Peter Chrystalief

Tre om Tromsø

Utflyttede tromsøværinger med suksess på musikkfronten er neppe det som raskest må settes på listen over utryddelsestruede arter. Helt siden sekstitallet har Tromsø-musikere vist en utpreget utferdstrang, og ofte oppnådd stor grad av anerkjennelse både i Norge og i utlandet. I forbindelse med årets by:Larm samlet vi tre tromsøværinger i eksil i Oslo, og lot dem samtale om historiske linjer og geografiske betingelser. Si hei til Jørn Hoel, Arne Berg og Peter Chrystalief.

Kalender

Västanå Sessions

02/08/2024 Kl. 18:00

Hopalong AKA i bakgården på Folk

03/08/2024 Kl. 19:00

Oslo

Féile Oslo 2024

15/08/2024 Kl. 19:00

Oslo

Féile Oslo 2024 åpningskonsert

15/08/2024 Kl. 19:00

Oslo

Jørn Hoel flyttet fra Tromsø til Oslo i 1982, samme år som han ga ut debutalbumet “Ubarbert” (“Det var plateselskapet som mente det var best å bo i Oslo”). I 1987 opplevde han stor suksess med albumet “Varme Ut Av Is”, og har i årene siden vært en av Norges mest profilerte mannlige artister. Han ga i fjor ut det godt mottatte albumet “En Blå Løk”, som nylig ble nominert til Spelemannsprisen. Men grunnlaget for karrieren ble lagt i ishavsbyen – og ved siden av engelske og amerikanske forbilder var suksessen til den utflyttede Tromsø-duoen Tobben & Ero noe av det som inspirerte Hoel til å satse på musikken.

– De gjorde jo karriere i Sverige, så jeg tror jeg egentlig aldri hadde hørt om dem, før det kom en plate som het “Fordums Frukter, Friske Frø”. Det må ha vært i ´72, da jeg var rundt femten. Jeg og Steinar Albrigtsen var i et band på skolen på den tiden, og sluttet midt under en konsert fordi bassisten spilte så høyt. Men da startet vi i hvert fall en duo, og begynte å synge dikt av Arnulf Øverland og Nordal Grieg på denne litt rare svensknorsken som var varemerket til Tobben & Ero. Det er klart du blir inspirert når noen fra nærmiljøet ditt gjør det bra.

En som ikke skulle få noen kometkarriere som musiker (men som i hvert fall tok noen gitartimer hos den ett år eldre Jørn Hoel på midten av syttitallet) var Arne Berg, som senere skulle være med på å starte rockklubben i byen, og også ta del i husokkupasjonene på begynnelsen av åttitallet. Men også unge Berg endte opp i oslo, der han ble med på å drive Blitz i Pilestredet, og var blant landets nærradio-pionerer på RadiOrakel. Sammen med nåværende Virgin-sjef Per Eirik Johansen var han også med på å starte Hot Club Tropicano i hovedstaden, og skulle etter hvert etablere seg som en ledende autoritet innen verdensmusikken, som han de siste årene har formidlet via NRK. Han husker Tromsø på 70-tallet som en politisk by, der det likevel var plass til mangfold.

– Universitetet i Tromsø sto ferdig i ´72, og skulle bli veldig viktig for byens utvikling. Tromsø ble en by som tiltrakk seg unge mennesker, med både universitet, sykepleierskole og sjømannsskole, og fikk doblet befolkningen i løpet av noen år. Plutselig oppsto det noe så uhørt som drabantbyer.

Jørn Hoel trekker frem fenomener som Tromsølåt og utestedet Prelaten som viktige faktorer i Tromsøs musikalske utvikling. Også her lå det politiske holdninger i bunnen av den kunstneriske utfoldelsen.

– Både skolerte folk og amatørmusikere fikk slippe til på Prelaten, samtidig som alle fikk lik betaling for å opptre der. Alle pengene skulle så brukes til mer kultur igjen. Og da pønkerne dukket opp mot slutten av 70-tallet, skjedde det i et veldig politisert klima, der folk hadde rimelig høy forståelse for husokkupasjoner og et opprør som torde å sparke litt fra. Så ordføreren fra Høyre var i stand til å skjære gjennom partilinjene, og se det hele i et annet perspektiv enn hva andre politikere kanskje ville gjort.
Arne Berg: – Rian kastet bort fordommene, og lot ungdommen få ha sitt eget sted. Oslo og Tromsø har en ganske parallell historie med okkupasjoner og sånt, men opprøret ble bedre mottatt oppe i nord. For øvrig syns jeg det bare er Oslo og Tromsø som er skikkelige musikkbyer her i landet: Bergen byr på altfor mye pen og pyntelig pop, mens Trondheim stort sett bare handler om heavyrock.

Jørn Hoel tar ikke opp tråden etter den lette provokasjonen, men vil i steden si noe om Tromsøs internasjonale orientering.

– Tromsø har alltid tiltrukket seg folk utenfra, samtidig som Tromsøfolk har reist mye ut i verden. Utlendinger har alltid vært nysgjerrige på Nordkalotten – i følge legenden var det visstnok en tysk eventyrer som døpte byen for Nordens Paris, blant annet fordi kvinnene der var så velkledde. Og de første rockerne i byen fikk tak i plater som ikke en gang fantes i Norge den gangen, ved å besøke utenlandske trålere og militærbåter.

