Rune Berg: Da musikken ikke ville ut, kom nesten sanne historier om oppveksten på Giske

– Jeg har opplevd å stå fast eller jobbe lenge med ting eller at noe er blitt annerledes enn jeg hadde tenkt, men jeg har aldri møtt den veggen før, forteller Rune Berg, gitarist, låtskriver og produsent kjent fra de tre bandene The Margarets, Number Seven Deli og Giske. Da han skulle lage sin andre soloplate, sa det bare stopp.

Men nå, med utgivelsen av oppvekstromanen Nesten sanne historier om Rune Lisbeth Berg, kan han føye suksessrik forfatter til CVen. Boken er i skrivende stund trykket i sitt tredje opplag, og det kun et par måneder etter utgivelsen. Anmelderne har også vært rause, og det er en smørblid og stolt Rune Berg som møter Ballade til en samtale om litteratur og musikk. Han kommer rett fra NRK der han har vært gjest i Nitimen og lest fra boka. Selv om slikt stadig er ganske nytt for ham, er han fornøyd med hvordan det gikk.

– Det var veldig hyggelig!

Tittelen Nesten sanne historier om Rune Lisbeth Berg indikerer at forfatteren har tatt seg visse kunstneriske friheter, og det får være opp til leseren å vurdere hva som er sant og hva som ikke er det. Vi skal heller ikke røpe hvordan mellomnavnet Lisbeth kommer inn i bildet, men vi skal forsøke å gjengi historien om romanens tilblivelse så sannferdig som mulig.

– Det begynte med at jeg skulle følge opp den første soloplata fra 2012, sier Rune og sikter til Hølå, oppkalt etter den lille boplassen der han hadde vokst på øya Giske utenfor Ålesund. Her ble vi kjent med en litt «stillere» Rune Berg og noe mer nedpå sanger enn dem han hadde skrevet for The Margarets som ble oppløst etter sitt siste album, Look For Love i 2008, og Number Seven Deli som ga ut sin siste plate Toxteth tidligere i 2012.

– Jeg hadde ikke noe operativt band på den tida, men jeg skriver jo låter og ville ha ut en ny soloplate ganske raskt. Kanskje jeg skulle synge på norsk, tenkte jeg, for å gjøre noe annerledes. Jeg gikk med dette barndomsminneuniverset som jeg hadde begynt å koke lite grann på, og som man finner litt spor av på Hølå også, faktisk. Der er det noen låter med sånne innsmett fra barndommen. Jeg hadde aldri prøvd å skrive på norsk til musikk før, og det ville jeg nå.

SISTE FOTOSHOOT: – Bildet er fra et av de siste fotoopptakene vi hadde med The Margarets før vi gikk hver til vårt i 2011, forteller Rune Berg. (Foto: Eirik Slyngstad)

Optimisme eller overmot? Det var iallfall ikke så lett som han kanskje hadde forestilt seg, selv om han hadde funnet et slags konsept eller tekstlig overbygg for de nye sangene.

– Jeg fikk en idé om at plata skulle hete Flehmen. Det er noe jeg hadde lest en eller annen plass om dyrs evne til å oppfatte lukt, sier Rune.

– Mange dyr, hester for eksempel, når du ser at de vipper overleppa bakover, aktiverer de luktkjertler eller noe sånt. Det gjør at de på en eller annen måte lukter bakover i tid. «Der gikk det en rev for en uke sia», lukter hesten. Eller «Her skjedde det og det», det kan han lukte. Mennesker er veldig synssentrerte, vi oppfatter nåtida som nåtid og fortida som fortid, vi har et veldig klart skille, mens for mer luktsentrerte dyr er fortida i mye større grad del av nåtida. De ser det som skjer nå, men de kan også lukte det som skjedde for to uker sia og sånn, forteller Rune og innrømmer at han kunne gjort bedre research for å forklare hva flehmen er for noe.

MUSIKKEN STOPPET: Rune Berg gikk i studio med alle musikerne, begynte å spille inn og skulle bare finspisse og gjøre ferdig tekstene. Så var det stopp, forteller han. – Det gikk ikke. Jeg klarte ikke å skvise stoffet inn på tre-fire minutters låter, det ville seg bare ikke. Det hadde jeg aldri opplevd før. (Foto: Erik Valebrokk)

– Men da begynte jeg å tenke. Hva om jeg hadde en sånn type evne sjøl? Jeg begynte å se for meg et landskap der jeg gikk rundt på Giske, og så kom de folka som hadde gått der før liksom til live, og det som hadde skjedd før blanda seg med nåtida, et eller annet slags psykedelisk assosieringsrot, egentlig. Da kunne virkelighet og fakta gå over i hverandre. Jeg så ikke helt enden på det, men følte at det var bare å sette i gang. Jeg fikk en del folk jeg liker å jobbe med til å skrive melodier sammen med meg, basert på disse tankene. Asbjørn Ribe var med, Marie Tveiten var med, Rudi Myntevik var med, Johnny Hide var med, Per Amund Solberg var med, og til slutt hadde jeg veldig mye melodisk stoff, sorterte ut det jeg tenkte kunne bli en plate, gikk i studio med alle musikerne, begynte å spille inn og kom veldig langt, skulle bare finspisse og gjøre ferdig tekstene, og så var det stopp. Det gikk ikke. Jeg klarte ikke å skvise stoffet inn på tre-fire minutters låter, det ville seg bare ikke. Det hadde jeg aldri opplevd før.

