– En overjordisk sanger

Historien om Torii Wolfs plateinnspilling i Bergen begynte for rundt åtte år siden, da Hans Petter «HP» Gundersen oppholdt seg en lengre periode i Los Angeles. Der ble han kjent med den unge artisten, og de to gjorde en jam sammen.

– Jeg begynte bare å spille sånn dronegitar – med arabisk skala – og hun kastet seg på, forteller den kjente bergensartisten og produsenten.
– Det tok fullstendig av. Vi spilte i time etter time. Så gikk vi i studio for å spille inn en låt med musikere basert på denne ideen.

Resultatet ble låten «A Song for Harvey», som begge var så fornøyd med at de ble enige om å før eller siden gjøre et helt album sammen.

Deretter gikk tiden. HP Gundersen reiste hjem til Bergen, der han jobbet med en rekke av sine egne musikkprosjekter, mens Torii innledet et samarbeid med DJ Premier (Gang Starr) – som siden resulterte i triphop-albumet Flow Riiot (2017) og en lang rekke EPer.

– Torii er en overjordisk sanger og fantastisk på å freestyle melodi og tekst, sier HP Gundersen, som høsten 2019 inviterte henne til Bergen for endelig å realisere planen om å lage et album sammen med hans eget band, The Last Hurrah!!.

Dersom du var en av de heldige som fikk med deg konserten på Underlig i 2019, så vet du at dette var et helt spesielt musikalsk møte.

– Jeg hadde aldri sluttet å høre på det vi gjorde sammen, så jeg sendte henne en mail der jeg spurte om vi kunne gjøre det igjen her i Norge.

Ti minutter senere kom svaret. «I was feeling you in the moment you sent the mail. This has to happen, the sooner the better» skrev Torii. Flybillett ble ordnet, og en oktoberdag i 2019 landet hun på Flesland.

Dersom du var en av de heldige som fikk med deg konserten Torii Wolf holdt sammen med The Last Hurrah!! på Underlig i Bergen (25. oktober 2019), så vet du at dette var et helt spesielt musikalsk møte.

Det var, for å bruke HP Gundersens ord, rett og slett overjordisk, omtrent som et svar på karakteren Maire Bruin i skuespillet «The Land of Heart’s Desire» (William Butler Yeats, 1894) – her i min egen haltende oversettelse: «Feer, kom og ta meg ut av denne kjedelige verden. For jeg vil ri med deg på vinden, løpe på toppen av det opprørte tidevannet, og danse på fjellene som en flamme!»

Inkarnasjonen av The Last Hurrah!! på Underlig-konserten bestod av en rekke av Bergens fremste musikere: Øyvind Storlie Hoel (bass), Bjørn Sæther (trommer), Nora Yuyue Zheng (guzheng), Sam Fossbakk (gitar, synther), David Chelsom Vogt (fele) – og Hans Petter Gundersen selv på slidegitar.

STERKT OG PERSONLIG UTTRYKK: Det er som om følelsene og melodiene kommer direkte ut fra kroppen min, og så finner jeg ord som passer til dem i etterkant, sier Torii Wolf. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Selv var jeg en av de heldige som fikk med meg Underlig-konserten. Jeg fikk også en kort prat med Torii etter den intense opptredenen hennes – der det føltes som om hun omfavnet hver eneste en av oss som hadde benket oss foran scenen.

The Last Hurrahh!! – Well Boy (live i Bergen, 25. oktober 2019)

Jeg åpnet med å sammenligne uttrykket hennes med Sinead O’Connors – spesielt den irske artistens debutplate The Lion and the Cobra fra 1987. Dette var ukjent for henne, men hun bekreftet følelsen av å nesten bli ett med publikum.

– Jeg vet ikke hvordan det begynte, men uttrykket mitt er definitivt basert på følelser. Det er som om følelsene og melodiene kommer direkte ut fra kroppen min, og så finner jeg ord som passer til dem i etterkant, forklarte hun.

– Improviserer du noen av sangtekstene direkte når du er på scenen?
– Noen ganger. Jeg gjorde litt av det i kveld, sammen med det fantastiske bandet jeg hadde i ryggen. De fikk meg til å føle meg trygg nok til å gjøre det. Det blir akkurat som å synge i dusjen.

– Dere avsluttet med en lang versjon av «A Song for Harvey», som du og HP Gundersen opprinnelig spilte inn i Los Angeles i 2013. Jeg tror du improviserte en del på den?
– Åja, der improviserte jeg alt sammen. Det føltes helt fantastisk.

