– Vi blir mer og mer svenske

– Han kjenner du?
Magnus Bertelsen nikker mot døren, hvor Gaute Ormåsen kommer spaserende inn.
– Idol-kongen! Du var jo en legende da jeg vokste opp!, utbryter Bertelsen.
– Hva mener du, var legende?
Ormåsen flirer, Bertelsen ler. Tonen tilsier at det ikke er første gangen de møtes.
Ormåsen forsvinner inn en studiodør. Vi befinner oss i en bygning innerst i Filmparken på Jar, arbeidsplassen til Bertelsen, Jesper Borgen, Magnus Clausen og Erik Fjeld – et firkløver av låtskrivere og produsenter, som i tillegg til å være kollegaer, samarbeidspartnere, kompiser, romkamerater og tidligere medstudenter, er hodene bak mange av de største, norske hitene de siste årene.
Borgen lister seg forbi flere ganger under intervjuet, tilbyr seg å hente kaffe.
– Jesper er kjempedyktig, han har skrevet ”Supernova” til Cir.Cuz blant annet, forklarer Bertelsen.
Big in Japan
Bertelsen selv seilte nylig til topps i Japan, da KAT-TUNs singel ”Dead or Alive” solgte til gull på under 24 timer – 23-åringen har skrevet ”You are Delicious!” sammen med Stephan Elfgren og Hani Alwani, ett av tre spor på den fysiske utgivelsen. Her hjemme er han blant annet ansvarlig for en av fjorårets største landeplager, Katastrofes ”Bleik og sur”, som på tampen av sommeren hadde over 5 millioner strømminger på Spotify. Låten starter med et banjoriff som følges opp av en pumpende bass, før den går inn i et enkelt, nynnbart refreng sunget av Bertelsen selv (”Hun er bleik, hun er sur, hun skal på chartertur”). Resultatet er en komprimert, kommersiell og popete affære som maner til allsang og limer seg fast i pannebrasken enten du vil det eller ei.
Og det er et godt tegn, ifølge Bertelsen.
– Alt handler om å gjøre ting lett å huske, finne gode hooks. For de som hører på radio i bilen er det vanskelig å synge med til en operaarie, eller til en låt med massevis av runs og utfordrende melodier. For min del handler det om å gjøre ting enkelt, og det er ofte det vanskeligste – å gjøre det enkelt, men få det til å funke.
”Få det til å funke” betyr å lage en hit. Det er det som er målet når Bertelsen åpner et nytt Logic-prosjekt i studioet sitt. Noen vil kanskje mene at musikk mister mye av sin kunstneriske verdi når hovedmotivasjonen bak håndverket er å havne på toppen av hitlistene. Andre vil ha problemer med å kalle ”Bleik og sur” for kunst i det hele tatt. Bertelsen har ingen vansker med å innrømme det kyniske aspektet av det han driver med, men registrerer at det er en ny generasjon låtskrivere og produsenter i Norge om dagen, som ikke er redde for å trekke linjer mellom god musikk og god business.
– Vi begynner å bli mer og mer svenske, konstaterer han, og fortsetter:
– Jeg føler også at janteloven forsvinner litt. I dag kan du si at du vil lage popmusikk og tjene penger, og det er greit. Det har ikke vært helt greit å si det i Norge før nå.