DET FØRSTE BANDET, DEN FØRSTE KONSERTEN: Den aller første konsertplakaten til det aller første bandet Rune Berg spilte i, Blue Powder. – Vår første spillejobb var som oppvarmingsband for et lokalt danseband på Nestun, det lokale klubbhuset. Veldig lokalt, og fallhøyden kunne vel knapt vært lavere. Likevel sov jeg nesten ikke, spiste nesten ikke og klarte ikke å tenke på noe annet enn den konserten. Uke etter uke gikk jeg rundt med en stein i magen; tiden kunne ikke gått saktere om den stoppet. Men to dager før konserten tok historien en forbausende retning. For ikke å si tragisk. Kong Olav dør. Intet mindre. Dermed måtte konserten utsettes. Og jeg fikk enda en uke å grue meg på. (Foto: Privat)

– Dette høres ut som det som ville blitt ditt mest personlige plateprosjekt, med god margin. Føltes det som et nederlag å ikke kunne realisere det?
– Ja, det gjorde egentlig det. Det var nesten litt pinlig. Jeg hadde jo spilt inn mesteparten og engasjert så mange folk, masse musikere jeg hadde lyst til å jobbe med, og så bare stoppa det helt opp. Det var absolutt et nederlag, og dette var ting jeg følte sterkt for å formidle. Som du sier var det sikkert fordi det var ekstra personlig, men det endte til slutt med at jeg bare parkerte. Jeg kom ingen vei. Parallelt med det produserte jeg jo plater for andre folk og levde det livet som jeg ellers hadde gjort, men det tok ganske mye tid det her, over en ganske lang periode.

BOKLANSERING PÅ LAST TRAIN: Rune Berg med sine musikalske samarbeidspartnere Johnny Hide og Marie Tveiten under boklanseringen på Last Train i Oslo. (Foto: Erik Valebrokk)

– Da kan vi jo snakke om hvordan du fikk bokkontrakt og hvordan dette stoffet materialiserte seg som et begynnende manus.
– Da må vi spole noen år fram i tid. Jeg tenker vi er i 2016, og jeg erkjente at nå er dette dødt. Jeg hadde hatt Giske (trefemtedels-Margarets-prosjektet der Rune ble gjenforent med vokalist Alex Rinde og perkusjonist Ronnie MAG Larsen på albumet Carousel Magic Spell utgitt i 2015 – journ. komm.), og det var en helt super opplevelse. Da merka jeg også kontrasten mellom når noe går ganske greit og låtene bare kommer og kommer, og det prosjektet mitt som bare sto og spant og kom ingen vei. Da begynte tilfeldighetene.

– Jeg lurer på om det var under arbeidet med den første Benny Borg-plata jeg gjorde (Den største reisen, 2016 – journ. komm.) at jeg prata til Åge Reite som jeg produserte den med, om The Stone Roses av en eller annen grunn. Han hadde ikke hørt noe på dem, og jeg lagde en spilleliste som han kunne høre på. Det skjer ofte at jeg presenterer musikk for folk, og da skriver jeg gjerne en liten tekst for å hjelpe dem inn i stoffet. Så da skreiv jeg om The Stone Roses, og i den mailen jeg skrev til Åge begynte mye av dette barndomsstoffet å piple ut, jeg begynte å assosiere til da jeg hørte dem første gang. Ikke for å høres pompøs ut, men dette Flehmen-stoffet levde fortsatt inni meg. Jeg hadde en drøm om at jeg kanskje kunne dra det i gang hvis jeg bare klarte å tenke riktig, sier Rune, som alltid signerer epostene sine med Rune Berg, Song and dance man.

– Nå blei jo den mailen altfor lang, det ble en masse innsmett med barndom og ungdom og assosiasjoner og sånn. Åge fikk den en kveld og sa det var en fin tekst, og dagen etter skulle han jobbe med en julekalender på NRK sammen med en forfatter og noen andre folk. Julekalenderen ble aldri noe av, men han viste teksten jeg hadde skrevet til forfatteren som syntes den var fin og lurte på om han kunne vise den til sin redaktør. Det gjorde han, og redaktøren ringte meg.

– Og det var Mattis Øybø?
– Det var Mattis Øybø.

– Hvem var forfatteren?
– Det var Jens M. Johansson. Men Mattis ringte meg uten at jeg visste at Åge hadde vist ham teksten. Jeg satt jo ikke og ventet på noe, jeg fikk bare telefon fra et forlag som jeg tenkte skulle selge meg et eller annet. Det er mange telefonselgere som ringer når man har enkeltmannsforetak, så det er fort gjort bare å legge på, men han fikk snakka seg inn. Han syntes det var fin tekst og lurte på om jeg hadde noe mer. Det eneste jeg hadde skrevet var noen altfor lange Facebook-statuser og mailer om band, og jeg tenkte herlighet, kan dette her bli noe? Jeg hadde det veldig travelt da, det var under innspurten på Benny Borg-plata, men jeg takket ja til møtet med Mattis, for han virket som en veldig hyggelig fyr, og det var uansett veldig flatterende. Så jeg bare samla sammen noe og gikk i møte med ham med printer av masse Facebook-statuser og syntes det var skikkelig flaut. Går det an å komme så uforberedt liksom?

RUNE OG REDAKTØREN: Rune Berg og redaktøren hans i Tiden Forlag, Mattis Øybø, snakker om Nesten sanne historier om Rune Lisbeth Berg under lanseringen på Last Train. (Foto: Erik Valebrokk)

Rune understreker at han er vant til å jobbe hardt, både for det som faktisk blir noe av, men også for ting som av forskjellige årsaker ikke blir til noe.

– Men her kom det bare ramlende i fanget på meg. Jeg tenkte kanskje at jeg kunne skrive noe om musikk for å se hva som ville skje, og da kom det Flehmen-stoffet hoppende fram. «Hei, hei, her er vi. Se på oss. Det er masse greier her.» Da begynte jeg bare å skrive, helt uten å vite hva det skulle bli til slutt. Tanken var at det skulle bli en roman, men alt var helt fjernt. Mattis tenkte også at det sikkert var lurt å bare prøve å skrive litt, kanskje brenne av litt støv på den varmeovnen som ikke var på hele vinteren, svi bort litt drit, og da fikk jeg i gang skrivehjulet.

