Det hersker ingen tvil om at vi her snakker om en legende i norsk musikkliv. Så hvor skal jeg begynne? Hva skal jeg ta med og hva må utelates? Egentlig fortjener han en bok, en innbundet bok med fire cd-plater montert på innsiden av bokryggene. Bare det ville vært et vanskelig oppdrag, i og med at han spiller trommer på i nærheten av 2000 låter, og kunne vise til 53 år som profesjonell artist.
Det hele begynte med bergensbandet Saft. Nei, stryk det. Det begynte egentlig med at en meget ung Magne Lunde var rævedilter for buekorpsene på Nordnes i Bergen, der han vokste opp. Han prøvde først å komme med i Verftets kompani (nedlagt i 1961), men fikk beskjed om å komme tilbake når han var like stor som trommen. Så prøvde han seg i Nordnæs Bataillon, men fikk samme svar.
– Jeg var så liten og tynn, så de kunne ikke bruke meg, fortalte han meg da jeg gjorde et lengre portrettintervju av han for Bergensmagasinet våren 2019.
– Min far drev forretning i Skottegaten, og vi bodde i St. Hansgaten like ved. Så der stod jeg inntil veggen og spilte for meg selv, med en blikkboks rundt magen som tromme og to trepinner til trommestikker.
Lyden forplantet seg inn i huset, der en av naboene lå og sov middag. Det viste seg at han var kasserer i Nordnes skoles musikkorps, og likte det han hørte. Han tok det unge talentet inn på én aspiranttime, og deretter rett inn i korpset. Første gangen Magne var ute og marsjerte med dem, var han bare åtte år gammel. Den første spillejobben hans var på Askøy utenfor Bergen våren 1965, sammen med Cavemen. Da var han fylt 14.
ET UNGT TROMMEGENI: – Tiden med Saft var fantastisk; spesielt da vi slo gjennom med «People in Motion». Den kom ut i 36 land, fortalte Magne Lunde. Bildet er fra en NRK-konsert med Saft i 1970. (Foto: NRK)
Året etter ble han med i Relax, med Rune Walle på gitar, avdøde Håkon Vellesvik på bass (han døde da bandbilen til New Jordal Swingers ble truffet av et steinras i 1982) og Tom Kvamsdal på piano. Deretter hadde han en liten periode sammen med Active, før han ble hentet inn som vikar i Human Beings mens trommeslageren deres var på reise i USA sammen med moren.
DEN FØRSTE SINGELEN: Human Beings ble kåret til Bergens beste band i 1968, og premien var innspilling av singel i Arne Bendiksens studio. (Foto: Magne Fonn Hafskor)
Neste band var Supergruppen, som bestod av blant andre Helge Nilsen, Rune Larsen, Trygve Thue, Rolf Skogstrand og Magne Lunde. De rakk å gi ut en singel, og varmet opp for Cliff Richard da han spilte i Njårdhallen (Oslo) og Bergenshallen i 1969. Derfra var veien kort til det som ble Saft, som klarte å bli nr. 1 på Europatoppen med låten «People in Motion» (1971). Magne Lunde spiller på begge de to første platene deres, men tok en pause fra bandet i 1973, da han begynte å studere klassisk trommespilling ved Konservatoriet i Århus.
Trommelærerne hans i Århus var Bent Lylloff, som spilte i københavnorkesteret Det Kongelige Kapel, og den amerikanske jazzmusikeren Ed Thigpen (blant annet kjent som trommeslager på en lang rekke innspillinger med Oscar Peterson), som hadde flyttet til Danmark.
Stamstedet hans i Århus var Jazzhus Tagskægget (lagt ned i 1980), der han snart fikk rollen som hustrommis. En kveld han kom der, satt det noen svarte amerikanske jazzmusikere i baren; den ene av dem med gullkjede og gullbriller. Magne Lunde tok med seg noen flasker med «bayer», satte seg til trommene, og åpnet med Joe Zawinul-låten «Mercy, Mercy, Mercy». Så kom han med gullbrillene opp på scenen, og begynte å spille trompet. De spilte et par låter, men så måtte Magne Lunde ut et nødvendig ærend for å gjøre plass til mer øl. Da han kom tilbake, var de andre gått av scenen.
Han gikk og satte seg med de andre, mens han med gullbrillene gliste fra øre til øre, tydelig fornøyd med minikonserten. Innehaveren introduserte Magne som «a rock’n roll-drummer who study classic drums here in Aarhus». «Yeah, I really love your drumming, fantastic, your technique and everything», svarte han med gullbrillene. Innehaveren snudde seg så til Magne Lunde. «Magne, this is mister Miles Davis», sa han.