– Med fangst og fiske følger det dessuten en aktiv utelivskultur, sier Arne Berg. – Og i motsetning til bondekulturen, der man alltid må planlegge med tanke på fire årstider, har fangstkulturen en iboende utfartstrang i seg. Det speiles også i kulturlivet – helt siden Pussycats har det ikke vært det grann rart for musikere fra Tromsø å prøve lykken i utlandet.

Jørn Hoel: – Det er noe av det som er sterkt med Tromsø – det har alltid poppet opp krefter som har fått det til. Hvem hadde for et par tiår siden drømt om at TIL skulle holde seg i elitedivisjonen sammenhengende siden 1986? Jeg tror man får litt ekstra overlevelsesevne og fandenivoldskhet for å klare av naturen og andre forhold.

En av de opp-poppende kreftene som kanskje vil få det til er musikeren Peter Chrystalief –et av de aller nyeste tilskuddene på Tromsøs alternative stjernekart. Han er 25 år, flyttet til Oslo for fire år siden, og skal snart debutere med sitt første album (”The O.K. Club”) på det uavhengige selskapet Supernova. Og som selvsikker, utvandret tromsøværing burde vel veien til pophimmelen være blankpusset og brolagt?

— Det er klart det er inspirerende når folk med samme opphav som en selv gjør det bra. Men jeg blir samtidig litt skremt av at så mange skal glorifisere Tromsø. Hvis folk tror at det å være fra Tromsø er ensbetydende med å være flink, blir det fort en fallgrube. Når folk spør meg hva det er med Tromsø, prøver jeg å svare at jeg kjører mitt eget løp.

Jørn Hoel nikker seg enig: – Jeg har jo vært lenge borte fra Tromsø, og tenker til vanlig ikke over tilhørigheten før noen minner meg om det. Men jeg får også det spørsmålet, om hvorfor folk som Espen Lind og Lene Marlin dukker opp, og kan ikke egentlig peke på noe konkret, utover det vi snakket om i sted.

Arne Berg: – Det fins i hvert fall ikke noe felles sound for artister fra Tromsø. Jørn og jeg omgås jo heller ikke til daglig, bare fordi vi har flyttet fra den samme byen. Man kan kanskje si at tromsøværinger generelt har altfor stor selvtillit, noe som antagelig bare er en fordel når man skal gi seg løs på en bransje som musikkindustrien.

Peter C: – Tromsø er en liten by, så du må bygge noen murer rundt deg som tåler noen slag. Jeg tror ellers ikke man skal forklare hvorfor det oppstår ting fra Tromsø, for det ville være det samme som å bryte magien. Men det er en bra by på mange måter, med nærhet til så vel naturen som det urbane, der du både kan isolere deg og finne linker til verden.

Jørn: – Vi nevnte det med naturen, og jeg tror godt det historisk sett godt kan være en geografisk forklaring. Det er tøft å bo i Nord-Norge, det er ikke sol og sommer hele tiden, og det oppstår noen tøffe typer av det. Jeg husker godt ishavsfiskerne som var på besøk hos fatter´n, da jeg var liten. Den slags folk treffer du nesten ikke på lenger.

Peter C: – Men man skal ikke ta fra Espen og Lene at det er de som personlig har skapt noe, ut i fra sine viljer og evner. De ville klart seg uansett hvor de kom fra.

Jørn Hoel: – Det er sikkert sant. Du er ikke født med det i lomma, selv om du er fra Tromsø. Men det bra med Tromsø har vært at det at folk har møtt hverandre over grensene – det var ikke noe problem for meg å bli kjent med Per Eirik, selv om han spilte i pønkeband. Det var mye mer musikkmafia her i Oslo.

Arne Berg: – Helt sikkert. Det er klart at Tromsø kan være en janteby, for det er nå en gang alle norske byer. Det er ikke noe magisk ved å være fra Tromsø, men man kommer likevel ikke bort fra at det er et kraftsenter. Det er en tradisjon der for å oppfordre hverandre til å stå frem og gjøre ting. Det er det positive, men om jeg skal flytte igjen, blir det nok enda lenger sørover. Selv har jeg et velutviket hat- kjærlighetsforhold til Tromsø. For å sitere David Byrne: “I wouldn´t live there if they paid me.”

Om det er positivt for Tromsø med by:Larm? Jo, alle er enige om det.

Peter C: – Jeg tror mange lokale musikere jobber opp mot by:Larm. Og selv om konserten kanskje ikke fører til noe konkret der og da, så har man i hvert fall hatt akkurat det – noe å jobbe opp mot.

Jørn Hoel: – Det er uten tvil en stor event. Jeg traff nylig tre unge gutter i Vadsø, som øvde som faen, fordi de skulle til by:Larm og presentere seg. by:Larm kommer til å sette sitt preg på Tromsø, fordi det er en såpass liten by at alle vil få med seg at det foregår. Personlig er jeg jævla spent på igloo´en, og det som skal skje der.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.