– Har du alltid hatt en forfatter i magen, eller har du blitt det kun som et resultat av tilfeldigheter?
– Det var absolutt tilfeldig at jeg fikk ræva i gir, men jeg har så langt tilbake som jeg kan huske hatt veldig stor glede av å uttrykke meg skriftlig. Jeg underholder meg sjøl med det og trenger ikke tvinge det fram. Da jeg var ferdig med musikk i ungdomsskolen gjorde jeg det ganske bra, jeg spilte i band og hadde begynt å lage egne låter og kunne spille veldig godt gitar i forhold til konkurransen i klassen, kan du si. Musikkinteressen var kommet ganske langt, men da husker jeg musikklæreren min sa til meg, «Det er flott med musikken, men ikke glem skrivinga». Jeg tok det sikkert som en fornærmelse den gangen, men han så det i hvert fall.

GANSKE MANGE BAND GÅENDE: – Konsert på Nestun, klubbhuset på Giske, sammen med Ante Giskeødegård (trommer), Pål Bjurbeck (gitar), Kai Valderhaug (bass) og Alex Rinde (vokal). Vi hadde ganske mange band gående på den tiden, og jeg er ikke sikker på nøyaktig hvilket dette var, men jeg tipper på Black House Painters eller Ane’s Addiction. Sveisen min hentet jeg fra favorittbandet mitt på den tiden, Slowdive, forteller Rune Berg. (Foto: Privat)

– Men har du hatt lyst til å gi ut en bok, har du gått og tenkt på det?
– Jeg har ikke tenkt på det som en mulighet. Jeg har bare vært veldig obs på at jeg blir glad av å skrive, og jeg har skrevet mange små historier som bare er lagt i skuffen, men jeg har ikke tenkt at nå skal skrive en bok. Mange har sagt det til meg underveis, men jeg har bare avfeid det. Musikkflammen har brent så voldsomt, så jeg har ikke følt at jeg har hatt tid heller.

Med unntak av én Giske-single, «Fairground Song» fra 2019, har ikke Rune Berg gitt ut egen musikk siden 2015. Er låtskriveren i ham rett og slett litt rusten og har måttet vike plass for forfatteren?

– Oi, det er sjokkerende å høre at jeg ikke har gitt ut noe siden 2015, men ja, kanskje. Det siste året har det jo vært veldig mye bokskriving, men jeg har skrevet en del som ikke er kommet ut. Vi har skrevet ferdig hele den nye Giske-plata for eksempel, men ikke spilt den inn.

GISKE: – En pause i arbeidet med å gjøre ferdig debutalbumet vårt, Carousel Magic Spell, i 2014. Alex Rinde, vokalist og låtskriver til venstre, Rune Berg i midten, perkusjonist Ronni MAG Larsen til høyre. Sammen er de bandet Giske. (Foto: Ingvil Giskeødegård)

– Hva med de sangene du opprinnelig skrev til Flehmen-prosjektet, melodiene der? Du bruker noe til lydboken, men hva med andre sanger derfra? Er det ting du kan bruke i andre sammenhenger?
– Det er egentlig det. Det var litt tungt å grave det fram nå, for det har en sånn eim av mislykkahet, men det var fine ting der, syntes jeg, låter som kan bli til noe. Nå har jeg i hvert fall gjort ferdig tre stykker til lydboka, men så vet jeg ikke helt. Noe kan kanskje bli til «vanlig» musikk, mer i tråd med det jeg normalt gjør, poplåter.

– Romanen er jo nesten en novellesamling, bundet sammen av disse ekte og litt mindre ekte barne- og ungdomsminnene. Føles det befriende så til de grader å kunne ta seg kunstneriske friheter som du har hatt anledning til her?
– Svaret er ja. Det tok litt tid i den innledende skriveprosessen før jeg skjønte at jeg var allmektig, at jeg bestemmer akkurat hva som skal skje. I starten prøvde jeg å være litt nøyaktig på ting som hadde skjedd i virkeligheten. Det føltes som et veldig trygt anker, og da veit jeg iallfall at det er realistisk på et vis. Etter hvert begynte jeg å dra litt i det og bende det litt og sånn, og plutselig ringer det på en karakter som ikke ligner på noen jeg kjenner i virkeligheten, men som jeg kan si til: «Du ja, bare kom inn, her er det plass til deg», så utover i prosjektet ble det mer og mer diktning. Da opplevde jeg gleden ved å dikte, å sette folk i forskjellige situasjoner. Det var en mer diffus prosess, hva hvis han og han møtes, hva skjer da? Det var overraskende for meg også å se hva som skjedde.

– Du har aldri opplevd det når du har skrevet sangtekster?
– Ikke på den måten. Jeg har alltid syntes det har vært veldig vanskelig å skrive tekst til musikk. Jeg vet ikke helt hva det egentlig handler om, men en del av det er i hvert fall at jeg synes det er vanskelig å uttrykke seg kraftfullt på så liten plass. Tekstforfattere som jeg er fan av sjøl, eller folk jeg jobber nært med, for eksempel Alex fra Margarets, har en egen evne til å tenke i, ikke slagord, men han skjærer bort så mye i sin naturlige tankeprosess. Min tankeprosess er mer prega av apropos og malapropos og omveier, det snirkler seg. Jeg trenger mer plass.