– Så jeg hadde vært på scenen med Miles Davis uten at jeg var klar over det, fortalte han i intervjuet jeg nevnte over.
– Der og da ønsket jeg meg bare et svært hull i gulvet, som jeg kunne synke ned i. «I have your album Bitches Brew, Terje Rypdal told me to buy it», klarte jeg å stotre frem. «Oh, Terje Rypdal, yeah yeah yeah», svarte Miles. Så jeg rodde meg i land.
DEKORERT AV KONGEN: Magne Lunde fikk i 2012 Kongens Fortjenstmedalje, som tildeles for «samfunnsnyttig innsats over lengre tid, inkludert frivillig arbeid og engasjement». Hjemme hos Magne Lunde er den naturlig nok utstilt ved siden av et miniatyr Tamla trommesett, der kallenavnet «Manna» er skrevet inn på basstrommen. (Foto: Magne Fonn Hafskor)
Magnes favoritter blant trommeslagere var Brian Bennett (The Shadows), Alex Riel (Savage Rose), Ringo Starr (The Beatles) og Ginger Baker (Cream, Fela Kuti, Hawkwind etc.). Aller høyest rangerte han Buddy Rich (1917-1987).
– Han var visst en god klyse av en fyr, men trommer? Steike meg. Han hadde en teknikk som var helt hinsides, fortalte han meg, og la til at han i tillegg var stor fan av den amerikanske studiotrommisen Jim Keltner, som har spilt med blant andre Ry Cooder, George Harrison, John Lennon, Bob Dylan, Roy Orbison – og en lang rekke andre kjente artister.
– Jim Keltner spiller ikke ett slag for mye. Dersom vi hadde brukt ham på det kommende prosjektet jeg er med på ville han spilt akkurat slik som jeg gjør der, med mye luft mellom hvert slag.
«Det kommende prosjektet» var for øvrig bandet Waterwagon – som albumdebuterte høsten 2019. De består av blant andre Øyvind Hægland og Ole Amund Gjersvik, og er i disse dager ute med en ny singel.
Magne Lunde var ikke av de som krydret spillingen med mye perkusjon. Nei, han var «rett på settet», selv om han også mestret mer kompliserte ting. Det beste eksempelet er kanskje Jan Eggum-albumet Heksedans (1977). Der skjer det mye i det som populært kalles for «kjøkkenavdelingen», med mange stopp.
Han spilte også på Single Mirrors eneste album (1983), der trommene er trukket langt frem i miksen, faktisk lengre fremme enn sangen. Magne sa selv at han fikk sjokk første gangen han hørte platen, og mente at forklaringen var at både lydteknikeren og produsenten var trommiser.
Single Mirrors var et kortlevd norsk/britisk band startet av trommeslageren Geir Waade (London SS, Lipservice) fra Trondheim og Matt Dangerfield (The Boys). Opptakene til albumet deres ble gjort i Oslo og Trondheim. Geir Waade spilte ikke selv på platen, men hyret i stedet inn Magne Lunde. Han var i storform, og satt ifølge bassist Phil Spalding like godt plantet på trommekrakken som Lucky Luke på ryggen til en galopperende Jolly Jumper: «I have an enduring memory of him putting a cigarette in his mouth and then lighting it up right in the middle of a take» skriver han på bloggen philspalding.com.
Magne Lunde var for svært stolt over Single Mirrors-albumet, som har levd sitt eget liv gjennom årene, langt unna hitlister og kåringer av tidenes beste plater. Albumet slutter med den lett beatleske (den minner om «Tomorrow Never Knows») låten «Back to Nature Now» – med baklengseffekter, dyrelyder, tungt marsjerende trommer og en messende tekst om at «I’m going back to nature now». Magne fortalte meg at dersom han fikk laget en boks med låter fra hele karrieren – slik han ønsket – så ville han avslutte hele samlingen med «Back to Nature Now».
Så spiller han også utrolig bra og jevnt på denne; nesten litt trommemaskinaktig. Selv hevdet han at han hadde 100% timing, og hørte med en gang om et trommeslag var litt skjevt. Han skrev ikke egne låter, med ett unntak: Da han var med i Saft, skrev han låten «Working Man» sammen med Tom Harry Halvorsen. Denne ble spilt inn om natten på Henie Onstad Kunstsenter i Oslo. Magne skrev melodien og spilte akkordene på et Steinway flygel, og Tom Harry skrev teksten.
