Inspirasjoner: For Lise Sørensen er kollegaene den viktigste kilden

Ballade snakker med norske artister, musikere, sangdiktere og komponister om hva som har inspirert dem og deres karrierer. Les alle «Inspirasjoner»-intervjuene journalist Erik Valebrokk har gjort på denne samlesiden.

• Lise Sørensen, fiolinst, frilansmusiker og medlem av Oslo Strings. Blant hennes utallige oppdragsgivere er Ane Brun, Stein Torleif Bjella, Robert Post, Tom Roger Aadland, Sivert Høyem og Madrugada, Hellbillies, Louien, Vamp, Maria Mena og Odd Nordstoga – som bare er toppen av isfjellet. For tiden spiller hun i bandet til Jon Niklas Rønning på forestillingen Tilbake til nåtiden på Latter i Oslo. Ble tildelt Gammleng-prisen i kategorien Årets studiomusiker i 2013, fikk Gulllruten for beste filmmusikk i 2022 (for 2021) for Jakten på Tonetreet sammen med Ginge Anvik. Født 7. februar 1975 i Kristiansand.

Hun har spilt med «alle» innen norsk musikkliv, fra Madrugada til Karpe, Jan Eggum til Ane Brun, men hva – og hvem – inspirerer fiolinisten Lise Sørensen?

Lise Sørensen er blant Norges mest benyttede fiolinister og har røtter i en musikalsk familie. Hennes morfar som var fisker, spilte fiolin på si og opptrådte på bedehuset i Egersund, der han møtte sin kommende kone, Lises mormor.

Det musikalske genet gikk i arv til Lises mor som begynte å spille piano, og sirkelen ble sluttet da Lises mor fikk nyss om at kulturskolen i Kristiansand der de bodde tilbød foreldre og barn å spille sammen. Hun spurte åtte år gamle Lise om hun kunne tenke seg å spille fiolin, fordi hun selv bar på en drøm om å følge i sin fars musikalske fotspor. Dermed begynte mor og datter å spille sammen.

Men hvem var egentlig hennes første inspirasjonskilder innen musikken; var det morfaren, eller for den saks skyld moren, muligens en lærer, eller kanskje Arve Tellefsen eller andre fiolinister hun så på TV?

– De første årene var det å spille bare noe jeg gjorde, forteller Lise Sørensen. (Foto: Erik Valebrokk)

– Arve Tellefsen var superstjerne, og han er det fortsatt. Det var på den tiden han gjorde Pan og slike veldig kommersielle ting som var veldig lett for meg å ta inn, så han var absolutt en inspirasjon. Men jeg er litt usikker. De første årene var det å spille bare noe jeg gjorde.

Men det skjedde noe da hun var på kurs hos Stephan Barratt-Due.

– Det var ikke et veldig stort strykermiljø i Kristiansand, så det var noe med å komme i en sånn stor setting. Det var første gang jeg fikk spille de store klassikerne av for eksempel Tsjajkovskij og Grieg, og jeg fikk gåsehud overalt. Veldig mange var flinke til å spille, og alle bidro med sitt, så det ble store musikkopplevelser av det.

Opplevelsen var i seg selv inspirerende?

– Veldig, det ga meg lyst til å spille mer og var noe å strekke seg etter. Det var ganske stort aldersspenn, og alle lærerne var med og spilte, så nivået ble skyhøyt i forhold til hva jeg var vant til. Hvis man gidder å jobbe seg over den første perioden hvor det bare er gnikk, så tenker jeg det er ganske unikt, fordi du fra du er ganske liten er med på et samspill som i seg sjøl er veldig inspirerende.

Lise Sørensens motivasjon har alltid vært å spille med andre, kan hun fortelle. Det gir mening når vi vet at karrieren har ført henne sammen med et betydelig antall artister.

Blant de mange som har søkt hennes tjenester – på plate eller scene, enten alene eller med kolleger i ensemblet Oslo Strings som hun er del av – er Odd Nordstoga, Maria Mena, Benny Borg, Robert Post, Jan Eggum, Stein Torleif Bjella, Paal Flaata, Sivert Høyem både solo og med Madrugada, Mick Harvey, Blixa Bargeld, Tindersticks, Hellbillies, No. 4, Ane Brun, Tom Roger Aadland, Claudia Scott, Senjahopen, Thom Hell, Dylan Mondegreen, Pål Angelskår, Ingrid Olava, Ida Jenshus, Louien, Vidar Vang, Erlend Ropstad, Vamp, Sigrun Loe Sparboe, Harald Thune, Daniel Kvammen, Rune Berg og Torbjørn Økland – toppen av isfjellet.