– Det kan kanskje være derfor Flehmen-prosjektet strandet som et musikalsk prosjekt, at du ville si for mye?
– Ja, det kan godt hende. Jeg tror kanskje det, at jeg måtte ha mye videre rammer, altså en bok. Jeg måtte ha permer og to-tre hundre sider å si det på liksom. Jeg tenker ikke at det er noe bedre eller dårligere med bok enn med poplyrikk, men det er annen ting. Jeg synes jeg har skrevet en og annen tekst som funker, der jeg har fått sagt det jeg ville på en grei og effektiv måte, men jeg har jobba med en del forskjellige tekstforfattere, altså som har det som naturtalent, og det bare renner ut av dem på en helt annen måte.

LEI AV EGNE LYDER: – Jeg sitter ofte aleine og skriver tekst og melodi, og jeg sitter ofte aleine og skriver bok. Men jo eldre jeg er blitt, jo oftere prøver jeg å skrive sammen med noen. Det blir en hyggeligere dag av det, det er koseligere, jeg liker å være sammen med folk. Med åra har jeg begynt å bli litt lei av mine egne lyder og av mine egne ideer, og da hjelper det at man kan gå litt fram og tilbake, at man kan inspirere hverandre, ta en litt annen akkord enn det jeg sjøl hadde gjort, sånne ting Rune Berg (Foto: Erik Valebrokk)

– Å bygge dramaturgi rent melodisk og harmonisk og rytmisk, det er bare naturlig for meg, fortsetter han. – Da trenger jeg kanskje å ha to eller tre minutter til rådighet, men det er ikke noe jeg trenger å tenke så nøye over. Jeg lager det, så kan folk like det eller ikke like det, synes det er genialt eller elendig, men jeg klarer å uttrykke meg gjennom melodi og rytmikk mye mer ubesværet enn gjennom poplyrikk. Jeg merker det også med en bok. I lenger format er det helt annerledes. Nå skal jeg ikke overdrive, det er mye hardt arbeid, mye fram og tilbake. Men i poplyrikk har du bare noen sekunder til å hekte folk på, og det er noe ved å tørre eller klare å være pompøs nok, eller storarta nok, og ikke nødvendigvis se ting fra alle sider. Det du får plass til i en bok, får du ikke plass til i en sang, påstår Rune. Han snakker varmt om det han kaller slagsordlyrikk, som The Beatles’ «All You Need Is Love».

– Det er en kjempefin tekst, og når du får med versa har refrengene et univers å eksistere i, noen interessante avgrensninger. Altså, det gikk bra med den, og den trenger ikke mitt skryt for at den skal bli løftet fram, men jeg hadde ikke hatt sjans til å skrive noe sånt sjøl. Det er dritbra, og jeg har ikke sjans. Så er det en annen type lyrikk som jeg også liker, det mer fragmentariske som kanskje ligner litt mer på det jeg skriver sjøl.

Her trekker Rune frem Michael Stipe, den tidligere sangeren og tekstforfatteren i R.E.M.

– Ikke «Everybody Hurts» og sånn som er veldig tydelige, som har en klar melding. Jeg tenker på de låtene der hjernen min ikke har peiling på hva han synger om, men alle nervetrådene står og dirrer og kroppen min skjønner det og sjela mi skjønner det. Han er en av favorittpoetene mine. Når han skriver diffust og fragmentarisk så elsker jeg det. Du har også historiefortellerne som ofte får veldig mye ære for å være de gode tekstforfatterne. Det kan selvfølgelig stemme, men kanskje ikke de fragmentariske tekstforfatterkunstnerne får nok anerkjennelse, kanskje de må løftes litt fram. Der er det så mye bra, og sånn jeg ofte har prøvd å skrive sjøl, men ikke klarer. Jeg får det ikke til, det blir bare rot. Men når Michael Stipe gjør det? Jeg skjønner akkurat hva han mener, og samtidig aner jeg ikke hva han snakker om.

– I lys av at du har skrevet denne romanen, hvordan betrakter du i dag Hølå? Har den platen simpelthen endret litt karakter for deg?
– Det var et fint spørsmål. Det har den egentlig, og spesielt noen av låtene. «Pass It On», for eksempel. Nå føles det på en måte som plata er eneren, og så er boka toeren. Forresten, «Pass It On» er faktisk et eksempel på en sånn fragmentarisk tekst jeg synes jeg fikk til, i hvert fall litt, og der er det beskrevet ganske mye av det som står i boka. Måten jeg gjorde det på der var at jeg skreiv ut en del sånne barndomsminner som jeg syntes hang sammen med en tanke, en slags indre tråd, så skreiv jeg ut de assosiasjonene som jeg gjorde meg, og så nappa jeg ut tilfeldige ord fra det. Jeg gikk igjennom alt, så ble det stående enkeltord etter hverandre. Jeg tenkte at dette gir mening kun for meg, men da jeg slapp Hølå var det en av de låtene folk responderte best på.

HØLÅ: – Slik så det ut i Hølå da Fredly var nybygget, forteller Rune Berg. – Innenfor den samme billedrammen kan man i dag se 8-10 eneboliger, to rekkehus og en skog. (Foto: Arkiv)

– Er ikke det litt samme måte David Byrne brukte for å skrive «This Must Be The Place»?
– Var det ikke jeg som fant opp den metoden altså? Det var dumt, haha, men det gir jo mening når du tenker på den låten. Den betyr noe for meg, men jeg vet ikke hva. Jeg føler jo den, liksom, sier Rune om Talking Heads-låta der Byrne satte seg fore å skrive en kjærlighetssang fri for sjangerens klisjeer.

– Det er nesten rart at sånne låter kan bety noe for andre, men tekst har jo også melodi, og et energinivå og et innlevelsesnivå og et tempo. Poptekster har mange andre ting som pumper følelser inn i stoffet, mens det i lest lyrikk også kan være veldig fragmentarisk og da er det ofte vanskeligere å koble seg på. Da tenker jeg at om det hadde vært en melodi der, så hadde det funka bra.