SAFT PÅ SCENEN: Magne Lunde spiller på begge de to første platene med Saft, og pendlet frem og tilbake mellom Danmark og Norge da han begynte å studere klassisk trommespilling ved Konservatoriet i Århus. Bildet er fra en NRK-konsert i 1972. (Foto: NRK)
Tiden med Saft var fantastisk; spesielt da de slo gjennom med «People in Motion». Den kom ut i 36 land. Deretter ble han med Jahn Teigen på Teigens telt-turné i 1980. Denne kom i kjølvannet av albumet Mentalkrem (1980), og dekket 25 norske byer og tettsteder – fra Kristiansand i sør til Namsos i nord. Musikerne som var med var Marius Müller (gitar), Svein Dag Hauge (gitar), Igor Kill (bass), Geir Langslet Eriksen (piano) og Magne Lunde (trommer).
Det gikk gjetord langt utenfor Norges grenser om den fantastiske trommeslageren, og en gang fikk han tilbud om å bli med i AC/DC – som på den tiden var et av verdens største rockeband. Magne takket høflig nei etter å ha truffet bandet på et hotell der kokainen fløt fritt.
– Rent økonomisk angrer jeg. Jeg kunne kjørt rundt i en rød Rolls Royce. Hvilket band det var kan du skrive om etter at jeg er død, fortalte Magne meg da jeg intervjuet han – selv om han gjerne delte anekdoten med mange av sine venner.
En annen anekdote han elsket å fortelle var om en legendarisk konsert på Os utenfor Bergen – der han spilte i trioen MMY. Dette var et bluesband han hadde sammen med den amerikanske gitaristen/vokalisten Michael ‘Mike’ Gallaher – en svart amerikaner som fant seg kjæreste på Voss. Etter at Gallaher fikk en voldsdom i Norge, reiste han tilbake til USA. Trioens bassist var ingen ringere enn den tidligere Dance With a Stranger-bassisten Yngve Moe – som døde etter en badeulykke på Tenerife.
– Dersom Yngve Moe hadde vokst opp i London, ville han vært en stjernebassist. Du skal ikke høre en bassist – du skal føle han. Vi rakk å gjøre 6-7 spillejobber. Heldigvis fikk jeg en venn av meg til å gjøre opptak av den ene konserten, fortalte han, og spilte et fantastisk konsertopptak for meg – selvfølgelig med en vill vegg-til-vegg-trommesolo halvveis inn i settet.
Magne Lunde snakket seg fort varm når han fortalte om folk han hadde spilt med. Han var alltid en hedersmann med stor sjenerøsitet overfor andre. Etter et langt liv i musikken hadde han møtt mye motbør, slik det ofte er. Men han bar ikke nag, og hadde ingen problemer med å skryte av folk som, vel, ikke alltid var like vennlige eller ærlige tilbake.
Da jeg gjorde intervjuet med ham, slo det meg derfor at det kanskje var på tide å gi ham noe tilbake. Jeg gjorde derfor henvendelser til en rekke norske artister/trommeslagere, og ba dem si noen ord om Magne Lunde som musiker. Her er fire av kommentarene jeg fikk tilbake – uredigert og ufiltrert, og like gyldige i dag som for to og et halvt år siden. Med dette lyser jeg fred over Magne Lundes minne. Kanskje han allerede duellerer med Charlie Watts?:
Tarjei Strøm (trommeslager, blant annet i Ralph Myerz and the Jack Herren Band): «Magne Lunde har nærmest vært en mytisk figur for meg i barndommen som mannen med Norges Største Trommesett. Jeg husker at jeg og noen kompiser fikk tak i en videokassett av et Bergen Beat-jubileum fra 80-tallet, og det hele åpnes med en mildt sagt ellevill Magne-solo. Vi spolte frem og tilbake og så den om og om igjen. Siden har vi møttes ved flere anledninger, men jeg glemmer aldri første gangen jeg møtte ham. Dette må ha vært på starten av 2000-tallet. RM&JHB hadde begynt å få et navn, og særlig bergenspressen hadde begynt å skrive mye om «trommeorkesteret» fra Bergen. Jeg var i kjelleren til trommebutikken Pro Perc og så på cymbaler helt alene. Plutselig kom Magne ned. Jeg kjente ham ikke, men visste godt hvem han var – så jeg bare fortsatte med mitt. Etterhvert la jeg merke til at han ikke så på cymbaler, men sto og betraktet meg. Hjelpe meg, tenkte jeg – kanskje legenden visste hvem jeg var? Til slutt snudde jeg meg og møtte blikket hans. Da sa han rolig: «Du har mye av meg i deg, du». Tidenes kompliment der, altså. Han har også steppet inn for meg under en innspilling. Dette var under innspillingen av Julian Berntzens tredje soloplate. Jeg misset en session på grunn av turnevirksomhet, og det var selvsagt til platens kuleste låt; «Rainbow Mixtures». Julian og HP Gundersen hadde lagt opp låten til min trommestil, så da jeg måtte reise, var gode råd dyre. Julian og jeg tenkte at her måtte vi velge fra øverste hylle, så løsningen ble å ringe legenden fra Bergen Beat-videoen – and the rest is history! Magne leverte så det suste, og det ble tidenes trommelåt».