– Uttrykket på den er i slekt med arabisk musikk, og minner om avslutningen av Jim Jarmusch-filmen «Only Lovers Left Alive» (2013) – der libanesiske Yasmine Hamdan fremfører en gripende og lengselsfull låt. Har du sett den?
– Ja, og det er en fantastisk scene. Jeg elsker filmene hans. Det er litt morsomt at du trekker frem Jarmusch, siden jeg alltid har ønsket å lage musikk til hans filmer. Da jeg så Stranger Than Paradise (1984), tenkte jeg at filmmusikken i den var akkurat slik som jeg føler det. Den er filmet i svart/hvitt, og det meste foregår i et vinterlig landskap i Ohio, men oppbygningen er sterk og følelsesladet.

– Hvordan kom du i kontakt med HP Gundersen?
– På den tiden jobbet jeg mest alene med egne ting. Harvey Tedman, som var en britisk manager jeg kjente, satte meg i kontakt med musikere jeg kunne gjøre noe sammen med – blant andre HP Gundersen. Så vi gjorde en studiojam sammen, noe som resulterte i låten «A Song for Harvey».

– Den ferdige låten var selvsagt ikke hva Harvey ønsket – han var ute etter noe mer kommersielt – men jeg og HP tenkte at dette var noe vi kunne gjøre mer av.

– HP fortalte meg at han var nervøs før han gikk i studio med deg, så han prøvde seg på en enkel dronemelodi basert på arabisk tonespråk.
– Som var helt fantastisk. Jeg startet med å spille 4/4-takt på basstrommen, siden Harvey hadde bedt om en danselåt. Resten var ren improvisasjon. Den ferdige låten var selvsagt ikke hva Harvey ønsket – han var ute etter noe mer kommersielt – men jeg og HP tenkte at dette var noe vi kunne gjøre mer av. Så da han kontaktet meg igjen, ble vi enige om å fortsette samarbeidet ved at jeg kom til Norge.

– I mellomtiden har du gjort et triphop-album sammen med DJ Premier, som er en legende innenfor hip hop.
– Ja, vi kommer fra helt forskjellige tradisjoner, men klarte på en måte å møtes på midten. Vi ønsket begge å «go left», som han kalte det. Han stod for beats, sampling og produksjon, og jeg gjorde mine ting. Jeg elsker den platen. Vi kom sammen og skapte det vi ønsket å skape, uten regler for hvordan det skulle låte.

– Den nye platen du har laget sammen med The Last Hurrah!! er mer countryblues, som er en svært annerledes sjanger enn triphop.
– Albumet har definitivt en «homecookin’ twang». Jeg betrakter meg selv som sjanger-nøytral – jeg liker å bare droppe inn og koble meg på; å omfavne det som skjer i øyeblikket.

– Dere spilte inn hele albumet i løpet av en hektisk uke?
– Ja, det har gått fort. Slik er det når ting bare faller på plass av seg selv. Det er mine låter, men musikerne fikk stor frihet til å forme uttrykket.

– Jeg kjenner på en konstant lengsel eller savn etter noe jeg ikke helt klarer å sette ord på. Det handler ikke så mye om døden i seg selv – mer om hvordan den korte tiden vi er her og erfaringene vi gjør er del av noe større. Vi er alltid sammen, selv når vi ikke er det.

– Du synger om å komme hjem og om å savne kjæresten. Det er mye lengsel i tekstene dine?
– Ja, du vet, så mye lengsel (ler). Jeg har tenkt mye på det, siden alle spør om det samme. For meg handler det ikke så mye om hva det jordiske planet tilbyr meg; det handler mer om å bygge en bro fra det jordiske livet og over til hvor vi enn går etter døden, sier hun.

– Jeg kjenner på en konstant lengsel eller savn etter noe jeg ikke helt klarer å sette ord på. Det handler ikke så mye om døden i seg selv – mer om hvordan den korte tiden vi er her og erfaringene vi gjør er del av noe større. Vi er alltid sammen, selv når vi ikke er det. Sangene mine handler på en måte om å skape et rom der folk kan tillate seg å kjenne på triste følelser – og at det er helt OK.

– Det personlige uttrykket ditt virker litt i slekt med opprinnelige amerikanere, både vokalt og mohawk-frisyren din. Har du innfødte amerikanere på familietreet ditt?
– Ikke som jeg vet om, men det med frisyren min er litt morsomt. Jeg pleide å ha svært langt hår, og hadde tvangstanker om at det skulle være så perfekt som mulig.