– Hvordan vil du sammenligne prosessene med å skrive bok og skrive sanger? Du har i og for seg touchet litt innpå det, men er det noe mer du har lyst til å si?
– Akkurat skrivingen ligner ganske mye. Jeg sitter ofte aleine og skriver tekst og melodi, og jeg sitter ofte aleine og skriver bok. Men jo eldre jeg er blitt, jo oftere prøver jeg å skrive sammen med noen. Det blir en hyggeligere dag av det, det er koseligere, jeg liker å være sammen med folk. Med åra har jeg begynt å bli litt lei av mine egne lyder og av mine egne ideer, og da hjelper det at man kan gå litt fram og tilbake, at man kan inspirere hverandre, ta en litt annen akkord enn det jeg sjøl hadde gjort, sånne ting. Det blir selvsagt vanskeligere med bok. Det er mer ensomt, og det er en lenger prosess. Det kan man kanskje diskutere når det gjelder Flehmen-plata og den boka, ha-ha, men normalt sett er det en mye lenger prosess. Så har du ikke den payoffen på slutten at du skal øve det inn med vennene dine for å spille konserter og reise ut og turnere. Det er som regel veldig sosialt og gøy. Adrenalinrushet i det å gå ut på scena og spille noe du aldri har spilt før, og publikum aldri har hørt før, og du lurer på om det skal gå bra…

– Det er ikke helt det samme som å lese litt på Nitimen?
– Det er ikke helt det samme. Altså, det er jo mye skumlere å lese fra boka på Nitimen enn å spille en konsert.

– Men det er bare fordi du ikke har gjort det før.
– Jo da, helt klart. Neste gang er det ikke sikkert det blir så skummelt. Det var også veldig skummelt å lese fra boka den aller første gangen, mens allerede andre gang var det ganske greit. Men de to tingene ligner ikke så mye på hverandre. Når jeg reiser rundt med boka, kan jeg jo ikke lese hele. Jeg kan spille en hel låt, men jeg kan ikke lese en hel bok for deg. Jeg må lese utdrag og sitte og prate om den. Det er koselig, det, men det er en annen ting. Begge deler er egentlig et veldig ensomt arbeid.

Rune Berg burde vite hva han snakker om. Han har syslet med musikk i hele sitt voksne liv – og i store deler av ungdommen. Men om artistlivet til tider kan være ensomt, er han også en privilegert musiker og låtskriver som så å si alltid har fått veldig gode reaksjoner på det han har arbeidet med, om det er i sine egne band The Margarets, Number Seven Deli og Giske, som soloartist, eller som produsent for andre artister, for eksempel Benny Borg, Asbjørn Ribe, Dylan Mondegreen, Robert Post, Nina Gaarden, Peer Nic, Johbru og Mikrokosmos som han har jobbet med i sitt eget studio, Lydbroderiet.

LYDBRODERIET: Asbjørn Ribe og Rune Berg i studioet Lydbroderiet i Oslo. – En skål på tampen av en av platene vi laget sammen i Lydbroderiet, tror det var Blått & grønt & gult fra 2019, forteller Rune. (Foto: Privat)

– Ja, jeg har vært privilegert, og det er jeg veldig obs på. Jeg veit jo at det ikke er en selvfølge med gode tilbakemeldinger. Jeg har etter hvert jobba og spilt med så mye folk og ikke minst produsert platene til mange folk. Det er plater jeg kan synes er sinnssykt bra, og jeg veit hvor hardt artistene har jobba med det, som jeg for så vidt også har gjort. Så slipper du det etter å ha jobba i mange år, ikke sant, og så er ingen interessert. Eller det blir en sånn lunken anmeldelse. Det er bare helt urimelig, men normalen er at det bare forsvinner. Det veit jeg, og det ser jeg, og jeg tror alltid at det skal skje med meg sjøl også, men ser jeg tilbake så har tingene mine blitt tatt godt imot helt fra den første Margarets-singlen, sier Rune og lanserer følgende teori om hvordan det kan bli slik:

– Det er kanskje noe sjøloppfyllende i det, at hvis du fra starten av får en eller annen person til å si det først, at dette her er helt fantastisk, så hører folk på det med andre ører enn om han eller hun først sier at det er helt middelmådig. Nå tror jeg jo anmeldere klarer å gjøre seg opp sin egen mening, det er ikke det, men jeg synes ofte man ser at det klumper seg i hop, både med god respons og med dårlig respons, eller bare ingen respons som kanskje er aller vanligst.

Når det som så ofte i Runes tilfelle derimot ender med mye god respons, er reaksjonen deretter:

– Jeg er kjempeglad for den gode responsen, jeg er som en treåring som viser fram en tegning til de voksne og de sier at det er kjempefint. Jeg blir full av svulmende glede og superglad for gode anmeldelser, og noen blir jeg ekstra glad for når det er tydelig at de faktisk har hørt ordentlig på det, at de oppriktig mener at det gir dem noe, at det gjør livet deres eller dagen deres lite grann bedre. Det er ekstremt kjekt.