Jobber hardt for å bli best
Bertelsen er selv med på å bidra til jantelovens utfasing når han med stor selvfølgelighet forteller at målet hans er å bli verdens beste låtskriver. Han har signert publishingkontrakt med Obel, som drives av tidligere Warner/Chappells Steinar Fjeld, og jobber for øyeblikket målrettet mot Japan og Asia.
På sikt skal også USA erobres. Helten er svenske Max Martin, kjent for blant annet Britney Spears’ ”…Baby One More Time”, og som hadde seks topp 10-låter på Billboard-listen bare i fjor. Og store ambisjoner krever hard jobbing. For å holde fokus og produktivitet oppe har Bertelsen lagt alkoholen på hyllen i ett år. Litt ironisk kanskje, for en som har bygget seg opp på partylåter, men han forklarer at han ønsker å teste hva han er god for uten ytre stimuli – dyrke det han driver med til det fulle.
Han er på plass i studioet hver dag klokken ni-ti om morgenen, og jobber enten til siste bussen går hjem rundt midnatt, eller inn i morgentimene. Han er opptatt av å omgi seg med folk som er bedre enn ham, folk han kan lære av, og på den måten fungerer produsentkollektivet på Jar perfekt, ifølge Bertelsen.
– Alle gutta her har kvaliteter som jeg ikke har, og jeg har kvaliteter som de ikke har. Vi drar hverandre opp.
Nettverk er også avgjørende. Bertelsen har vært på flere låtskrivercamper i regi av Rookie to Whiz, og ser stor verdi i kontaktene han har fått her.
– Det er ikke alltid du sitter igjen med en hit, men du sitter igjen med folk som du kan jobbe med i ettertid. Man skal ikke kimse av at de som går i første klasse på Music Management på Rena i år mest sannsynligvis er det som driver bransjen om 10 år.
– I disse by:Larm-tider, hvor viktig er denne typen industritreff for styrkingen av bransjen?
– Jeg er veldig fan av by:Larm og alle slike arrangementer. Folk møtes, prater, det er en arena for diskusjon rundt alle sider av bransjen. Klart, det er også en mulighet for band til å vise seg frem. Men den største verdien er å møtes.
Jakter på kreativitet
Bertelsen beskriver seg selv som en distréunge da han vokste opp på Hamar. Han begynte på svømming, spilte litt piano, hoppet over til skiskyting …
– Men mamma lot meg aldri slutte med musikken, jeg tror hun så at det gjorde noe med meg. Når jeg ser tilbake så har jeg alltid brukt musikk som meditasjon. Hver gang jeg har vært sint eller kranglet med noen så har jeg satt meg ned ved pianoet. Helt fra jeg var fire år satt jeg og trykket på tangentene. Det er en måte å koble av på.

Han kommer ikke fra en musikalsk familie, forteller han, men er oppvokst med store mengder amerikansk pop på anlegget. Han gikk på musikklinjen på Stange videregående, og mens de andre arrangerte klassisk i arrangeringstimene, laget Bertelsen poplåter. Han opplever at han fikk frihet til å jobbe med prosjektene sine, men tror låtskriving som et eget fag, slik Ingunn Ekern etterlyste på Ballade i fjor, er noe som kunne gagnet alle musikkstudenter.
– Låtskriving kunne blitt vektlagt i større grad fra videregående av, det gir grunnlag for å forstå hva som ligger bak musikken. Det er viktig enten du vil bli låtskriver, sangpedagog eller noe annet.
Selv var han ferdig utdannet musikkprodusent ved Rena våren 2013.
– Det finnes massevis av regler for hvordan popmusikk skal lages, og det viktigste av alt er å vite hvordan du skal bryte reglene på riktig måte. En poplåt skal alltid ha noe forventet slik at lytteren føler seg hjemme, men så skal den alltid ha noe som gjør at lytteren blir litt overrasket.
– Har du funnet balansen?
– Nei, det jobber jeg med hele tiden. Det er det som er jobben min – å balansere på den kniveggen.
Han beskriver forholdet sitt til musikk som enkelt og oversiktlig, og tror kanskje han har litt forskjellige verdier fra kollegaer i andre deler av bransjen.
– Jeg venter ikke på at noe uforutsett skal komme til meg å bli kunst. Jeg ser for meg at jeg skal gjøre noe, og så gjør jeg det. Jeg jobber systematisk.
– Hvordan holder du kreativiteten og produktiviteten oppe?
– Det er en treningssak, definitivt. Jeg har slitt mye med kreativitet. Jeg husker de første årene på Rena, det var tungt. Du får skrivesperre og kreativitetsblokker så det står etter, men det er noe man lærer seg å jobbe gjennom. Det blir en jakt på kreativitet. I stedet for å ligge bakpå og vente på at den skal komme til deg, så må du ut å finne den.
– Hvor går du da?
– Tja, til Spotify. Veldig ofte finner jeg inspirasjon i annen musikk.
Ikke opptatt av sjanger
Bertelsen har vært innom flere sjangere som låtskriver og produsent. Under studiene i Rena var han et semester i Nashville, hvor han fikk prøvd seg på countrymusikk. Han har skrevet storbandlåten ”Like Frankie” sammen med Atle Pettersen, og produsert mer klassiske poplåter, som Iselin Solheims ”Oracle”…
– … og ”Brun og blid”, ”Bleik og sur”, som er mer …
– Harrymusikk?, fullfører Bertelsen, smiler.
– Når jeg har gjort en Staysman-låt så betyr det at vi har sittet i studio, tullet, drukket pils, hatt det gøy og tenkt, hvor harry kan vi gjøre dette? Og så lenge man har det som baktanke så tenker jeg at det er greit. Hvis du har en intensjon og gjør det, så burde det respekteres.
– Har ”harrymusikken”, som du kaller det, hatt positiv eller negativ innvirkning i forhold til å få nye oppdrag?
– I starten hadde jeg bare de harrylåtene som hadde gjort det bra. Da var det kanskje ikke så positivt, jeg fikk ikke så mange henvendelser. Men etter at folk har sett at jeg har flere sider – at jeg har klart meg i Japan, jeg har gjort det nye Marcus og Martinus-albumet, at jeg kan gjøre mer seriøse prosjekter – så har det endret seg.

