag sier mange av oss takk til en musikkformidler – tittelen han oftest brukte om seg sjøl – takk til radiostemmen, og en du måtte forholde deg til hvis du var engasjert i musikk i Norge i løpet av de siste femti år.
I dag fikk vi høre at Harald Are gikk bort sist fredag, 73 år gammel.
Opp igjennom livet som musikkelsker har man gjerne noen som har åpna ørene dine, hjernen, hjertet, for noe som ikke ligna noe en tidligere hadde hørt. Slik var det hjemme, i forskjellige kameratflokker, for meg også. Men Harald Are Lund har vært der lenger enn de andre, fra før jeg kan kjenne igjen minnet om at det var akkurat stemmen hans, ut av tandbergen i stua.
De første minnene jeg er bevisst er som lytter av Ungdommens Radioavis (NRK P2), i overgangen fra barn til ungdom, med antenna mi ute for å fange opp signaler fra en uoppdaget verden. Han introduserte meg for en ny summer of love i norsk musikk med unge harmoniglade band som nå er gamle, og sørga for at jeg kan stave Trout Mask Replica i søvne, for han spilte som nevnt alltid minst et spor av Captain Beefheart. Jeg husker hvilken sofa vi hadde, teksturen i stoffet og blomstermønsteret, da jeg første gang hørte en demo av PJ Harvey, spilt av fra rikskringkastingen.
Så kom forskjellig titulerte spesialprogrammer, Roxrevyen og nylanserte P3, og plutselig gikk jeg i gangene i det hvite huset sjøl. Det er dette jeg ser så mange lignende historier på nettet om i dag etter at vi fikk nyheten: Blant dem som virkelig skjønte meg som ung journalist – før jeg helt skjønte hvordan jeg skulle bruke et brennende musikkhjerte i jobben – var Harald Are. Da jeg ble programleder i P3s utstillingsvindu for ny, norsk musikk, Urørt, skulle jeg presentere alle innkomne sjangre. Harald Are var den første kollegaen som kom med så spesifikke tilbakemeldinger på det jeg valgte ut at jeg hørte at han hørte at det sto et menneske bak utvalget. Det er det jeg ser dem skrive om; lyttere, artister, programledere, kunstreportere, house-DJer, rockvokalister, formidlere, så mange, vitner om den samme følelsen han omslutta oss med. Trender, nylanseringer, mediebransjen, NRK-kutt kommer og går. Husk at det finnes viktigere ting. Vi har alltid musikken.
Harald Are Lund (Foto: Anne Liv Ekroll, NRK)
Han kom inn i NRK allerede i 1967, med radaren i stor grad mot psykedelisk musikk, etterhvert mot alt det som bare måtte spilles. I TV – men mest radio, et medium som ligger musikkentusiaster nært – presenterte han musikk med den samme holdninga hele tida: Sjangre er ikke viktig. Musikken må få plass.
Mange gråt med himmelen over Østlandet i dag, sammen med nyheten om at han ikke er her mer i sin fysiske form. I tillegg til den åpenbare berikelsen han sto for i manges liv, tror jeg dette er avgjørende for at vi elsker Harald Are Lund: Hva du liker har jo ingenting med alder å gjøre.
– Det har med innstilling å gjøre. Hvis du er levende opptatt av og bruker musikk, er det en foryngelseskilde. Slik så Harald Are på musikken og musikkopplevelsene, og slik forklarte han det til NRK Lydverket (se mer under). Og de gangene jeg sjøl har forvillet meg for langt inn i forskjellige livsfaser, med stress, ansvar, karriereambisjoner, alt det som kan overmanne ved å være en del av et system som i bunn og grunn styres av The Man, for å bruke en frase Harald Are sikkert ikke hadde hatt noe i mot … så finnes det noe som kan holde deg ung og våken. Med åpenhet og bankende hjerte for musikk er du gitt muligheten til å drikke av foryngelseskilden, hver dag, hele tida. Og enda bedre; har du drukket av den kilden, er du del av et fellesskap med andre mennesker. Mange er til og med mye rarere enn deg sjøl, til stor inspirasjon.