RUNE BERG: Den ekte Rune Berg (ikke Lisbeth) poserer med Giske-genseren i 1987. (Foto: Privat)

– Og nå har du fått de samme typen reaksjoner på en bok du har skrevet, du er blitt kritikerrost forfatter. Hva ventet du deg egentlig, eller hadde du noen forventninger?
– For å være helt ærlig hadde jeg begynt å tenke over hvordan jeg kunne gjøre en ærerik retrett fra dette litteraturfeltet. Kanskje jeg kunne line opp en plate som kan gjøre det litt bra eller noen jeg kan produsere? Nå skal jeg i gang med å gjøre ferdig den tredje plata med Benny Borg som jeg tror kommer til å ta bra av, så da var jeg litt roligere fordi jeg hadde den. Med musikk føler jeg etter hvert sånn noenlunde hvor det lander, jeg ser det for meg sånn cirka, men med litteratur så aner jeg ikke. Spiller det for eksempel negativt inn at jeg har vært musiker og bandfyr hele livet? Er det noe litteraturkritikerne ikke liker? Er det dumt eller bra? Jeg veit virkelig ikke. Personlig hadde jeg kanskje mest tru på at det var litt dumt. Burde jeg prøve å tone de musikkgreiene helt ned og bare late som jeg kom fra intet? Det går jo ikke, det heller. Det var jeg veldig spent på, og ikke minst var jeg desto mer positivt overraska da det gikk bra.

– Det gikk jo bare et kvarters tid før forlaget måtte trykke andreopplaget.
– Ja, og nå et tredje opplag.

«Han er enkelt og greit en historieforteller av rang», skrev Nettavisens anmelder Tor Hammerø, og la til at Rune Berg også er en «underfundig humorist». NRKs anmelder Shana Fevang Mathai kalte romanen «en perle av en debut», og skrev videre: «Berg har samme uforklarlige evne som Lars Saabye Christensen til å sende leseren inn i en sky av poetisk og potent nostalgi, kombinert med Erlend Loes evne til å snekre hver eneste setning på en finurlig og absurd måte, som bobler og spretter og smyger av gårde.»

Det blir god stemning av slike tilbakemeldinger. Runes eneste egentlige claim to fame som bokmenneske så langt i livet er fra den gang han var kapellmester på oppsetningen av Frode Gryttens roman Bikubesong på Det norske teatret for snart 20 år siden. Var det første steg på den stien som førte ham til å bli forfatter?

– Ja, men det spørs litt hvordan man regner. Jeg hadde en slags litterær oppvåkning omtrent samtidig med den musikalske. Du kan ta det helt tilbake dit. Samtidig som jeg oppdaga den skjebnesvangre opptakskassetten med Revolver på side A og Sgt. Pepper’s på side B og – The Dukes Of Stratosphear for å fylle ut sidene, som Alex hadde tatt opp til far min – oppdaget jeg bøker. Det var noen bøker jeg bare leste om og om igjen. Det var På gjengrodde stier av Knut Hamsun, det var Pass for dørene – dørene lukkes, dikt av Rolf Jacobsen som jeg bare elska, og så var det Noveller i utvalg av William Somerset Maugham.

– Den siste av dem har jeg faktisk tatt opp igjen nå, forteller Rune. – Fantastisk gjensyn. For en type, for noen noveller. Han bruker så lang tid på å komme til poenget i novellene, som er litt uvanlig, og jeg bare elsker hele den stemninga. Det slo meg da jeg leste dem på nytt at her har jeg faktisk stjålet litt sjøl uten at jeg visste om det, men de tre bøkene oppdaga jeg omtrent samtidig som den Beatles-kassetten. Jeg leste og leste, lytta og lytta, leste og leste, lytta og lytta. Det gikk så langt som til at jeg ga ut mitt eget dikthefte som ung og kopierte opp på jobben til fatter’n. Der skreiv jeg for hånd dikt jeg likte veldig godt, og så skreiv jeg noen egne dikt innimellom der, men jeg turte aldri å vise dem til noen av frykt for å få juling. Jeg ble jo sittende med disse diktheftene hjemme uten at noen har sett dem. Det finnes ennå faktisk. Så på en måte begynte det der, men sånn profesjonelt var det Bikubesong, ja.

FØRSTE MARGARETS-KONSERT: – Romjula 1991 spilte vi vår første konsert med The Margarets. Vi hadde laget drøyt 30 låter på det halve året vi hadde eksistert, og klinket til og spilte alle sammen denne kvelden. Vi så oss til og med nødt til å legge inn et kvarters pause midtveis i programmet. For å heve konserten til noe mer enn bare en helt vanlig kjempelang konsert, tok vi noen grep. Blant annet hengte vi opp alle de fineste skjortene våre i taket foran scenen som pynt. Dessuten brukte både jeg og perkusjonisten hvitt pudder og lipgloss med bringebærsmak. Bildet er hentet fra lydsjekken, før vi sminket oss. (Foto: Eldar Berg)

Frode Grytten skrev liner notes til den andre Margarets-platen, Love Will Haunt You Down fra 2005, og her, som i litteraturen hans, handler det i stor grad om musikk, og spesifikt om musikk som et vindu ut mot verden. Har Rune det slik selv?

– Ja, og ekstra prekært blei det på en liten øy med vann på alle kanter. 610 mennesker, ti i klassen. Det var ikke mange Beatles-fans der, eller Rolf Jacobsen-fans. Vinduet ut var helt klart musikken. Frode beskriver det jo perfekt, den teksten er fantastisk. Til meg kom det via Alex. Han var såpass mange år eldre og hadde fått seg en ekte jobb og greier, og han brukte alle pengene – da som nå – på plater og NME og Melody Maker og alt det der, og han kjøpte ukentlig ganske mye plater. Da tok han opp kassetter til alle oss som kommer etter ham og utdanna oss med perfekte nålestikk. Han visste hvor vi var i utviklinga, og det var helt virtuost hvordan han trakk i de trådene. Han ga hele Margarets-gjengen og flere til en fantastisk musikalsk utdanning. Det ble helt klart noe jeg følte på instinktivt som en vei ut, i hvert fall som et vindu ut, men kanskje også som en mulighet.