Lise Sørensen spilte sammen med artisten Louien (Live Miranda Solberg) på Øya i august. Sørensen forteller til Ballade at Louien er et fantastisk eksempel på en kompromissløs musiker «som ikke først og fremst pleaser, men kjører på, uansett». – Hun er blitt en fantastisk viktig stemme i miljøet siden hun heller gikk den harde veien, og hele tiden trodde på det hun gjorde. (Foto: Erik Valebrokk)

– Når jeg spiller med andre kan jeg holde på i det uendelige, men alene er jeg fæl til å prokrastinere, sier hun og ler. Apropos å le, har hun for tiden fast engasjement på Latter i Oslo der hun er med på Jon Niklas Rønnings nyeste show Tilbake til nåtiden. Det gir en ofte tidspresset frilansmusiker et kjærkomment pusterom.

– Det er deilig å ha et fast sted å møte opp, der jeg har fiolinen min og alt jeg trenger uten å måtte frakte alt rundt hele tiden, og det gir også et økonomisk pusterom, sier hun. Her spiller hun sammen med det Rønning omtaler som den «musikalske gjengen» sin, Pernille Øiestad på sang, Ole M. Aagenæs på sang og piano og Andreas Haga på bass.

Sett i lys av Lises holdning til å spille med andre musikere, lar hun seg vel også inspirere av kollegene Kaja Fjellberg Pettersen, Ragnhild Lien og Isa Caroline Holmesland i Oslo Strings?

– Absolutt. Jeg tenker at vi strekker oss veldig etter hverandre. Men en ting er at de andre er veldig dyktige musikere, vi er også veldig close, veldig trygge på hverandre og stoler på hverandre, slik at det er en god arena for å tøye grensene. Ofte har vi en følelse av at vi kaster oss ut i ting vi ikke helt kan, som vi ikke har helt oversikt over, og det tror jeg utvikler oss sammen på et vis. Sammen tør vi alt, vi kjenner hverandre så godt, både som musikere og som mennesker.

Hun kan ikke trekke frem én fiolinist som inspirerer henne spesielt, men mange når henne på forskjellige måter.

Lise Sørensen under konserten med Louien på Øya. (Foto: Erik Valebrokk)

– Pappa studerte i Dublin, så jeg er vokst opp med mye irsk folkemusikk, i tillegg til kirkemusikken, og klassisk selvfølgelig. Da jeg ble kjent med The Waterboys fikk jeg en umiddelbar kjærlighet for den musikken, men det var ikke Steve Wickham som fiolinist alene, det var ham i samspill med de andre i bandet, symbiosen. Det igjen er veldig likt norsk folkemusikk, og da kan jeg nevne Nils Økland, Sigrid Moldestad og Sarah Jane Summers som alle har et umiddelbart nærvær i måten de spiller på. Jeg har også hørt ekstremt mye på Whiskeytown der Caitlyn Cary spilte fiolin, og så klart Scarlet Rivera som spilte med Bob Dylan, og Ola Kvernberg.

Kan man høre noen av inspirasjonskildene dine i måten du spiller på?

– Helt sikkert. Første gang jeg spilte i et band var på turné med Sivert Høyem i 2004. Han hadde gitt ut sin første soloplate, Ladies And Gentlemen of the Opposition, som jeg ikke hadde spilt på, og for første gang i mitt liv måtte jeg bare finne ut hva jeg skulle spille.

Platecoveret til Sivert Høyems første soloalbum, Ladies and Gentlemen of the Opposition, fra 2004. Lise Sørensen var ikke med på plata, men deltok på turneen Høyem og bandet gjorde med Rikskonsertene den våren. (Foto: EMI)

– Jeg hadde hatt en del kjipe lydopplevelser med å spille med band tidligere hvor jeg ikke hørte noen ting, og trodde derfor at el-fele var løsningen. Jeg kjøpte en umiddelbart, men det gikk fort og hardt opp for meg at den fela blir ikke med. Det er jo et dustete instrument. Dette var for så vidt en digresjon, men i flere av anmeldelsene fra turneen var det mange som trakk frem at fiolinisten minnet om Waterboys. Om det bare skyldtes at musikken hadde noen sånne elementer og det kom ei fele inn, kan selvsagt tenkes, men jeg tror vel at all inspirasjon av det man har hørt mye på også gir seg utslag i eget spill, selv om det ikke er bevisst.