– Det endte med at jeg mistet en del hår, slik at jeg måtte barbere alt av. Jeg bestemte meg da for å slutte med å være så opptatt av håret mitt. Det føltes litt som livet i seg selv – at hvis du bare slipper kontrollen, så vil alt komme sammen slik det er ment å være.

– Du kan slippe deg selv løs?
– Ja, endelig.

BLUES I A-MOLL: – HP Gundersen visste ikke om han kunne spille sammen med en guzheng, så han prøvde seg først frem med noen akkorder, forteller Nora Yuyue Zheng. – Du sa at A-moll var et godt sted å starte, husker HP Gundersen. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Til tross for kort innspillingstid tok det lang tid å gjøre ferdig det endelige albumet, men kort før jul i fjor ble det sluppet digitalt under tittelen Night Bloom.

Musikerne på platen er stort sett de samme som på Underlig-konserten nevnt over (unntatt Sam Fossbakk) – i tillegg til studiolyd fra Lars Hammersland (piano), Johannes Andersen Nysæter (synth), Henrik Paulsen (elgitar), Dag Jørgen Quandt (akustisk gitar) og Kåre Sandvik (tangenter, gitar, trompet og trombone).

– Jeg tror at bluesen kommer fra Kina, siden musikken derfra er pentatonisk med alle disse bendingene som er typisk for bluesen.

Nora Yuyue Zheng har både produsert platen (sammen med HP Gundersen) og designet/tegnet det flotte coveret, i tillegg til at hun er sterkt til stede med det kinesiske strengeinstrumentet guzheng. Hun flyttet til Norge for ni år siden, etter å ha lært seg studioteknikk i Shanghai.

– Jeg var påvirket av band som Sigur Ros og Sparklehorse, og hadde mitt eget postrock-band i Shanghai, forteller hun.

– Når lærte du å spille guzheng?
– Jeg øvde daglig fra jeg var fem år gammel. I forkant av konkurranser måtte jeg øve så mye at jeg ikke hadde tid til å leke med andre barn.

– Instrumentet har en litt annen skala enn den som brukes i vestlig musikk?
– Det er en femtoneskala, så vi har bare C, D, E, G og A.

– Hvordan lar det seg overføre til vestlig musikk?
– Det er akkurat som når du bender på gitar, forklarer HP Gundersen.

– Når du spiller blues og skal ha tonen C, så tar du gjerne tonen B og drar den glidende oppover strengen. Nora bruker mye prebending – at hun bender før hun slår an tonen, og vet avstanden. Da kan du vibrere uten å gå opp i pitch – holde tonen i gang med vibrato. Så du kan få en syngende tone uten å bruke vrengpedal.

De to bergensmusikerne fant frem til hverandre på Café Opera i Bergen, der HP Gundersen hadde en fast husband-trio tilbake i 2014.

– Jeg ville gjerne jamme med HP, og spurte han en kveld etter at de var ferdig å spille. Han visste ikke om han kunne spille sammen med en guzheng, så han prøvde seg først frem med noen akkorder, forteller Nora.

– Du sa at A-moll var et godt sted å starte, husker HP.
– Når jeg spiller A-moll så spiller jeg blues. Jeg tror at bluesen kommer fra Kina, siden musikken derfra er pentatonisk med alle disse bendingene som er typisk for bluesen. Så blues-tonespråket var veldig naturlig for henne.

Samarbeidet fortsatte som Chinatown Bluesband, som slapp debutplaten Silvertones i 2019. Denne består av et knippe coverlåter av Rolling Stones, The Kinks, Bob Dylan og The Lovin’ Spoonful. «Hjerteskjærende flott» skrev Bergensavisen, og trillet en sekser, mens Dagsavisen lot seg imponere over «enda en popfantasi fra HP Gundersen» – og lot terningen stoppe på fem.

– Minimalisme er kanskje det mest krevende av alt. Det er utrolig mye som prøver å være enkelt og genialt, og så er det bare enkelt.

De hadde også et spor med på en syvtommer som fulgte med en bokutgivelse fra Rune Grammofon (Let’s Put It To Music: 20 Years Of Rune Grammofon, 2018), samt at Nora kom ut med soloplaten Endless Numbered Days (2019) på deres eget selskap med det bergenskklingende navnet Kadegåri Records.

Kadegåri Records har også gitt ut fem digitale singler; en duoinnspilling av låten «Boundary» med kun Nora og Torii og fire singler med HP og Noras band GunderZheng. På den siste i rekken hyller de nylig avdøde Peter Green (ex-Fleetwood Mac) ved å covre hans «I Love Another Woman».