Bjørne Møen (trommeslager for blant andre Voss storband, Evanger musikklag og Heine Totland Rock’n Roll Circus): «Ein av dei første gongane eg såg Magne bak trommene, var under Vossadagane på ein scene på skuleplassen på Voss ungdomsskule. Han spelte med Jahn Teigen. Det eg hugsar som imponerte meg den kvelden var trommesoloen. Mens han spelte solo, plukka dei ned trommesettet rundt han og flytta det bak sceneteppet og opp på trommeriseren. Seinare så har eg vore så heldig å få høyra han med Saft. Stor stas, med historisk sus. Eg vert audmjuk når eg tenker på alt han har gjort opp gjennom tidene, alle platene han har spelt på, alle låtane me til stadig høyrer og ikkje alltid veit at det er han som sit bak trommene. Magne er vel ein av dei som er kjend for å ha veldig god «time», noko eg misunner han veldig. Skulle hatt litt meir av det sjølv. Elles er han ei inspirasjonskjelde både for liten og stor for oss som sit bak trommene sjølv. Er han på konsertar er det alltid ein liten og oppbyggjande prat i etterkant. Slik er han med elevane sine òg. Spelar saman med dei, og motiverar dei på alle måtar. Magne er ei legende i trommeverda. Han har alltid vore der, er der, og kjem nok til å vera der i mange år til, får me tru».
Helge Nyheim (trommeslager, blant annet i det bergenske Pink Floyd-tributebandet Dark Side of the Wall): «Magne var viktig for meg, han var jo den eneste profesjonelle trommeslageren jeg visste om i ungdommen, og som var fra Bergen! Han er en stor inspirasjonskilde med god groove og suveren teknikk. Jeg setter han blant mine helter fra de siste 50 årene – ved siden av Ginger Baker, Ringo Starr og John Bonham».
Kim Bård «Herodes Falsk» Hansen (trenger ingen introduksjon): «Magne Lunde er en fantastisk musiker, og en helt unik trommeslager. I tillegg til en suveren teknikk, har han også en rå kraft og uslåelig timing. Magne har spilt på Jahn Teigen og Prima Veras største hits – og han har stukket av med dusinvis av Teigens groupies. Som live trommeslager finner du ikke noe bedre enn Magne. Han får det til å svinge så grenseløst at det er umulig å ikke hoppe rundt på scenen. Jeg tør ikke å tenke på hvor tynn Mick Jagger hadde vært om Magne Lunde hadde vært trommeslageren i Stones».
UTVALGTE PLATER: Magne Lunde har spilt på et sted mellom 1800 og 2000 låter. Her er et utvalg av platene han var med på. (Foto: Magne Fonn Hafskor)
Vossa Jazz-sjefen slutter
Daglig leder i Vossa Jazz, Roger Urhaug, har sagt opp etter knapt et år.
Hvor brenner det, Egon Holstad og Sigurd Elgenes?
Hvor er musikkjournalistikken på vei? Hvordan imøtekommer vi en stadig mer uforutsigbar fremtid? Hva kjennetegner god anmelderkunst? Her er spalten for deg som vil høre mer om de store spørsmålene i musikkbransjen.
Fest i klangfargerike med forstyrrande ubehag og lågfrekvent stille
Ballade jazz: Superspreder har naila det på si andre plate, Geir Sundstøl feirer ti år som soloartist, vi får klangleg skulptur frå Sofa, og orkestrert stille frå Bristol.
Norsk premiere på "Elja" med Kronos Quartet og Benedicte Maurseth
Verdenskjente Kronos Quartet inntar Oslo for norsk premiere på verket "Elja" under årets Ultima.
Jazzfest Trondheim: Festivalens høydepunkt og alltid overraskende
– Det som særpreger Trondheim Jazzorkester, er at du aldri vet hva du får. Og det er jo det jazz handler om, å bli overrasket, skriver Trygve Lundemo etter siste ukes Jazzfest i Trondheim.
Færre søkere til estetiske linjer på videregående: – Det oppleves for usikkert å velge den retningen
Flere fylker og kommuner legger ned estetiske linjer på videregående, og i takt med dette går søkertallene til disse linjene ned. Periskop og Ballade har forsøkt å finne ut av årsaken til hvorfor færre ungdommer søker seg til estetiske fag.