– Han spilte ting som andre synes var for langt og for rart. Vi trenger det, sa salige Anne Grete Preus, i denne 60-års-spesialen på (også salige) Lydverket. Preus var i en av flere norske grupper som han også produserte plater med, bare turen innom Preus’ Can Can og de andre leftfield utgivelsene han skrudde er et stykke kulturhistorie i seg sjøl. I dag er noen av de smartest brukte 30 minuttene mine, å se dette NRK-portrettet fra da Harald Are var 60 år. Herlig nok starter hele reportasjen med en HAL i bandgenser, han drikker grunnvann rett fra jorda si i springen, småfugler og demoplater i postkassa, der han bor i skogkanten. Mot slutten ser du kjærlig småkrangling med Thomas Felberg, som han slapp inn på seg som medprogramleder. Jeg snakker med tegneserietegner Flu Hartberg, også en norsk stemme som ble inspirert av det Lund sto for, han har laget en karikatur av passiaren. Det er første gang jeg ler i dag, når jeg ser den tegneserien – akkurat sånn holdt de på! (Se bilde øverst i saken.)
Hartberg sitter med flere skisser der han har tegna episoder fra musikkformidlerens liv. Tenk å se disse tegningene komme til liv, kanskje spilt inn med lydspor fra et langt liv i kringkasting?
HAL gjennom rommet (Foto: Flu Hartberg)
Når mannen nå har tatt av og kjører videre i universet i sin HAL-kapsel, ligger det hauger med inspirasjon igjen til oss. Dette kan overføres til dere alle (mange av Ballades lesere bruker mange av døgnets timer på musikk på en eller annen måte), men her er slik det arter seg for meg: Det hender at det glipper, at jeg kanskje blir litt for oppslukt av et (la oss være ærlige) intetsigende fenomen, at publiseringsrittet og deadlines spiser det beste av meg, at jeg skuler for mye til papirknitrende bestemmelser og alt styret rundt. Musikkbransjen. Hva andre tenker. Sånne ting. Å ha forbilder som Harald Are, sjøl flere år etter å ha snakket med ham sist, minner meg på å bruke tid og krefter på det som betyr noe. Sjøl i forskjellige roller som musikkjournalist, og aldri i samme liga, gir det mening å ha noe å strekke seg etter.
– Få høre historiene, skriver felles venn og mangeårig kollega Olle Abstract Løstegaard i en av mange hilsner på facebook. Ja, få høre historiene. Og gjør som Harald Are ville gjort.
Harald Are Lund i radiostudio tidlig i karrieren, med barten på plass. (Foto: Tore Halden, NRK)
Her kan du se portrettet av ham som 60-åring (av den gang Lydverket-reporter Yngvild Sve Flikke).
Siri Narverud Moen var ansatt i NRK, hovedsakelig i P3, i ti år, og har hatt kortere oppdrag for NRK radio etter det. Hun jobber i dag som fast journalist for Ballade.
Lyden av Gamle Oslo Gammaldans
Gamle Oslo Gammaldans er sju voksne folk som ikke spiller gammaldans. Opplev dem live på Ballade-arrangement i Gamlebyen i Oslo torsdag 27. mars.
Ballade på Parkteatret: Opera-premiere, musikkvideovisning og minikonsert søndag 23. mars
Solveig Sørbø og Maria Kjos Fonn snakker om operaen "Heroin Chic". Rockemusiker Henning Andersen spiller utvalgte låter. Og vi viser et godt knippe nye musikkvideoer på skjermen.
Selma fra Hønefoss ble publikummer nummer en million i Bærum Kulturhus
Selma Hasund Poole (18) fra Hønefoss ble overrasket med konfetti, gavekort på danseforestilling og jazzfestival som besøkende nr. 1 million i Bærum Kulturhus i helgen.
Tord Gustavsen kåret til Årets europeiske musiker 2024 i Frankrike
Musikeren og komponisten dedikerer prisen til musikerkollegaer gjennom årene.
Ballade video: Våpen og ammunisjon
Vi setter fyr på kontoret med Honningbarna, Moddi, Don Juan Dracula, Hüskey King, Earth Moon Transit, Tor Kvammen, Kyra Snø, Heartland Countrytrio og Markella.
Om kunst og tankefrihet
ESSAY: Plutselig er det å tenke egne tanker og la fantasien spinne fritt en radikal ting. Og her er kunsten ikke bare nyttig, den er essensiell, skriver Torstein Slåen.