Lise Sørensen er inspirert av fiolinister og andre utøvere fra et bredt spekter av sjangre og stilarter, fra irsk folkemusikk til kirkemusikk og klassisk. (Foto: Erik Valebrokk)

Lise forteller at hun også er stor fan av Warren Ellis, Nick Caves primære samarbeidspartner både fra The Bad Seeds og i filmmusikksammenheng, og beskriver ham som en sterk bidragsyter for å bringe fiolinen inn i den «skitne» rocken.

– Nå bidrar jeg mer kreativt og med færre føringer, og det liker jeg.

Med tanke på hvor mange store navn hun selv har spilt med, er det naturlig å spørre om det er inspirerende i seg selv å spille med såpass tydelige stemmer, og kanskje også om enkelte av dem er mer inspirerende enn andre?

– For å svare på det første; definitivt. Det er den store inspirasjonen. Veldig ofte er det slik at de største artistene virkelig ønsker input også. De er fullstendig klar over at de ikke står der alene, og er veldig flinke til å invitere andre musikere inn.

Så du føler ikke at du bare er der på en jobb, men at du virkelig bidrar?

– Stort sett. Da jeg startet med dette var det vanlig at alle vi som spilte strykere og hadde klassisk bakgrunn ble satt i en bås og fikk utdelt en blekke (noteark – journ. komm.) der det står nøyaktig hva du skal gjøre og så gjør man det så «perfekt» man kan.

– Nå bidrar jeg mer kreativt og med færre føringer, og det liker jeg.

– Når jeg jobber sammen med andre er det som om på-knappen er lettere å få i gang enn om jeg sitter med blanke ark for meg selv, forteller Sørensen. (Foto: Erik Valebrokk)

Da kan Sørensen bidra med det som føles naturlig for henne, som er mer givende.

– Jeg blir mer og mer invitert inn fordi jeg er den jeg er. Nå har jeg også bygget et studio i kjelleren, og der sitter jeg mye og legger stryk på andres låter. Det gir masse rom for kreativitet.

Men til andre del av spørsmålet; ikke for å sette noen opp mot hverandre, men det er vel slik at noen bare er mer inspirerende enn andre, at noen er karismatiske på en måte som gir deg det lille pushet i kraft av personligheten?

– Definitivt! Sivert, Odd Nordstoga, Bjella og Sigrid Moldestad er alle personer som er veldig åpne. En annen som har inspirert meg veldig, er Ginge Anvik. Han er en filmkomponist som jeg har fått jobbe med i mange, mange år, og han er ekstremt flink, han har god teft for hva som fungerer.

De to har komponert sammen, men Lise har ikke gitt ut mye egen musikk. Igjen, forklarer hun, lar hun seg inspirere av andre personer, og som i tilfellet Ginge Anvik blir hun lett revet med. Hun har mange ideer liggende, og har begynt å ta opp ting hun lager, men det mangler foreløpig en klar retning.

Filmkomponist Ginge Anvik er en stor kilde til inspirasjon for Lise Sørensen. Han lagde blant annet musikken til NRK-serien «Lykkeland», som han fikk pris for på den internasjonale TV-festivalen i Cannes i 2018. Han og Lise Sørensen fikk i 2022 Gullruten for musikken til dokumentaren «Jakten på Tonetreet», en film om å finne det perfekte treet for å lage den fullkomne fiolinen. (Foto: Jan Inge Anvik)

– Når jeg jobber sammen med andre er det som om på-knappen er lettere å få i gang enn om jeg sitter med blanke ark for meg selv, forklarer hun.

– Jeg tror kanskje ikke jeg har nok tid til å kjede meg. Ironisk nok var pandemien en ekstremt inspirerende tid for meg, da ble jeg kjempekreativ.

En annen kilde til inspirasjon ligger i arbeidet Lise sammen med resten av Oslo Strings legger ned i det brasilianske strykeorkesteret Cameratas Laranjeiras, som cellisten Kaja Fjellberg Pettersen var med å starte i 2013, med barn og unge fra klassedelte Rio de Janeiro – og som også har fått en avlegger i Oslo.

På hjemmesiden leser vi følgende: «Målet er å utvikle musikkinteressert ungdom til trygge og selvstendige individer som har det som skal til for å komme inn i høyere utdanning.» En gang i året reiser Lise og de andre norske musikerne til Brasil for å møte og spille med disse ungdommene. Det må vel være inspirerende og da ikke utelukkende i musikalsk forstand?

– Å ja, det er det. Rio er en fantastisk og levende by. Det finnes en del prosjekter som går inn i favelaene med dans eller band eller andre kulturelle tilbud, og så kan de holde på med det i en periode. Det som skiller Cameratas Laranjeiras fra de andre prosjektene er at ungdommene møtes på tvers av sosioøkonomiske og geografiske avstander.

