Synliggjør kvinner i en mannstung sjanger

– KOSO ønsker å være synlig som et kvinnelig initiativ akkurat nå fordi det er en så voldsom skjevhet i bransjen, sier Kine Sandbæk Jensen.
– Målet vårt er balanse og vi ønsker å arbeide mot å kategorisere i kjønn, noe som vi tror er hemmende for kunsten.
Sammen med Marit Soldal stiftet hun i 2013 det kreative kollektivet KOSO hovedsakelig bestående av kvinner. Men det handler ikke om å ekskludere noen eller polarisere, understreker de to.
– Det er bevisstgjøring vi jobber med, legger Soldal til.
– Ved å være åpne og synlige som et fellesskap av kvinner, ønsker vi å nå ut, rekruttere og inspirere andre kvinner nettopp for å få bukt med ubalansen i musikklivet.

– Ved å være åpne og synlige som et fellesskap av kvinner, ønsker vi å nå ut, rekruttere og inspirere andre kvinner nettopp for å få bukt med ubalansen i musikklivet.

Proff som KOSO
For ett år siden gikk de proff. Det vil si, KOSO, en gang kollektiv og klubbkveld, var nå plateselskap. Profesjonaliseringsfaktoren mener de to har gjort dem mer produktive.
– Det har skjedd mer på dette året enn de to årene før, sier Soldal.
– Endelig har vi en retning, før var KOSO et kollektiv som holdt på med forskjellige ting. Da vi ble plateselskap fikk vi noen rammer å forholde oss til, forteller Sandbæk
Jensen.

Soldal som også er DJ Soldal, og Sandbæk Jensen som produserer musikk under navnet Pieces of Juno, er to av til sammen fem artister som for øyeblikket er signert på selskapet. De andre, rapperen lilleStine, produsentene og musikerne Sara Angelica og Anana, innehar alle det Sandbæk Jensen kaller «et sound som er sjangeroverskridende (…) med en dybde som er vanskelig å definere».
Kanskje er dybden hun her henviser til et slags elektronisk akustisk ekko som virker å dukke opp i alle de nevnte artistenes produksjoner, selv om de alle har utviklet sine egne veier innenfor sjangrer som klubbmusikk, pop og singer-songwriter. Selv om flere av KOSO-artistene jobber med mer rendyrkede musikkformer enn klubbmusikk, har flere av utgivelsene tilbakevendende elementer. Det vil i dette tilfellet si at de er lagvis, bygget opp med flere vokalspor; koring frekventerer, elektroniske element, brede perkusjonsspor og synthlyder.
Les også: LOUD! inngår samarbeid med NOPA
KOSO har bygget opp artister, dansere, filmskapere, lyd- og lys-designere som del av grupperingene sin. Men fra å være del av kollektivet, har de nå blitt utøvere tilknyttet et plateselskap.
Den kollektive følelsen
Selve overgangen fra et kollektiv til plateselskap var en naturlig prosess mener de begge.
– Da vi hadde holdt på en stund så vi at hovedvekten av det vi drev med var knyttet til musikk, forteller Soldal.

Jeg tror at med økt synlighet så er det lettere for jenter å se seg selv i slike roller.

– Vi kom til et veiskille, der spørsmålet var om det skulle koke bort i å bli en hengegjeng eller om vi skulle gjøre business ut av det. Da valgte vi det siste, legger Sandbæk Jensen til.

Selv om plateselskapstittelen nå pryder dem, preger den kollektive følelsen KOSO, der det å jobbe og skape sammen, samt å generere et trygt miljø for kvinnelige musikkprodusenter og artister, er i sentrum.
– Selv har jeg en erfaring med en låt jeg produserte i 2011. Da jeg slapp den sa jeg ingenting om kjønnet mitt, sier Sandbæk Jensen.
– Det som ble skrevet om meg omtalte meg konsekvent som «han». Først syntes jeg det var komisk, så tenkte jeg at dette var helt feil. Man må være synlig som kvinne og kvinnelig produsent.
En økt synlighet tror de begge kan være del av å rekruttere unge jenter til musikkmiljøet.
– Selv har jeg ikke vokst opp og sett kvinnelige musikere som driver med trommeprogrammeringer og lignende ting. Jeg tror at med økt synlighet så er det lettere for jenter å se seg selv i slike roller. Når venninna di kan produsere så er det lettere for deg å begynne også, mener Sandbæk Jensen.

Sara Angelica, en av artistene signert på selskapet er ifølge Sandbæk Jensen i gang med å lære seg produksjonsverktøyet Abelton Live for slik å kunne produsere demoene sine selv. Sandbæk Jensen har blant annet produsert hennes «Run» låt. En større tilgang til metodene for produksjon gir utvilsomt også artister større autonomi og mulighet til plassere seg på kartet.
Vennskap og kjennskap
I løpet av det siste året har KOSO sluppet to EPer, en remix EP, en original EP, tre dobbeltsidige singler og to enkelsingler, samt to musikkvideoer. De har i år også signert med et Los Angeles-basert Sync-byrå som skal promotere musikken deres til underholdningsbransjen.
– I tillegg kommer klubb og spilling, meddeler Soldal.
KOSO har også startet sin egen label night der de utforsker formatet for en klubbkveld. Her får resten av utøverne tilknyttet kollektivet også vise seg gjennom danseperformancer, filmscreening og lyd- og lysprogrammering.
– Tror dere det ligger noe i klubbmusikken og de elektroniske sjangrene som gjør det vanskeligere å bryte gjennom som kvinne?

– Det er en veldig mannstung sjanger, klubbmusikk generelt, svarer Sandbæk Jensen, som selv forteller at hun ble lei av å sende rundt remixene sine og banke på dører som aldri åpnet seg i perioden der hun hovedsakelig jobbet med klubbmusikk.
– I Oslo er det et bredt miljø med kvinnelige DJ-er. Dette krever også at man må holde kvaliteten oppe, og kunne håndverket, ellers får man kommentar om at man har fått jobben fordi man er kvinne. Det er en kjedelig kommentar å få.
Les også: Kvinner i klubb
Vennskap og kjennskap er to viktige faktorer i miljøet, mener Soldal.

Samtidig må vi som kvinner bli flinkere til å se opp til hverandre

– De som kjenner hverandre trekker bekjente inn i miljøet og skaffer jobber til dem, de går god for hverandre. Det blir veldig tett, forteller hun.
– Det er sikkert derfor man nå ser at det er mange kvinner og kvinnegrupper i DJ- og produsentmiljøet, slik som Purpurr Purple og Ida Dillon, som jobber for å fremme kvinner, og at vi booker hverandre, forteller Sandbæk Jensen.
– Samtidig må vi som kvinner bli flinkere til å se opp til hverandre, mener produsenten.
Tar grep
Under Musikkfest Oslo stod produsent og artist Annette Kvithyll, som går under navnet Purpurr Purple, i teten for å lage en scene med bare kvinnelige DJ-er. Under navnet LIT OSLO tok Kvithyll initiativ etter både de elektroniske scenene Jaeger Oslo og Dattera til Hagen kun inkluderte fire kvinner i en line up bestående av 47 artister under musikkfesten.
– Annettes initiativ var en fin måte å bli bevist på hvilke kvinnelige DJ-er som er der ute, og for oss å bli bevisst på hverandre, sier Soldal.
– Hun påpekte at man har ikke lyst å framstå som et offer, man vil ikke ta en offerrolle. Da man må gjøre noe med det selv, sier Sandbæk Jensen.
– Derfor har vi også gjort KOSO til det dette er. Vi så et behov, og så tar man grep.