– Jeg liker hvordan Peter Green spilte få noter, men med mye følelse, sier Nora.
– Det minner om japansk musikk, der pausene mellom notene er like viktig som det som spilles.

– Peter Green var veldig opptatt av den kraften som ligger i pauser og luft, sier HP.
– Du vet, tomrommene lager jo også rytmiske mønstre. Minimalisme er kanskje det mest krevende av alt. Det er utrolig mye som prøver å være enkelt og genialt, og så er det bare enkelt.

– En egenskap som jeg har er at jeg har et vanvittig blikk for andres genialitet. Altså, jeg er veldig flink til å bringe inn musikere som bringer noe til bordet. Jeg prøver alltid å lage en plate som jeg selv har lyst å høre igjen og igjen – og da bringer jeg inn musikere som jeg har lyst til å høre igjen og igjen.

To musikere som absolutt fortjener den merkelappen er Nora og Torii. HPs opprinnelige plan var å lage en droneplate sammen med de to.

– Den feelingen med Nora og Torii i det samme lydbildet appellerte noe veldig til meg, forteller han.

– Jeg kjente henne bare under fødenavnet Torii Rogg, og trodde at hun bare drev med improvisert vokal. Hun oppfordret meg da til å sjekke det hun har gjort sammen med DJ Premier under navnet Torii Wolf, og da var det plutselig 450.000 visninger på Youtube.

– Det var helt nydelige låter, så da foreslo jeg å slippe henne fri på hennes egne sanger i stedet for å gjøre de dronegreiene – med Noras guzheng som hovedfargen opp mot Toriis musikk.

– Du ga meg konsertopptaket fra Underlig, og det er jo så bra at det burde vært utgitt separat – eller som en bonus. Jeg har spilt det mye i bilen.
– Vi filmet konserten også, så det kunne blitt en video, opplyser Nora.
– Jeg og Torii har ganske lik musikksmak. Hun liker også Sigur Ros, Radiohead, PJ Harvey og Sparklehorse. Vi ga ut postrock-sangen «Boundary» på singel i fjor. Den er ikke med på platen.

– Kommer Torii tilbake til Norge? Skal dere ha releasekonsert?
– Hun vurderer faktisk å flytte hit og bo her i en lengre periode, sier HP.
– Vi er i gang med et nytt prosjekt der Torii er et av medlemmene. Prosjektet heter The One and Onlies, og består av meg, Nora, Torii, Cecilie Leganger og Tommy Tee (Tommy Flåten, legendarisk norsk hiphop-DJ, graffitimaler og produsent, journ. komm.). Det blir mer i triphopsjangeren.

– Hvorfor kom albumet ut som The Last Hurrah!! i stedet for som en soloplate fra Torii Wolf?
– Torii foretrakk at det ble slik, fordi hun mener at hun aldri hadde kommet opp med å lage en sånn plate selv. Det er mine visjoner som ligger i bunnen på hele prosjektet. Hun har ikke blandet seg inn i det – hun ville bare at jeg skulle kjøre hele mitt løp, slik at hun bare gjorde det jeg ga henne beskjed på.

– The Last Hurrah!! er vel et litt løst band med skiftende besetning?
– The Last Hurrah!! er meg, og eksisterer så lenge jeg eksisterer. Rytmeseksjonen har vært en fast gjeng i mange år.

– Jeg søkte på nettet, og da kom «The Last Hurrah» opp som navnet på et begravelsesbyrå.

– Er bandet oppkalt etter den gamle filmen (og romanen) med samme navn?
– Nei, for meg er det vel mer en vri på et positivt utsagn. Det positive ligger i de to utropstegnene. Det er liksom den siste festen på Titanic før de dør; det å ha et sånt gledesuttrykk – og så er det egentlig veldig trist.

Cecilie Leganger kommer til, og overhører det siste spørsmålet.
– Jeg søkte på nettet, og da kom «The Last Hurrah» opp som navnet på et begravelsesbyrå, sier hun.

Etter at alle har ledd fra seg, spør jeg om platen også vil slippes på vinyl.
– Det kan være at vi gir den ut på vinyl senere, sier HP.

– Night Bloom er en plate som kommer til å leve lenge. Jeg synes den har blitt vår «Jazz på svenska». Det er jo en helt egen stil; den er jo helt løsrevet fra alle trender.

The Last Hurrah!!-albumet «Night Bloom» (med Torii Wolf og Nora Yuyue Zheng) ble sluppet digitalt på Kadegåri Records 10. desember 2021.