–Mange har et instrument som de gjerne har fått låne gjennom de lokale sosiale prosjektene og hentes fra forskjellige deler av byen, ikke bare én favela. Dessuten er ikke alle fra favelaene, men hentes fra den tyske skolen, den amerikanske skolen og forskjellige expat-miljøer. Du har fattig og rik, brasilianere og utlendinger.

Det brasilianske strykeorkesteret Camerata Laranjeiras. (Foto: Pressefoto)

Lise forteller om hvordan hun og de andre i Oslo Strings arrangerer alt fra «Lambada» til norsk folkemusikk og a-ha.

– Man blir kanskje litt grenseløs når man er i utlandet. Vi gjør ting der som vi ikke ville gjort hjemme, og det er inspirerende. De er en gjeng som liksom står og strekker ut et sikkerhetsnett. Hvis noen faller utpå eller noe skjer, så er de der. Skikkelig. De har en ekstrem evne til å ta vare på hverandre, og blir altså så gode sammen. De har også en utrolig toleransehøyde overfor hverandre og er som en familie. Å se hvordan de tar vare på hverandre, å være en del av det, det gjør noe med oss også, og vi etterstreber det samholdet og den respekten de viser hverandre.

Hvis vi beveger oss vekk fra musikken, hva inspirerer Lise Sørensen i hverdagen?

– Folk som er flinke til noe. Er du god til å lage kaffe, kan jeg synes det er inspirerende, og jeg skjønner ikke hvorfor man skal lage kaffe hvis den ikke er god. Jeg er også veldig glad i å strikke og kan sitte i timevis og se på YouTube-videoer med folk som strikker og gjør finurlige ting. Jeg er også glad i tydelighet, som at folk sier fra hvis noe jeg gjør ikke er bra sånn at jeg kan jobbe videre med det. Det er inspirerende fordi jeg får lyst til å «uppe» meg selv, sier Lise.

Oslo Strings. Lise Sørensen ytterst til høyre. (Foto: Peder Blümlein)

Hun kommer fort tilbake til musikken og forteller om perioder hvor hun har latt seg inspirere til å dykke ned i sjangere som string swing og tango og forskjellige typer folkemusikk, og at hun ironisk nok er en slik som er «ganske flink til veldig mye». Likevel tror hun at hun har lykkes i å skape «sitt» uttrykk, en form for signatur.

– Jeg vil heller spille litt stygt og rufsete enn å ikke mene det

– Jeg synes det er helt fantastisk å se musikere som har gått «all in» i en sjanger, men det kan bli så spissa, så mange regler. Da er bruddet med de reglene eller dogmene inspirerende, at man kan mye og så beveger seg vekk fra det.

– Jeg hørte et intervju med Dennis Storhøi hvor han snakket om «hundeskuespillere» og «katteskuespillere», og sånn føler jeg musikere også litt overfladisk kan kategoriseres. Jeg er definitivt veldig katt. Hvis noen forteller meg hva jeg skal gjøre blir jeg sånn «Ne-he-hei, det skal jeg i hvert fall ikke», ha-ha. Er du derimot hund gjør du alt du blir fortalt.

Da våkner anarkisten i deg?

– Jeg vil heller spille litt stygt og rufsete enn å ikke mene det. (Foto: Erik Valebrokk)

– Ja, ha-ha… Det ironiske er at jeg er hun snille, flinke piken fra bibelbeltet, men jeg har nok alltid hatt en sånn stille protest inni meg.

Hun tror mye av årsaken til at hun har havnet der hun er og ikke bare spiller klassisk, bunner i dette.

– Jeg blir inspirert av både musikere og andre som er kompromissløse, som ikke først og fremst pleaser, men kjører på, uansett. Der synes jeg Louien er et fantastisk eksempel. Jeg møtte henne første gang da hun var med i Humble Servants med Lars Beckstrøm, Paal Flaata og mange andre, og da var hun vel 18-19 eller noe sånt. Hun var spurt om hun ville melde seg på et av disse musikkprogrammene på TV, men følte ikke at det var helt det hun burde gjøre.

– Hun er blitt en fantastisk viktig stemme i miljøet siden hun heller gikk den harde veien, og hele tiden trodde på det hun gjorde. Jeg synes det er veldig kult med folk som får suksess når de har holdt på visjonen sin, nesten uansett hva de driver med. Det er alltid den mest inspirerende innfallsvinkelen.

– Jeg vil heller spille litt stygt og rufsete enn å ikke mene det, konkluderer Lise Sørensen.