ET VINDU MOT VERDEN: Musikken har alltid vært et vindu mot verden for Rune Berg. – Ekstra prekært blei det på en liten øy med vann på alle kanter. 610 mennesker, ti i klassen. Det var ikke mange Beatles-fans der, eller Rolf Jacobsen-fans. (Foto: Erik Valebrokk)

– Du sa i sted at iallfall noen av sangene på Hølå har i seg en kjerne av disse barndomsminnene. «No Other Way Out» er en av dem. Handler den om å gi seg hen til musikken og erkjenne at du er et sjanseløst offer for dens kraft?
– Ja, også det. Det er i hvert fall to slike, «No Other Way Out» og «All My Time», avslutningslåten som er mer eksplisitt med tidenes namedropping av band og artister jeg er glad i. Og den handler også litt generelt om å hengi seg. Det begynte med at jeg så en kunstutstilling i Trondheim og en videodokumentar som seinere ble sendt på NRK som het Bomber og granater, kniver og gafler. Den var med en som hadde Asperger syndrom eller noe sånt som elska Mozart (Kalle Persson – journ. komm.) og dreiv og malte og tegna og sånn, og det var kun Mozart. Dokumentaren handlet om hvordan han kom fram til den kunstutstillinga. Han var en fantastisk fyr, et helt eventyrlig intervjuobjekt og en deilig type, og han sa på et tidspunkt: «Det finnes ingen annen utvei enn Mozart.» Jeg tenkte, herregud så fint, så «No Other Way Out» kom direkte derfra. Da tenkte jeg, «hva er min utvei?»

– Barndommens musikkopplevelser står også veldig sterkt i romanen din, men det er vel fordi de henger så nøye sammen med andre barndomsopplevelser, de former deg så til de grader. Du hadde vel ikke kunnet skrive denne romanen uten at musikken var en del av den?
– Nei, det tror jeg ikke. Eller, på en måte kunne jeg det vel. Man finner jo på hva som skal skje, men musikken var så viktig i mitt liv, så det ville blitt helt urealistisk uten den i boken. Hovedpersonen må jo også ha en vei ut, og mange av de konkrete opplevelsene jeg sjøl hadde ga jeg til ham også. Han fant også en opptakskassett, ikke sant, jeg hadde lyst til å gi ham den opplevelsen, så nei, det ville vært helt umulig å skrive boken uten musikken.

SOMMERFESTEN: – Sommeren 2011 spilte Alex Rinde og jeg The Margarets-låten «Look For Love» under en 22. juli-markering på Sommerfesten på Giske, forteller Rune Berg. (Foto: Privat)

Ambisjoner og utferdstrang førte Rune og vennene bort fra Giske, men det ligger en viss ironi i at de også har satt Giske så til de grader på kartet, ikke bare for mange nordmenn, men også for store utenlandske artister. Det lå neppe noen gang en masterplan bak, men dette lille miljøet hvorfra flere også har vendt tilbake, har avstedkommet festivalen Sommerfesten på Giske, det internasjonalt attraktive innspillingsstudioet Ocean Sound Recordings, Runes trio Giske og nå senest debutromanen Nesten sanne historier om Rune Lisbeth Berg som nesten fremstår som dokumentarisk i sine skildringer av øya under Runes barndoms- og ungdomsår.

– Alle disse tingene er vel resultater av at uansett hvor mye dere ville bort da dere vokste opp, så lyktes dere ikke helt, dere ble trukket tilbake.
– Haha, det var et spektakulært feilaktig forsøk på å komme bort, det er et veldig godt poeng. For hovedpersonens del sitter han jo og drodler litt på det, men samtidig som han føler en utrolig sterk dragning vekk, er han veldig stolt over det han har. Han synes det er veldig fint der. Han slites mellom det veldig sterke ønsket om å komme seg vekk – det må jo være folk andre steder som liker det samme som ham, der han kan være seg sjøl og gjøre de tinga som han synes er viktige – og at han har det ganske bra og føler en slags dragning til der han er, til de folka som er der. Det er sikkert en ambivalens veldig mange kjenner, ikke bare fra små øyer, men fra mange plasser, tror Rune som også understreker at de alle sammen har opplevd en voldsom støtte fra sine gamle sambygdinger.

– For min egen del iallfall, helt fra vi begynte å stikke hodene fram, har det vært en helt fantastisk oppbacking hjemmefra og ikke noe sånn «ikke skap deg» liksom, som det også kunne vært. Det er en plass vi er veldig glad i.

MAUDLIN: – I 1995 flyttet Ronnie MAG Larsen, Ante Giskeødegård og jeg til Oslo, og startet bandet Maudlin sammen med Johnny Hide og Simen Mæhlum, som jeg gikk på folkehøgskole sammen med. Vi spilte en blanding av gamle The Margarets-låter og nyskrevet materiale. Etter noen år delte vi oss opp i to band igjen, Number Seven Deli og The Margarets. (Foto: Monica Moses)

Om ikke den nybakte forfatterens første tid i Oslo for sånn en halv mannsalder siden var av typisk litterær karakter, var det iallfall bohemske tilstander og i perioder en fra hånd til munn-tilværelse av det soleklart kummerlige slaget. Følte han seg litt som fortellerpersonen i Knut Hamsuns Sult eller hadde han i det minste nok penger til mat?

– Haha, det er sant. Det var Johnny Hide (Runes «partner in crime» og frontfigur i Number Seven Deli – journ. komm.) og meg. Vi ble først kjent da vi tilfeldigvis havna på rom sammen da vi gikk på folkehøgskole, til stor skuffelse for begge to. Vi ville jo treffe oslofolk, og så traff vi hver vår sunnmøring. Det var veldig nedtur. Men vi begynte å spille med en gang og ble kjempegode venner, og så gikk jeg et par år i Liverpool og han var i Bergen, men da jeg kom tilbake i januar 1999, flytta vi begge til Oslo. Vi hadde starta Number Seven Deli og skulle bare lage låter og sånt. Da gikk vi veldig mye rundt, jeg lurer på om det var i et halvt år, uten noen plass å bo og var avhengige av å treffe folk på pub og bli invitert med hjem, eller invitere oss selv hjem til dem og få ja. En av oss kunne hooke opp med ei dame, men da måtte også den andre være med og sove på sofaen. Vi hadde tannbørste i innerlomma og ellers ingenting, men noe av det vi livnærte oss på var min skriving. Jeg anmeldte CDer for litt diffuse magasiner og lokalaviser, så det hendte at jeg sendte ut en anmeldelse og kunne få 500 kroner inn på konto. Da sto vi og skrapa på DnB-døra når de åpnet klokka åtte om morgenen. Vi var helt avhengige av almisser og spillejobber, minnes han.