En vestlig poplåt blir altfor enkel i Japan, de vil ha ting mer sofistikert – flere kordskifter, mer utfordrende rytmikk

Selv er han ikke spesielt opptatt av sjanger.
– En god låt er en god låt. En steelgitar gjør ikke nødvendigvis låten til country. Jeg tar all inspirasjon jeg kan få, blander det i mitt eget univers.
Visse ting må likevel tilpasses markedet han skriver for, særlig nå som han retter seg inn mot Asia.
– En vestlig poplåt blir altfor enkel i Japan, de vil ha ting mer sofistikert – flere kordskifter, mer utfordrende rytmikk. Samtidig, jeg vil aldri levere fra meg noe som jeg ikke kan stå inne for, så jeg vil alltid være forankret i popen. Men det er kanskje noe som kan gjøre meg attraktiv der borte i fremtiden.
– Når du pitcher låter til det asiatiske markedet, hva skjer med låtene som ikke plukkes opp?
– Jeg har en kompis, Tommy La Verdi, som har et morsomt syn på det – man skriver en låt så havner den i låtuniverset og svever rundt til den finner et hjem til slutt. Jeg skriver to-tre låter minimum i uka, så lander låter her og der. Den som er nummer én i Japan nå skrev jeg for to år siden, sier Bertelsen.
– Som produsent og låtskriver skal du gjerne være fleksibel i forhold til uttrykk, men samtidig ha et sound som gjør at folk kommer til deg for å få din lyd. Hvor bevisst er du på den balansen?
– Veldig bevisst, men det handler ikke nødvendigvis om sound – eller, mange tenker at sound er lydene du hører, basslyden eller andre ting, men det er så mye det kan være. Alt jeg gjør får min signatur gjennom valgene jeg tar i prosessen.
Klare mål
Bertelsen har flere artister på ønskelisten over hvem kan kunne tenke seg å skrive for i fremtiden – Taylor Swift, Maroon 5, Usher, Katy Perry …
– Hvor er du om fem år?
Bertelsen nøler litt.
– Jeg har klare syn på det, men noe av det er veldig blærete så det vil jeg holde for meg selv.
– Å ja?
– Okay, vet du hvem Erik Bertrand Larssen er? Anerkjent mentaltrener? Jeg er veldig fan av filosofien hans. Den går på at du skal vite hvor du vil være om fem år, du skal ha klare mål. Si gjerne at du har lyst til å kjøre rundt i en Ferrari i LA om fem år. Det er jo et mål, for eksempel.
Han ler, men han tuller ikke.
– Jeg vet hvor jeg skal være, jeg har et klart bilde av det.