Verdensfjernt løsningsforslag

Seniorrådgiver Odd Langklopp i MFO viser en oppsiktsvekkende distanse til virkelighetens verden når han tror at de økonomiske vilkårene for frilanserne kan bedres ved å kreve en minstesats fra oppdragsgiverne.

Samtidig gir han en god illustrasjon på to vidt forskjellige verdener innenfor kultur-Norge: Den offentlig finansierte kulturen og den som holdes i live av alle andre enn stat og kommune. I førstnevnte verden opererer man med begreper som satser, statens regulativ, lønnstrinn, sykepenger og pensjonsordninger. Melkekua er offentlige midler. I den sistnevnte verden, hvor jeg har hatt mitt levebrød i 40 år, lever autonome musikkfora over hele landet på frivillig innsats fra lokale krefter.

Dette dreier seg om blues- og jazzklubber, rock- og viseklubber, osv. De færreste av stedene jeg arbeider mottar noe offentlig støtte, og når honorar til musikere diskuteres, er ikke arrangøren nødvendigvis å betrakte som motpart.

Både arrangører, musikere, publikum (klubbmedlemmer) og i noen tilfeller også innehavere av konsertlokalet har felles interesse av å få arrangert konserter, og ofte dreier det seg om å finne en billettpris og et budsjett som ikke sprenger smertegrensen for noen av de involverte parter. Alle er avhengig av hverandre for å få til dette, og musikerne er helt og holdent prisgitt et publikum som er villig til å betale for det de har å tilby.

Kun individuelle avtaler
Det kan vel neppe sies at det finnes noe mer legitim, genuin og ekte kultur enn den som er forankret i ønsker og interesser hos publikum og som stimuleres og initieres av lokale ildsjeler over hele landet. Derfor er det påfallende at denne kulturen knapt er med i den offentlige kulturpolitikken.

I min arbeidssituasjon er det ingen offentlige satser som gjelder. Kun individuelle avtaler.

Å kreve en minstesats for musikere som spiller for ideelle klubber uten støtte, er rett og slett skivebom. Enda verre er det når det antydes at musikere er ukollegiale hvis de lar seg engasjere for satser lavere enn de MFO har satt.

I min arbeidssituasjon er det ingen offentlige satser som gjelder. Kun individuelle avtaler. Jeg snakker både om konserthonorarer på klubber og festivaler, studiohonorarer og NRK-honorarer. Selv om det i de to sistnevnte alltid har vært veiledende satser, er det individuelle avtaler som gjelder i praksis. I tillegg kan jeg opplyse om at vi mangler de fleste sentrale rettigheter som ellers eksisterer i arbeidslivet.

Det offentlige engasjementet innen vårt felt er stort sett begrenset til innkreving av skatter og avgifter inkludert arbeidsgiveravgift for våre oppdragsgivere. Da også moms på hotellrom ble innført, ble det i praksis en ekstrakostnad vi måtte ta av eget honorar. Vi som jobber som profesjonelle frilansmusikere ser ikke noe til de midlene Kulturrådet skulle bidra med til «det frie feltet». Pengene havner åpenbart andre steder. Det er heller ikke mange av våre oppdragsgivere som ser noe til støtten fra Norsk Kulturråd.

Mange byråkrater
Det har aldri vært flere kulturbyråkrater enn det er nå, og den såkalte kunstnerpolitikken er drevet av andre interesser enn de som innehas av den angivelige målgruppen. Derfor er det også logisk at kunstnerne ikke blir hørt når politikken utformes.

Til tross for gjentatte levekårsundersøkelser, kan vi trygt slå fast at det ikke er gjort noen verdens ting for å bedre frilansmusikernes arbeidsvilkår. Iallfall ikke i løpet av de 40 årene jeg kan referere til. Det er bred enighet om hva som er status quo blant profesjonelle frilansere i Norge. Dette bekreftes også av interesseorganisasjonenes talspersoner.

Skal vi bevare alle de kreative, frie og verdifulle ”kulturstovene» våre, må ”satsing på det frie feltet» i første omgang få et innhold, og ikke bare være ord. I tidligere artikler og kronikker har jeg dokumentert hvordan staten tar mer ut enn de putter inn i vårt felt. Hvis det hadde vært et reelt ønske om å gi noe tilbake, ville den mest demokratiske og minst byråkratiske måten være at alle autonome musikkfora i Norge kunne få midler til å betale lønn til profesjonelle utøvere for konkrete oppdrag.

Innstilte konsertserier — og musikere på NAV?
Jeg leste nylig nedenstående melding på Facebook. Den oppsummerer i grunnen situasjonen:

«Sorry, jazzvenner – Musikklubben «Jazz i Stavern» har etter ekstraordinært årsmøte/styremøte besluttet å innstille videre musikksatsing på vår trivelige scene på Det Gule Galleriet i Stavern. Etter tapskonserter og manglende økonomisk støtte fra Norsk Kulturråd og Larvik kommune, må vi innstille.

Vi takker for oss etter nærmere 40 arrangerte toppkonserter med kremen av norske (og utenlandske) jazzmusikere & vokalister siden oppstart høsten 2011. Det var morro så lenge det varte. Vi skulle så gjerne invitert til nye, svingende jazzkvelder i «kystens smilehull», Stavern (Bjørn Melleby – ”Jazz i Stavern”)»

Statistisk Sentralbyrå meldte i 2012  at de fleste innbyggere i Norge er ulønnsomme. Selvstendige frilansmusikere, uten sykepenger eller andre offentlige ytelser, representerer dermed et mindretall som går i pluss! Kanskje vi blir den aller siste yrkesgruppen som står på egne bein, før også vi blir fanget opp av NAV, eller innlemmet i offentlige velferdsordninger.

Bent Patey er frilansmusiker