DAGSAVISEN OM DELI: – Et avisutklipp jeg fant fra utgivelsen av debutplata vår, Falkner Street, i 2003, forteller Rune Berg. Her har Dagsavisen-journalist Bernt Erik Pedersen gitt dem hver sin plate å omtale, og Rune Berg valgte plata Spike av Elvis Costello. (Foto: Privat)

– Hverken The Margarets, Giske eller Number Seven Deli har noen gang slått meg som utpregede litterære band, men har noen av sangene dine likevel vært inspirert av litteratur?
– Åpenbart «Farewell To Arms» fra den andre Margarets-plata fordi den refererer til Hemingway, men ikke i den forstand at det er en dyptpløyende analyse av boka. Det er mer en assosiasjonsting som man vrir litt på. Mye av de Margarets-greiene er det Alex som har skrevet tekstene til, i hvert fall på de tidlige tinga. Han er veldig opptatt av poplyrikk, men ikke litterære ting for lesingens skyld. Når du skal skvise inn 25 timer i døgnet med platelytting som han gjør, så er det lite tid til å lese. Han er veldig opptatt av lyrikk, men da poplyrikk. I Deli har jeg skrevet mye og Johnny har skrevet en del, men det er ikke noe utprega litterært. Sjøl om jeg er interessert i litteratur er det to veldig adskilte sfærer, synes jeg.

Men hva skjer videre nå? Etter utgivelsen av Nesten sanne historier om Rune Lisbeth Berg har opphavsmannen et helt annet utgangspunkt enn for bare noen måneder siden. Blir det mer musikk, blir det mer litteratur, hva skjer?

– Jeg har litt plater jeg skal gjøre ferdig. Benny Borg, en barneplate med Mikrokosmos og litt andre ting, men noe av det første jeg kommer til å gjøre er å sette meg ned og skrive mer. Det var veldig artig mens det sto på, og etter de to og et halvt åra jeg brukte var det deilig å få den over målstreken og et par måneder til å trekke pusten, men nå kjenner jeg at jeg klør etter å skrive igjen. Akkurat hva jeg skal skrive veit jeg ikke, og jeg har også lyst til å jobbe med musikk, så uten at jeg helt vet hvordan det blir så ser jeg for meg et slags blandingsbruk. Litt fra det ene til det andre. Jeg er jo ikke klar for å si farvel til musikken, jeg er altfor glad i musikk. Jeg klarer ikke se for meg at jeg ikke skal drive med det. Det har jeg ikke klart sia høstferien 1987.

– Etter å ha produsert så mange plater som du har, var det vanskelig for deg å overlate avgjørelser og ansvar til en redaktør?
– Nei, det var egentlig kjempelett. Det er nok litt fordi jeg har vært produsent for så mange artister, og jeg synes at jeg har hatt mye å bidra med som artistene ikke sjøl har kunnet komme med. Mange kunne fått det til sjøl også, men når jeg er inne og jobber med dem synes jeg det gir kunsten deres et løft eller en retning som er fordelaktig eller som gjør at de kanskje enda mer effektivt uttrykker det de ønsker å uttrykke.

– Det samme merka jeg med en gang jeg begynte å levere til redaktøren min, og han er dessuten en forfatter jeg beundrer sjøl. Han skriver fantastiske bøker, og jeg bare merka at han er produsenten min liksom. Det var helt trygt. Jeg vet ikke hvor mange hundre kommentarer, eller tusen, han har hatt i løpet av arbeidet med romanen, fra små til store ting, men jeg har nesten ikke vært uenig i noe. Jeg har fått noe ut av alt, ting jeg ikke så sjøl.

Rune Berg med romanen Nesten sanne historier om Rune Lisbeth Berg. (Foto: Erik Valebrokk)

– For man kunne jo tro du var blitt litt egenrådig med årene.
– Nei, tvert imot altså. Det har heller gått motsatt vei.

– Da er spørsmålet om det egentlig er noen forskjell på en produsent og en redaktør?
– Det er lite, tror jeg. Det er litt annerledes arbeidsmetoder fordi man som produsent ofte er midt i en slags heksegryte med ganske mange forskjellige mennesker som alle i større eller mindre grad er nervøse eller ivrige etter å få uttrykke det de har på hjertet. Så spiller vi sammen, og kanskje noen ikke får det til og noen andre blir irritert fordi de ikke får det til, så har du en artist oppi der som vokter det kunstneriske uttrykket sitt, og så skal du på et eller annet vis få alt dette til å gå i samme retning, og få alle til å jobbe sammen. Det er litt mer glør under beina noen ganger, tror jeg, det er flere prekære høyoktansituasjoner for en produsent, mens jeg innbilder meg at som redaktør er det litt seigere.

Seigt eller ikke, mye tyder på at Runes redaktør har gjort en tilfredsstillende jobb – for Rune og for leserne. At Nesten sanne historier om Rune Lisbeth Berg ikke er hundre prosent etterrettelig, ser ikke ut til å plage så mange. Hvem vet? Når dette leses, er den kanskje trykket i enda et opplag.